Våk!
Av Ludvig Hope
I teksten i dag (Luk. 21, 25-36) blir vi bedt om å gi akt på oss selv - og
det er en påminnelse som vi bør ta til hjerte. Det trengs mer enn vi selv tror.
Vi står og ser utover
folkehavet etter Antikrist og den store trengsel, og mens vi ser etter fienden
uten å få øye på ham, så bryter han igjennom vår forsvarslinje der hvor vi ikke
ventet ham: inne i hjertet, i vårt eget liv. Vi er slått før vi vet ordet av
det. Det er et av Satans store kunstgrep, å få vende vårt syn bort fra det sted
hvor fienden står.
Salig er den tjener som
Herren finner våkende når han kommer. Men det jeg sier dere, det sier jeg til
alle: våk!« Og likeså sikkert som vi har grunn til å tro at Kristi dag er nær,
likeså sikkert er vår største fare søvn, verdslighet og matstrev.
Vet vi dette? Vet vi det slik
at det står levende for oss? Ja, visste vi det slik, så var det
enda håp, men sannheten er nok den, at vi vet det ikke. Og så drages vårt
hjerte ned mot jorden.
Brevet til menigheten i Laodikea, som mange mener er et profetbrev om den siste
tid, viser oss denne samme tunge sannhet: et halvdødt kristenliv, ikke kaldt og
ikke varmt, fordi søvnen hadde tatt makten.
En masse kristelig snakk, et
vidt forgrenet kristelig arbeid, mange store ord, et fint ytre apparat, men
sjelene sovner under arbeidsduren. Meget offentlig
bønn, mange bønnemøter, mange og store organisasjoner, men sjelene glemmer å
kjempe den indre tunge kamp for å berge livet.
Og så sovner vi i duren!
Har du ører å høre med? - så hør!
Guds Ånds arbeid på de uomvendte
Av Ludvig Hope
Og når Han kommer, skal Han overbevise verden om synd og om rettferdighet og om dom. Joh. 16,8.
Så langt som Bibelen er
kommet omkring i verden, så langt er også Guds kall til syndere nådd.
Ordet og Ånden kan ikke skilles fra hverandre, det er et eneste hele, som sammen
banker på synderens dør. Visstnok kan enhver av oss nekte Ham plass i vårt
hjerte, men nekte Ham å banke på, å søke oss og arbeide på våre sjeler, det kan
vi ikke.
Her er mange mørke rom på jorden, hvor vi kan gjemme oss bort for hverandre, men
her er ikke noe rom så mørkt og bortgjemt, at ikke Guds Ånd finner oss og søker
sjelen. Dette er ikke bare deres erfaring, som er blitt kristne, men også deres,
som ikke er det. Så sørgelig som det er, at en dømt synder nekter seg selv
redning, så gledelig er det, at den reddende hånd vedblir å være utstrakt.
Når vi ser menneskene gå omkring i flokk og følge med dette ene spørsmål som livsmål: ”Hva skal jeg ete og drikke?” så fristes en til å tro, at det ikke er noe rom for et ord av Den Hellige Ånd, - men lykkes det oss å få et sant svar på et hjertespørsmål, så får vi høre underlige ting. La oss derfor aldri dømme folk etter, hva vi ser og hører av dem i denne sak. Under de mest hårreisende eder kan det være en tunge, som føler seg dømt, og under det djevelske blikk et anklagende hjerte.
For en del år tilbake kom jeg til å reise sammen med en gammel sjømann. Jeg har aldri hørt grovere ord og eder av noe menneskes munn. Hele hans ansikt bar preg av, at han var behersket av en ond ånd. Under alt dette regn av ondskap satt jeg og tenkte: ”Der er en mann, hvor Den Hellige Ånds arbeid er fullstendig avsluttet.”
Ved en styrelse – jeg tror
av Gud – kom vi til å tale litt fortrolig sammen, før vi skiltes. I samtalens
løp fortalte han, at han så mang en natt lå søvnløs og gråtende over sitt
grusomme liv og sine mange synder.
Da ble jeg forundret.
Fra den dag av har jeg hatt et annet syn på den uomvendtes sjelstilstand, på
Guds kjærlighet til oss, og jeg vet, det er mange med ham, som midt i sitt
syndeliv gråter seg i søvn. Ingen annen ser tårene enn Han, som kalte dem frem,
og ingen annen kjenner smerten enn den som gråter.
Mange vet ikke hvorfor de gråter, men vi, som har grått de samme tårer før, og
som nå har fått tørret dem av, vi vet, at det er Guds Ånds arbeid på sjelen.
Der sitter en Natanael under fikentreet, en Sakkeus oppe i et tre og en
synderinne ved Jesu fot og gråter. Hvorfor har disse en slik plass? – Den
Hellige Ånd har arbeidet.
Hør du ungdom!
Av Ludvig Hope
Ingen tid i livet er sjelen
så skikket for Åndens arbeid som i ungdommen, og ingen tid kjennes arbeidet på
sjelen så varmt og inderlig som da. Vi hører og føler lettere i ungdomsårene.
Ungdom! Jeg vil sette meg ned
sammen med deg en liten stund, og så skal vi tale litt sammen om vår sjels
erfaring.
Du var visst ikke så gammel
du heller, før du kjente uro og lengsel i ditt hjerte. Det som du søkte blant
dine venner, fikk du ikke, og det som du syntes å ha nådd i moro og
lettsindighet, forsvant snarere enn det kom. I stedet for ro og rikdom var det
sår og slag – de øyne som var så blanke for en liten stund siden, er nå fylte
av tårer, og den munn som smilte, skjelver.
Din erfaring er også den, når det var rolig omkring deg, var uroen størst inne
i din sjel. I en stol alene på din ensomme vei, mens solen steg eller sank, og
fuglene sang så fornøyd på sin kvist, gikk du dømt av en indre stemme, som sa
deg, at du manglet det beste av alt: Fred med Gud. Det var ingen menneskelig
stemme, som talte til deg, du leste ingen omvendelsesprediken, og kanskje dine
foreldre eller lærere heller aldri hadde talt til deg om din synd, og likevel
var det slik. Hva er dette for noe? Forstår du det selv?
Det er Den Hellige Ånds
arbeid på din sjel. Det er den Hellige, som søker en synder, den Gamle av dager
leter etter den unge bortkomne sønn. Hvor mye var ikke vunnet for din frelse,
om du riktig tenkte over, at det er Gud, som søker deg slik! Hvor mange
misforstår ikke Den Hellige Ånd her! De kjenner uroen, syndens skyld og livets
tomhet, - men så kommer den tanke, at det er Guds rettferdige dom, som nærmer
seg, og så ser de i Hans kjærlighet vrede, så flyr de for kjærligheten – lenger
bort fra Gud og inn i synden.
Hør det, ungdom – eller hvem
du er – det er Guds kjærlighet, som arbeider, som banker, leter, som bringer
deg uro og tårer.
Det er det hjem, som du gikk bort ifra, som sender bud etter deg, at du skal
komme hjem.
Så kom da hjem nå, nå i vårmorgenens solskinn, nå,
mens det er livskraft og livsmot i ditt bryst, nå, før du blir gammel, trett og
tung, nå, før de onde dager kommer.
Ennå hører og føler din sjel lett, den er ennå ikke forherdet ved syndens
bedrag i et langt syndeliv.
Hva venter du på? Innbiller du deg ennå, at det finnes noen ro for din sjel
utenom Gud? Hvor stor kapital av sann glede, fred og sjelekraft går det ikke
til spille for deg, som nekter Åndens arbeid helt rom i din sjel!
Vakt
nok?
Av Ludvig Hope
Her går mange mennesker, især
blant de unge, som venter på at de skal bli vakt – de vet at det ikke er rett,
slik som det er, men de er ikke vakt, tenker de, og derfor kan de heller ikke
bli omvendte. De gamle har fortalt hvor harde kamper de hadde, hvordan sjelen
følte det, som om den lå i helvete, hvor fortvilet de var osv. Dette venter du
skal skje også med deg, og så står du fredløs, skilt fra Gud, og du vet at det
er slik, og går og venter på at du skal bli vakt.
Min venn, du er vakt!
Og jeg sier trøstig til deg:
Vent ikke på noen annen vekkelse. Er du deg bevisst at du er uten håp og uten Gud
i verden, at din synd har skilt deg fra Ham som du ønsker å eie, så gå du
trøstig til din frelser, og så sant Herren lever, du skal aldri bli vist
tilbake fordi du ikke var vakt. Om noen sier at du ikke må gå uten å bli mer
vakt, så sier han hva Gud aldri har sagt, og legger sin egen mening som
grunnlag for din gang til Gud.
Ve det menneske, som hindrer
et menneske i å finne sin frelser!
Vekkelsen
Av Ludvig Hope
Det er tre personer i Bibelen
jeg har lagt merke til, og som jeg tror er meget forskjellige i sin vekkelse,
men som likevel møter sammen hos sin frelser og blir der alle sine dager. De
tre jeg tenker på, er Natanael, Nikodemus og Paulus.
Natanael
hadde en kamerat, og han hadde funnet Jesus. I sin glede over sitt funn kunne
ikke Filip skjule det for sin venn – han sier like ut at han har funnet Jesus,
- men Natanael tviler og viser ingen begeistring for Ham. Filip ber ham om å
komme og se, og på sin kamerats bønn går han. Ja, det er merkelig hva en
kamerat kan gjøre. Hvor stor eller hvor liten syndenød Natanael hadde, vet jeg
ikke, men at han fulgte sin kamerats råd og gikk til Jesus, det står skrevet,
og aldri mer forlot han sin frelser.
Men ærlig var han midt i sin
tvil, og når så tvileren går til Jesus, drukner ethvert spørsmål i dette evige
lys. Allerede de første ord mesteren møter ham med, er nok til å knuse all
Natanaels tvil.
Jeg er viss på at vår tid
eier mang en tvilende Natanael. Etter den alminnelige synsmåte så tror ikke
folk at disse er vakte, og ikke tror de det selv heller, men er alltid utrygge,
et spørsmålstegn både for seg selv og andre – de kan ikke føle seg riktig
hjemme verken i synd eller gudsfrykt, men er ofte alene med sine dype spørsmål,
dog uten å finne svar. Livslykke og glede ligger knust under tvilens hårde hæl,
og utsikten over graven er den mest tillukkede dør.
Min venn, de er vakt!
Den som bare kunne få lokke
eller dra deg til Jesus, så var alle dine livsgåter løste. Gå til Ham, du, si
Ham alt. ”Intet er for ringe å frelseren betro, o si det kun til Jesus, så får
ditt hjerte ro.”
Nikodemus
står for meg som en stille, beskjeden mann, en av disse rolige karakterer som
ikke fornærmer noen. Så langt som det kan sies om et uomvendt menneske, så var
han en rettferdig mann. Han tenkte stille og dypt, aller mest på sin sjel og
sin Gud.. Han ville gjerne lære seg selv mer enn han lærte andre, men under all
lærdom og et fromt liv var det også hos ham et uløst spørsmål, noe i livets
dunkleste og viktigste krok, som han ikke kunne finne frem og løse. Jeg tviler
på at han selv forsto hva det var, men mon ikke læreren som er kommet fra Gud,
kan forklare det for meg? Og så går han – riktignok om natten, - men det gjør
ikke noe. Læreren fra Gud tar alltid imot hver den som kommer for å lære.
Det blir ingen lang
innledning.
Nikodemus, du må fødes på ny,
- det er det som mangler deg.
Hvordan skal det gå til?
Snart skal Menneskesønnen
henge på korset, slik som slangen i ørkenen hang på en stang, og hver den som
tror på Ham, skal ikke fortapes, men ha et evig liv. Nei, nei, du forstår det
ikke, Nikodemus, men du skal tro det, og så er også ditt dypeste livsspørsmål
løst.
Hvorfor taler jeg så mye om
Nikodemus? Er det å tale om de vakte?
Ja.
Jeg tror at vi også i vår tid
har mange slike folk. Det er noe som mangler, men de vet ikke å forklare det
verken for seg selv eller for andre. Disse Nikodemustanker er likeså mørke som
de er dype, og hele det indre menneske går i tåke.
Disse folk går og venter på,
at de skal bli vakte til syndserkjennelse og syndenød, men det ser smått ut med
begge deler, og så våger de ikke å gå til Jesus.
Også til en slik vil jeg si,
og det så høyt og alvorlig jeg kan: Vent ikke på noe særskilt inngrep av Gud.
Det er ikke mangel på syndserkjennelse som er din største mangel, men det er at
du ikke søker din frelser og forteller Ham din stilling. Det er få folk som har
bedre betingelser for å bli stabile kristne enn disse mennesker. Den rolige,
indre overveiende omgang med frelseren går nok litt langsomt, men dog desto mer
sikkert og dypt.
Se på denne rolige Nikodemus
de to ganger vi finner ham igjen etter hin natt. Når alle i rådet vil ha Jesus
bort, så forsvares Han av Nikodemus, og når hele Jesu historie er en uløselig
og mørk gåte for disiplene, og enhver av dem går sin vei, så står Nikodemus
frimodig ved korset og bærer læreren til graven. Kanskje han sa til seg selv:
”Nå ser jeg hva Jesus sa til meg hin natt – nå er jeg mer lykkelig enn
noensinne før.”
Du velsignede natt hos Jesus!
Gå hen og gjør likeså – også
du skal finne lys og fred.
Paulus er
den mann som vi visstnok ønsker mest å ligne som vakt. I den gate som kalles
”den rette,” ligger han blind, mens himmelens lyshav omringer hans sjel. Men la
oss ikke glemme, at Paulus inntil hin stund hadde vært aldeles blind for noen
forandring av sitt liv. Han trodde med hele sin sjel, at slik som han levde,
var hans liv rett, og når slike folk i ett nu blir overbeviste om, at deres liv
er absolutt imot Gud, så blir det en Paulusnød den
dag i dag. Men en slik
vekkelseserfaring er umulig å oppleve for en som har gått – kanskje mange år –
overbevist om, at hans liv ikke var rett for Gud. Hans egen sjelsutvikling og sjelesyn gjør det endatil umulig.
Det som jeg har villet si, er
særskilt dette, at vekkelse ikke er en snorrett linje, akkurat lik for alle,
eller en følelse av synd, like tung for alle, men det er å vite at jeg er skilt
fra Gud, at det viktigste i mitt liv er spilt, og for å finne det igjen må jeg
av hele mitt hjerte vende om til Herren.
Tvilende Natanael, som kanskje også er litt tung, mørk og seig, jeg ber deg: Kom og se
din Jesus!
Dype, betenksomme Nikodemus, du, som mindre enn noen forstår ditt eget innerste
livsspørsmål, du, som ikke har noen særskilt ytre synd å peke på, men som
allikevel går så mørk og tung i ditt indre, - kom også du!
Er du redd for andre, så gå
bare om natten. Si Ham det, eller spør Ham, i en ensom krok i den stille
fredfulle natt, Det finnes ikke en så mørk krok, at ikke frelserens lys trenger
inn, og det finnes ikke noe så dypt spørsmål i noens sjel, at ikke Han kan løse
og besvare det.
Skulle ikke Han som dannet
deg, forstå deg?
Jo, Gud skje lov, Han forstår
meg alltid i alle ting.
Sørgmodige Paulus, som ser hele ditt liv i ett nu i syndens og Satans makt, som i blind
selvgodhet har levd ditt eget liv enten i egenrettferdighet eller i grove
synder, også du har den samme havn å styre inn i. Kast også du troens anker i
nådens hav, og det skal holde slik at du med Paulus kan si: ”Alt makter jeg i
ham som gjør meg sterk.”
Og skulle du som leser dette, være en som sover i din innbilte gudsfrykt og er
fornøyd med deg selv, slik at ditt indre er dødt for sin nød, at bevissthet om
synd for deg er en drøm, og du ikke minnes den dag du klaget din nød for en
nådig Gud, - vil du ikke våkne sammen med den rike mann (i fortapelsen), så
tenk deg om i dag! Ennå er du i nådens tid. Ennå er det anledning også for deg.
Jeg vil heller ikke glemme å si deg et ord, du som velter deg i din synd og roser deg av din dårlighet. Snart står du for din dommer, våken i hele din sjel, med dom og anklage, uten én eneste forsvarer. Skulle det være overflødig å si deg dette nå: ”Våkn opp, du som sover! Stå opp fra de døde, og Kristus skal lyse for deg!”
Min frelse i Kristus!
Av Ludvig Hope
Hvis jeg har lært å kjenne
mennesket rett, så er det nok mange som
gjerne vil bli frelst, men de kan ikke finne frem til frelsen. De lengter etter
fred, de ber Gud om å finne fred, de ga ifra sig hva det skulke være for å få
fred, men kommer ikke lenger. Er det ingen utvei? jo, her er en utvei,
bare du kunne få øye på den. Hvis du nå ville vende ditt syn en ørliten stund
bort fra deg selv og til frelseren, så var du berget. Men du går bare og
grubler over deg selv, og så finner du aldri annet enn det som er galt Så
prøver du å rette på ditt forvendte hjerte, men det mislykkes, og så gir du
opp.
Du, hør nå på meg en liten
stund! I ditt hjerte skal du lete etter grunnen til at du trenger en frelser.
Når du så har funnet ut at du ikke kan hjelpe deg selv, så skal du vende deg
til frelseren. Du skal ikke lete i ditt hjerte etter frelse. Du skal legge
hele ditt liv på Ham, så tar Han din skyld og du får igjen Hans fortjeneste.
Dette skal du tro. Du skal -
i åndelig mening - ta Ham på dine armer som gamle Simon gjorde. Da er du
frelst. Ikke fordi du er god, men
fordi Han er det.
Dette er veien til frelseren.
Meg til frelse jeg intet vet
uten deg Guds lam.
Ene i din rettferdighet
Skjules all min skam.
Hans navn!
Av Ludvig Hope
Da åtte dager var gått, og Han skulle omskjæres, fikk Han navnet Jesus, som Han var kalt av engelen før Han ble unnfanget i mors liv. Luk 2, 21
Hans navn skal være Jesus.
Det er det enkle men også det store ord i teksten i dag. Med dette navn på tungen og med retten til å bære det i hjertet stiger vi over grensen inn i det nye år.
Over den første dag i året
skal vi få lov til å skrive Jesu navn, vi skal få tale om det, synge om det i
kirke og bedehus, i hjem og arbeidslag rundt hele Norges land.
Det er store ting, dette.
Den som har fått dette navn til eie, så han kan bruke det på sin ferd gjennom livet, han har funnet løsningen på livets gåte og nøkkelen til porten inn til det evige liv. For dette navn viker han til side, den engel som vokter veien til livets tre, og vi kan finne hjem igjen til paradiset Ja, dette navn drar himmelen ned på jorden med den frelse som Gud hadde tenkt ut før Han la verdens grunnvoll. Med det kan vi, så syndige vi er, stige frem for Gud og møte Ham som far og finne miskunn og nåde til hjelp i rette tid.
Når jeg det fatt i bønnen
får,
straks himlen åpen for meg står,
jeg bær det med i sje1 og sinn,
og det bær mig i himlen inn.
Hva er det da ved dette navn som gjør at det kan åpne himmelen for en synder?
Bak dette navn står Gud med hele sin makt, Han som hersker over himmelen og jorden. Derfor må himlene åpne seg for det. Derfor er Jesusnavnet sterkere og mer underfullt enn alle andre navn.
Se utover jorden! Finner du noe navn som samler om seg så mye kjærlighet, og finner du noe som er så foraktet og hatet som Jesu navn? Der det blir kjent, der kløver det slekten i to flokker.
Det kommer av det, at det ikke finnes noe annet navn i hele tilværelsen som kan frelse oss enn Jesusnavnet. Når så de stolte mennesker ikke vil bøye seg for denne sannhet, så renner de hodet mot berget og får ikke et eneste løfte av Gud om å nå himmelen, om de ellers er aldri så gode og rettvise. Og så legger de Jesusnavnet for hat. Men alle som søker frelse med ærlig vilje etter Guds ord, de finner døren inn til Gud åpnet for seg i Jesu navn.
*
Rikdommen i Hans navn!
Av Ludvig Hope
La oss så se litt nærmere på rikdommen i dette navn.
Da Jesus forklarte dette for sine disipler, var det særskilt to ting Han trakk frem.
Det første var det, at de skulle gå ut i all verden og forkynne omvendelse og syndsforlatelse for alle folk i Hans navn.
Hva vi det da si at vi skal få syndsforlatelse i Jesu navn?
Det vil si at Han er ansvarlig for syndsforlatelsen. Ordet som vi skal bære ut til alle folk og be dem ta imot og tro, det står Jesus inne for. Ikke den som bærer det frem, ikke den som tar imot, men Han som har befalt oss å bære det ut og sagt, at vi skal tro det
Når så du eller jeg eller hvem som helst tar imot ordet om syndsforlatelse, så står Jesus ansvarlig for Gud for det.
Er ikke det stort?
Har du fått syn på det?
Syndsforlatelsen er således ikke bygget på det du er, det du synes om deg selv, det du kjenner og mener, nei, den er grunnet på Kristus. Han har »ved sig selv« gjort renselse for våre synder Og står inne for det med sin person og sitt navn i alle evigheter.
Det er visst ikke for mye å si dette opp igjen flere ganger; for vi synes å ha så tungt for å fatte det. Så strir og strever vi med mange ting, så vi kan bli slik at vi kan tro oss frelste. Så tror vi at vi kan tro når vi er slik som vi mener at vi bør være, når vi kjenner litegran godt i hjertet. Men når dette vesle gode der inne er tært opp og borte, og vi bare ser vondt i hjertet, da tviler vi.
Da har du ikke fått syn for det du eier i Jesu navn. Og så blander du ditt eget stakkars navn sammen med Hans, når det gjelder syndsforlatelse.
Dette er ravgalt.
Troen på syndsforlatelse skal du bygge bare på Jesu navn. Grip det, så bygger du frelsen helt på Jesus, og det er nettopp det du skal.
Når du er i bunnløs gjeld og en annen betaler alt for deg, hva har da du å gjøre. Det du er, det du tror at du er, det du synes og ikke synes, har det noe med saken å gjøre? Er ikke din gjeld betalt like fullt for det?
Jesus har betalt din gjeld. Vi har syndsforlatelse i Hans navn!
Du kan ikke tro, å men kjære så hør:
Gud har jo sin sønn for deg givet!
Kom hit, kom til korset, se lammet som dør!
dets blod har erhvervet
dig livet
og synden fra verden borttaget.
Å be til Gud som far!
Av Ludvig Hope
Det Jesus gir oss kunnskap om, når det gjelder Hans navn, er dette at vi skal be til Gud som far i Hans navn.
Har vi noe å be om, så skal vi gå like til Faderen i Hans navn. Han bruker endatil så sterke ord, når han taler om dette, at Han sier: »På den dag skal dere be i mitt navn. Og jeg sier dere ikke at jeg skal be Faderen for dere. For Faderen selv elsker dere, fordi dere har elsket meg og trodd at jeg er utgått fra Gud« (Joh. 16,26-27)
»Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere, og bestemt dere til å gå ut og bære frukt. Og deres frukt skal vare, for at Faderen skal gi dere alt det dere ber ham om i mitt navn« (Joh. 15,16).
Har du hørt noen av de mange som ber, og som nesten alltid ber til Jesus, men sjelden eller aldri til Faderen i Jesu navn?
Vi har mange slike bedere. De synes ikke å ha fått øye på Jesu klare ord om hvem vi skal be til.
På en måte har det vel ikke
så mye å si for Gud hva navn vi nevner, når vi ber, enten det er Jesu navn eller
det er Guds Fadernavn. Gud ser ikke på ordene, Han ser på hjertet.
Likevel tør det hende at det å be bare til Jesus, springer ut av et skjevt syn
både på Jesu frelsesverk og på Gud som vår Far i Kristus.
Det er stort, som det står i
salmen, at vi kan »for tronen gå og sige: Fader, ditt barn du hjelpe må; o Gud,
hvor lader det deilig der å stå!«
Men dette »deilige« vet de lite om som ikke har funnet frem til Guds
Faderhjerte med sin bønn i Jesu navn.
O Jesu navn, o søte ord,
et paradis på denne jord,
en rose full av livsens kraft,
en drue full av himmelsaft.
Måtte vi alle finne og eie denne rose, som er full av livskraft, så skal denne kraft bære også oss inn i himmelen.
I dette navn vil vi stige inn i det nye år. I dette navn vil vi tro syndsforlatelse, i dette navn vil vi gjøre vårt arbeide og be vår bønn, og i dette navn vil vi gå gjennom døden og inn i herlighetens evige rike.
Vi
bær det med i sjel og sinn,
og det bær oss i himlen inn.