Tilbake

Den kristnes løp
Av Ludvig Hofacker

Les: 1 Kor. 9, 24-27

I vår tekst sammenligner apostelen en kristens gang gjennom denne verden med forholdene til de mennesker, som fordum trådte frem ved de greske kampleker.
Det var nemlig skikk hos grekerne, at de holdtes kampleker fra tid til annen. Mennesker fra alle landskap i Grekenland innfant seg for å delta i dem, og en stor mengde strømmet til fra alle egner for å være tilskuere, og således foregikk kampen i den store folkeforsamling påsyn.
Det ble anstilt forskjellige slags kamper, deriblant veddeløp og nevekamp. Til begge disse slags kamper hentyder apostelen i vår tekst; - til veddeløpet, når han sier: ”Så løper jeg da ikke som på det uvisse,” – og til nevekampen, når han sier: ”- jeg kjemper ikke som en som fekter i løse luften.”
Slik sammenligner han altså sitt løp med de greske kjemperes forhold, og en kristens løp har også virkelig en stor likhet med hine kjemperes kamp; - det finnes mange punkter, som de kunne sammenlignes med hverandre i.
Derfor vil jeg i dag tale til dere

om en kristens løp etter det himmelske klenodiet.

1) Om noen avvikelser fra det rette løp, og 2) om det rette løp selv.

Herre Jesus! – du har gitt oss denne verden og livet i den til en forberedelsesskole for en annen verden.
Denne verden er en kampskole; - men du vet, at vi bare altfor gjerne vil gjøre den til et forlystelsessted.
Å, åpne våre øyne, så vi må erkjenne klart, at det ikke går an å stå stille, men at vi må løpe etter det himmelske klenodiet.

Slipp oss arme ei, Jesus! På vår vei!
Vekk oss, at vi ikke hviler, men til deg utrettet iler,
Som oss føre kan til vårt fedreland! Amen.

1. Fremfor alle ting må jeg bemerke, at, når jeg taler om løpet etter det himmelske klenodiet, taler jeg ikke om dem som ennå er døde i synder og overtredelser og slett ikke har noen drift i seg ennå til å la Guds rike få plante i seg; - jeg taler altså ikke om denne verdens forfengelige barn, men om slike som allerede er noe oppvekte og kommet til livet i Gud.
Den som ennå kan synde rolig, - den som rolig ødsler bort sin kostbare nådetid på all slags verdslig forfengelighet og elendig fjas og usle forlystelser, - den som ennå rolig og med velbehag kan besøke sine verdslige selskap, - den som ennå finner forlystelse i å gnage på de ben som Satan kaster til ham, - den som ennå behager seg selv i sin egen dyd og rettskaffenhet og praler av sin kristendom, - den som ennå gjør seg til av at han ikke er en åpenbar tyv, horkarl, morder, - den som ennå setter sin lit til sine ytre kristendomsutøvelser, uten å tenke på sitt hjertes og sinns forandring, en slik er jo uten det liv som er av Gud, ennå langt fra frelseren, han er jo ikke engang kommet inn på Kristi stridsmenns løpebane.
Om slike taler jeg altså ikke, idet jeg kort vil beskrive og fremstille en kristens løp etter det himmelske klenodiet. Om alle slike gjelder de frelserens ord: ”Vid er den port, og bred er den vei som fører til fortapelsen, og mange er de som går inn gjennom den.” (Mt. 7,13).
Men her er talen bare om slike som allerede kjenner seg selv noenlunde, og allerede er blitt noenlunde oppmerksomme å det ene nødvendige; - om slike som allerede har begynt å tenke på, hvorfor de er i verden, nemlig at de er bestemte til himmelens salighet og Guds rike, og som derfor trakter etter Guds rettferdighet. Talen er om slike som kan istemme de gamle salmes ord:

Du meg søkte, du meg fant, o Herre!
Hadde du ei draget meg,
Akk jeg dåre hadde visst dessverre
Aldri tenkt å søke deg.
Må jeg nå kun deg rett lydig være
Og ditt samfunn fremfor alt begjære,
Da med deg jeg vandre skal
Trøstet gjennom gråtens dal.

Jeg håper nå, at det også mellom oss finnes slike, og disse vil jeg nå gjerne gjøre oppmerksomme på noen hindringer og avvikelser på deres vei; - især ønsker jeg å advare de unge kristne, begynnerne iblant oss, for ett og annet som kunne bli dem til hinder eller skade i deres løp.

Kjære brødre og søstre! Man kan løpe, ja kanskje løpe lenge, og likevel ikke få klenodiet, men til sist gå glipp av nådelønnen.
Det sier også frelseren til sine disipler, da de engang spurte Ham: ”Herre, er det få som blir frelst? Da svarte Han dem og sa: ” Strid for å komme inn gjennom den trange dør! For mange, sier jeg dere, skal søke å komme inn og ikke være i stand til det.” (Luk. 13,23-24).
Hvordan gikk det Israels folk? De dro alle ut av trelldommens land, - men hvor mange av de seks hundre tusen men kom inn i det lovede land? Akk, bare to! – men alle de andre ble slått ned i ørkenen og ligger der begravde for deres vantros skyld, og har ikke sett løftet oppfylt. De løp, men ikke på den rette måte, og fikk derfor ikke klenodiet.
Hvordan gikk det de fem dårlige jomfruer? De ville jo visst alle gjerne inn i bryllupshuset, - de hadde begitt seg på veien, brudgommen i møte; - men da de nå manglet olje, og de kom til bryllupshuset, måtte de bli utenfor og høre det svar: ”Sannelig sier jeg dere: Jeg kjenner dere ikke!” (Mt. 25,12).
Slik kan man løpe, og løper dog ikke rett!
Jeg taler ikke om dem som allerede var kommet til sannhets erkjennelse og igjen er falt fra, som apostelen sier om Demas: ” Demas forlot meg, fordi han fikk kjærlighet til den nåværende verden.” (2 Tim. 4,10); - nei, om slike som korsfester Guds Sønn på ny (Hebr. 6,6), taler jeg ikke her, men om slike som etter at de engang er kommet til frelseren, ikke likefrem fjerner seg bort fra Ham igjen, men litt etter litt blir matte og dorske og ikke utviser den iver i Hans etterfølgelse som de skulle.
Å alle dere som løper etter det himmelske klenodiet, tenk nå på, og la det gå dere dypt til hjerte, at man kan løpe og likevel ikke nå målet; - man kan begynne og likevel ved enden av sitt løp bli vist bort som en dårlig jomfru.
Å, om dere i denne stund endog ikke lærte noe annet enn dette. Så hadde dere lært nok.

Men hva består det så i, at en løper og likevel ikke løper rett?
Hvordan gikk det til, når hine greske veddeløpere ikke vant klenodiet? Enten var de for dorske eller for svake til å holde ut i veddeløpet, eller også hadde de ikke sine tanker ene og alene henvendt mot veddeløpet og klenodiet, og var kanskje opptatt med biting.
Slik finnes det også forskjellige grunner som kan stanse en kristens løp og gjøre det fruktesløst. Jeg vil bare anføre noen av dem, slik som de nettopp faller meg inn.

”Kom Lots Hustru i hu,” sier frelseren til sine disipler, - men ikke bare til sine disipler, men til alle sine etterfølgere gjennom alle tider.
Lots hustru løp ut av Sodoma, for at de Herrens straffedommer som brøt inn over byen ikke skulle oppsluke henne også. Men hvordan gikk det henne? Underveis ble hun stående og så seg tilbake mot Sodoma. Hun hadde ennå en hemmelig attrå til Sodoma i sitt hjerte; - hun kunne ikke bekvemme seg til å straks skilles derfra, og således skjedde det, at Jehovas hevnende arm så plutselig rammet henne.

Slik kunne mange kristne begynne løpet; - de gjør en god begynnelse; - frelseren har kalt dem, og de har fulgt Hans kall; - de drar ut av Sodoma og vil vandre etter Ham; - men de har ikke traktet etter at alt samfunn med verden og synden måtte bli avbrutt i deres hjerte, at lengselen etter de tidligere kjødets dager måtte bli helt forstyrret og utryddet. Dette gjør dem matte og dorske i deres løp, henger bestandig en blyvekt ved deres føtter, gjør at de med møye sleper seg frem, blir trette på veien, forspiller klenodiet og til sist går fortapt med verden.
Å gid da enhver av oss ville spørre seg, om det også virkelig er hans alvorlige ønske, at alt samfunn mellom synden og ham må bli avbrutt.
Spør deg: Er det ditt hjertelige ønske og din inderlige lengsel, at du ikke på noen som helst måte må bedrøve frelseren, men leve til ære for Ham, ikke bare for menneskers øyne, men også i det skjulte, slik at du trakter etter å tenke, å ville og handle til behag for Ham og etter Hans vilje? Er det alvorlig maktpåliggende for deg, at enhver, også den kjæreste lyst må bli brutt ved Kristi kraft, - eller behandler du ditt gamle menneske med kjælen skånsel? Nærer og pleier du ennå hemmelig skjødesynden i deg? Vil du kanskje sammenblande Kristus og Belial, Ånden og kjødet med hverandre, etter din egen gode mening?
Brødre og søstre! – jeg vil bare spørre om noe: Kan man da være en kristen og ha slangeart i seg? – kan man elske verden og bedrive mørkets gjerninger? – kan man være en kristen og lyve? – være en kristen og baktale? Vet dere hva man kaller alt slikt? – det heter hykleri.
Den som sier at han er en kristen og kjenner Herren, han må holde Hans bud og vandre slik som Kristus vandret; - og den som sier, at han kjenner Ham og elsker Ham, og likevel ikke holder Hans bud og ikke vandrer som Han vandret, han er en løgner, og sannheten er ikke i ham.
Så sier den sannferdige Gud, hvis ord ikke kan bedra.
Å prøv deg da nå, den som kan prøve seg! Besinn deg da nå , den som kan besinne seg!

En annen hindring i løpet etter det himmelske klenodie er hos mange egenkjærligheten.
Hvis en av hine greske veddeløpere ved sin inntredelse på kampplassen hadde tenkt: ”Du besitter tilstrekkelig kraft til å vinne klenodiet, du behøver derfor ikke å gjøre deg så mye umake, for det kan jo umulig slå feil for deg,” eller hvis han midt i løpet, etter at han allerede hadde tilbakelagt en god strekning, i stolt selvtillit hadde sagt til seg selv: ”Du er nå halvveis til målet og behøver altså ikke å ile og anstrenge deg så mye mer,” – kjære tilhørere, så innser enhver, at han ved slike tanker og en slik innstilling aldri ville ha vunnet klenodiet.
Og nettopp slik er det med mange kristne; - de gjør en god begynnelse, slik at enhver som ser dem, tenker og sier: se, det er da ganske visst en sjel som mener det alvorlig. Men litt etter litt sniker det seg inn matthet og dorskhet hos dem; - å tale om kristendommen vedblir de kanskje med lenge ennå, men Ånden og kraften er veket ifra dem. De fjerner seg mer og mer bort fra Kristi kors’ samfunn, og kommer litt etter litt igjen inn i det som de hadde gått ut av, bare på en noe mer fin og skjult måte.
Dette kommer ofte av intet annet enn egenkjærlighet.

Når et menneske løper raskt, så søker Satan, om mulig, å stanse ham, - og kan han ikke legge noen stor hindring i veien for ham, som han faller over, så angriper han ham fra den svakeste side; - han inngir ham store innbilninger om hans kristendom, og hvis mennesket ikke holder ved med årvåkenhet og bønn, kan det lett skje at Satan dysser ham inn i en falsk ro, i en falsk trøst om syndenes forlatelse, en falsk trøst om Guds fred.
Da fylles et slikt menneske av den dårlige innbilning: ”Ja visst er jeg et omvendt, gjenfødt menneske; - jeg har allerede gjort mange åndelige erfaringer, og kan tale så godt som noen om kristendom og åndelige ting.
Med slike tanker legger mennesket seg til hvile på sine laurbær og forspiller de helliges arvedel i lyset.

Slik gikk det med menighetens forstander i Laodikea (Åp. 3,14ff.).
Han hadde begynt godt og alvorlig; - men han kom inn i den elendige falske tanke, at han innbilte seg å være en prøvet, erfaren kristen, var rik, hadde overflod og manglet ingenting, slik at frelseren, da Han ville opplyse ham om hans tilstand, måtte si like ut til ham: ”Du er ussel og ynkelig og fattig og blind og naken.”

Kjære tilhørere, nettopp slike innbilninger, slike svermerier, slikt hjernespinn av egenkjærligheten er en stor sykdom i vår tid, en pest, som ødelegger ved middagstid. (Slm. 91,6).

Det er riktig sørgelig at så mange har store tanker om sin kristendom, at de har elendige innbilninger om sin selvfornektelse og sin overvinnelse av verden i sitt hode, så mange falske tanker om sine åndelige erfaringer, om sin kunnskap i Guds ord; - slike tanker lammer all sann åndelig kraft og fremmer enten kjødets dorske rolighet veller forhindrer vandringen i ydmykhet og kjærlighet, i ånd og sannhet.

”Så råder jeg deg” sier menighetens overhyrde og tilsynsmann også i vår tid til menigheten, – ”at du kjøper av meg: Gull, lutret i ild, for at du kan bli rik, og hvite klær, for at du kan være ikledd dem og din nakenhets skam ikke skal bli stilt til skue, og øyensalve til å salve dine øyne med, for at du kan se.” (Åp 3,18).
Ja visselig, hvis vi hadde øyensalve, hvis vårt åndelige syn var skjerpet slik, at vi kunne se igjennom alle de tåker og formørkelser som egenkjærligheten bringer frem, så ville vi jo arbeide på vår frelse med frykt og beven.
Men man vet ikke hvem man er, tenker ikke over det, og vil heller ikke vite det. Dysset inn i motekristendommen, omgitt av lutter mennesker, som vandrer blinde og forstokkede i vår tids fjærlette dyd og religion, da er det en lett sak å se ut som et dydsmønster og en fullt ferdig kristen. Men å bøye seg under sannhetens ord med alle sine innbilninger og egenkjærlige tanker, - å ydmyke seg med sitt hykleri og sitt hjertes falskhet under Kristi kors som en ussel fordømmelig synder og rope om nåde, inntil man får nåde, det smaker bare få. Til det er man i våre dager for dorsk, for fornem, for stolt, for makelig; - man gidder ikke å bryte igjennom; - man gidder ikke å holde ved; - man blir heller liggende i synden og drømmer om sin gode tilstand.
Kanskje kommer da vel også Satan selv og hvisker til sjelen: Bli du bare i din rolighet; - det er ikke nødvendig, at du gjør vold på himmerike og river det til deg med all makt! Og slik forblir man da i sin gode ro, men ikke i den i troen ventende Ånds ro, men i kjødets og dødens ro.
Å, dere den levende Guds barn, rett de hengende hender og de avmektige knær (Hebr. 12,12)! – be om sunne øyne, om øyensalve, så dere må holde dere våkne og ikke forspille klenodiet!

Å, våkn opp av verdens drømme!
Lunkne kristne, opp med makt!
Vår Jesus, som skal verden dømme,
Han roper høyt; Her ut på vakt!
Her ut av syndens søvn og slum,
Mens det ennå er tid og rum!

Jeg kommer nå til å tale om enda en ting, ved hvilken mange legger for dagen, at de løper, men ikke løper rett.
Jeg finner nemlig i denne bedrøvelige tid, at det er overmåte mye snakk og tale om kristendommen, men svært liten kraft og etterfølgelse av Guds vilje.
Det finnes mange sjeler som er blitt grepet av Herren, men dessverre har all Guds langmodighet, all Åndens kraft hittil ikke båret annen frukt hos dem, enn at de, i stedet for å la seg fullende for evigheten i stillhet, nå lærer å snakke og hykle om kristendommen.
Likesom de før snakket om forfengelige, verdslige ting, om nyheter, om syndige forlystelser og gleder, slik snakker man nå om frelseren, om Kristi blod, om sitt eget onde hjerte, om tidender fra Guds rike; - jeg sier, man snakker om det; - for tale bør og skal man om disse alvorligste ting, når det skjer med den tilbørlige ærbødighet og med ydmykhet. Under slik snakk om frelseren og åndelige ting lar man kjødet ha fritt råderom, dekker til sitt hjertes sluhet og ondskap med sine gode og fromme tanker, som man har lært utenat, og ser ut som en kristen, men er det ikke, men mang en gang mindre ærlig enn en annen som man erklærer for et naturlig verdensbarn.
Det sanneste i slik snakk er den bekjennelse, at man har et ondt hjerte.
Ja vel, det tror jeg gjerne; - men se til at ditt onde hjerte ikke en gang på hin dag bringer deg til helvete; - for med å snakke om det er saken sannelig ikke avgjort.
Jeg vet visst nok, hvor snart man kan komme inn i en uåndelig snakking om kristendommen; - å snakke mye er en lett sak; - men kristendommen er ikke til å snakke om, men til å utøve, til å bryte egenviljen, til å løpe med tålmodighet i den kamp som er oss foresatt; - den skal føres inn i det daglige liv, i den daglige tenkning, tale og handling.
En gammel Jesu disippel sier i en salme:
Det hjelper ei, du kjenner Gud og vet om Ham å sige,
Når fra Hans ord og rette bud du like fullt vil vike,
og også frelseren sier: ” Ikke enhver som sier til meg: Herre, Herre! skal komme inn i himlenes rike, men den som gjør min himmelske Fars vilje.” (Mt. 7,21).

Jeg forferdes når jeg tenker på, hvordan det likevel er mulig, at så mange kan bli så forblindet, at de går hen i en bedragersk innbilning om sin kristendom, uten at deres øyne blir åpnet til å se deres elendighet, - i en innbilning som de selv har viklet seg inn i ved deres snakking om kristendommen, - ja at de, som frelseren forutsier, endatil på den ytterste dag skal stå frem og si: ”Herre, Herre! har vi ikke profetert i ditt navn, drevet ut onde ånder i ditt navn, og gjort mange kraftige gjerninger i ditt navn? Men da skal jeg åpent si til dem: Jeg har aldri kjent dere. Vik bort fra meg, dere som gjorde urett! (Mt. 7,22-23).

Å kjære brødre! – det er mitt hjertes inderlige ønske, at ikke én eneste av dem som er grepet av Herren, må forspille sin arvedel. Men det vet jeg visst, at dersom vi lar oss nøye med å snakke om kristendommen, dersom vi ikke gjør oss alvorlig flid for å vise oss som Jesu Kristi sanne etterfølgere i ord og gjerning, så blir vi på hin dag støtt ut av Ham som fortapte hyklere.
Det ville ligge tungt på mitt hjerte, hvis jeg skulle ha bidratt til et menneskes fordømmelse ved det, at han av den forkynnelse av Guds ord som min Herre har verdiget meg til, ikke hadde annen nytte, enn at han hadde lært å snakke desto bedre om kristendommen, altså dratt en dobbelt dom over sitt hode.
Prøv deg selv, kjære menneske, av hjertets grunn; - for så sant som Herren lever, Hans ord står evig fast; - det er ikke Hans vis å rette seg etter oss, men det er vår skyldighet å rette oss etter Ham, såfremt vi vil bli frelst, så må vi begynne et alvorlig løp og trede inn på den vei som Gud har forordnet for oss, ellers kommer vi ikke inn.

Men hva hører da til en kristens rette løp etter det himmelske klenodie?
Det kan dere slutte dere til av det som allerede er sagt. Først og fremst fullt alvor.
Hvor alvorlige var ikke de greske idrettsutøvere (nevnt tidligere i prekenen)! Mange måneder forut beredte de seg også til kampens dag; - det tok ikke til seg mat som kunne svekke deres kraft; - de holdt seg meget edrue og måteholdne; - for hver den som kjemper, sier Paulus, er avholdende i alt.
Og hvordan gikk det til på selve kampplassen? Hvor rask, hvor behendig, hvor hurtig formådde stadig den ene å løpe og kjempe bedre enn den annen. Og de kjempet da bare for en forgjengelig krans, men for oss venter det en uforgjengelig.
Hvis du fikk beskjed om, at du hadde en betydelig arvedel å hente i en fjern verdensdel, så ville det glede deg storlig, det ville gjøre deg ivrig og virksom, da ville du ufortrødent løpe til de mennesker som kunne hjelpe deg til besittelsen av den, - da ville du være riktig begjærlig etter et godt råd og villig til å følge det, og hvis du ikke kunne komme til arven på den måte, så ville du visst ikke holde det for noe offer å begi deg på veien selv. Du ville i nødsfall gå om bord i et skip og seile hen over fjerne hav, og det bare for å få din Mammon i besittelse.

Se, slik umak gjør man seg, slike offer påtar man seg med fornøyelse for jordiske skatter og goders skyld. Men oss tilbys det å bli Guds arvinger og Kristi medarvinger; - oss tilbys evige, uforgjengelige, blivende goder, som møll og rust ikke kan fortære og ingen kan ta ifra oss, og likevel lar de færreste det være et riktig alvor for seg å strekke seg etter det og trakte etter dem.
Er vi ikke mer enn dårlige? Frelseren holder livets uvisnelige krans frem for sine kjempere, og sier: ”Vær tro inntil døden, så vil jeg gi deg livets krone!” (Åp. 2,10). Men de fleste akter slett ikke på det, og de som akter på det, sleper seg frem så dorskt og matt, som om det var den mest ubetydelige ting av verden det angikk.

Til løpet etter det himmelske klenodie hører altså et fullt alvor. Dette lønner seg allerede på veien, men hvor mye mer da ved enden! For den alvorlige kjemper oppnår allerede her den store lykke, at han mer og mer lærer å gjøre sikre trinn, at han blir mer og mer fylt med Den Hellige Ånd, at han mer og mer smaker trøsten av syndenes forlatelse og den fred som Kristus gir (Joh. 14,27). Men de dorske og søvnige kommer ikke til noen hvile, ikke til noen fred, ikke til noen styrkelse, og det som er det verste, de forspiller sin delaktighet i de helliges arvedel i lyset.

En annen ting som er nødvendig til det rette løp etter det himmelske klenodie, er sannhetskjærlighet.
Den som er av sannheten hører min røst, sier Herren, - og dette gjelder både om løpets begynnelse og fortsettelse.
Hvordan kommer et menneske til omvendelse? Ikke på noen annen måte enn ved å bøye sitt hjerte under sannheten med ydmykhet. Når Guds ord sier: ”- du skal ikke stjele,” og: ”Tyver skal ikke arve Guds rike,” så slår et sannhetselskende menneske seg ikke til ro med den tanke; - du har da ikke gjort det så grovt, du har jo bare tillatt deg noen ubetydelige småknep. Han smykker ikke sine tyverier for seg selv, men, hvis hans hjerte anklager ham i denne henseende, om også bare hemmelig, så ydmyker han seg under Den Hellige Skrifts ord, gjør godt igjen det som kan gjøres godt av de synder han har begått i sin uomvendte tilstand, ber om nåde, om tilgivelse, for sin store skyld, ber om kraft til å vise troskap i det små, i det som er betrodd ham ikke bare med hensyn til penger og eiendom, men også med hensyn til tid og andre ting.
Eller når Guds ord sier: ”- du skal ikke lyve, løgnen er av djevelen, løgnens far,” så sier ikke et sannhetselskende menneske: Man kan da ikke ta det så aldeles nøye med det! Men hvis det blir åpenbart ham, at han også i dette er uren for Gud, så kaster han seg for sin frelsers føtter og ber om forlatelse for sin synd og om kraft (nåde) til å overvinne, slik at denne falskhetens slangevekst, denne hykleriets og løgnens djevleyngel må bli ryddet helt ut av ham.
Og slik gjør det sannhetselskende menneske også med andre straffende ord av Den Hellige Skrift, f.eks. når den sier, at fråtseri og drukkenskap hører til kjødets gjerninger, som bringer døden, eller at den som ikke elsker sin bror er en manndraper. Han er ikke overbærende med seg selv, og unnskylder seg ikke, men søker i ydmykhet tilgivelse og kraft til å overvinne i Herrens død og oppstandelse.
Og når et menneske på denne måte står åpen for sannheten, så holder ikke synden stand lenge mer. Hvor det ikke hykles mer, ikke unnskyldes mer, ikke smykkes mer, hvor sannhetens lys bryter inn, der må synden fly, for den er en avfødning av mørket og av mørkets fyrste.

Å kjære tilhørere, vi engster oss ofte over ting som vi ikke behøver å engste oss over, over våre egne griller og innbilninger, og vil likevel ikke stille oss frem for sannhetens fulle lys i dette.
Så føl da anger over de grove ting som er i deg, over ditt avguderi, at du på mange måter akter skapningen høyere enn Skaperen, - over din falskhet, ditt hykleri og din løgn, din vellyst, gjerrighet og misunnelse, over din baktalelse og spottetunge, over ditt hjertes vrede, ondskap, ubotferdighet og sluhet. Over det bør du ydmyke deg, over det bør du føle anger!

O giv da, at min armod må Meg idelig for øye stå
Og kraftig meg bevege Å ile hen til nådens vell,
For der min svake, trette sjel Å styrke og å kvege.

Sannheten må gjelde, - da viker skinnet, da viker også synden; - for synden har sin største kraft i løgnen. Da blir man ikke mer dorsk og søvnig i sitt løp, men sier med apostelen: ”Ikke så at jeg alt har nådd dette (målet) eller allerede er fullkommen. Men jeg jager etter det for å kunne gripe det.” (Fil. 3,12).

Visst nok er veien lang og ofte besværlig; - jorden er slibrig, fristelsene er mange, kampen ofte hard. Hva gir da kraft til å holde ut? Kjære tilhørere, ikke noe annet enn blikket på Ham som har sagt: ”I verden har dere trengsel. Men vær frimodige! Jeg har overvunnet verden.” (Joh. 16,33). - Kun blikket på Ham, om hvem apostelen sier: ”- med blikket festet på Jesus, Han som er troens opphavsmann og fullender.” (Hebr. 12,2).
Blikket på Ham er det eneste middel; - under Hans kors blir den tyngste kamp lettere og seieren sikker; - under Hans kors får den svakeste mot og kraft til å overvinne og seire.

Å, det finnes visst sjeler iblant oss som har erfart det og kan bevitne, at bare under Kristi kors kan synden bli drept og fienden slått og overvunnet, og at bare frelseren kan føre saken til seier.
Også for hine greske kjempere ble vel løpet ofte langt; - også hos dem steg vel ofte den tanke opp av bange bryst: Akk, gid jeg var ved målet og hadde klenodiet!
Slik kan kampens tid også bli for lang for en kristen, - men også det må drive ham stadig mer til å se opp til troens opphavsmann og fullkommer, og til å rope:

Frelsermann blid! Før du min strid,
At jeg kan vinne i trengselens tid!

Skulle det nå være noen som tenker, at denne preken ikke angår ham, men andre, så sier jeg til ham, at jeg beklager ham hjertelig og føler inderlig medlidenhet med ham, og jeg har ikke noe annet budskap til ham, enn å rope til ham: Forlat dog den brede vei, la deg forlike med Gud!
Men er det noen sørgende, noen engstelig, noen forlegen sjel iblant oss, - noen som er bedrøvet over, at han allerede har gjort så mange falske skritt, og for hvem kampens tid blir for lang, - til ham tør jeg si, at ennå er en hvile tilbake for Guds folk, og at det er bedre å fortsette sitt løp etter det himmelske klenodie på den smale vei, om det enn skjer med mange falske trinn, om man enn ofte faller og står opp igjen, enn når andre med raske skritt vandrer på den brede vei like til helvete.
Men er det hyklere iblant oss, som dekker til sitt hjertes falskhet med evangeliet, dem har jeg å si, at ”Den gudløses (tidl. overs. Øyentjeners) håp går til grunne.” (Job 8, 13). – Dem har jeg å be om, å omvende seg fra sitt hjertes falskhet til den sanne Gud, at de renser og avtvetter seg, og legger av seg de onde gjerninger, slik at vi alle, når overhyrden åpenbares, ikke må finnes som øyentjenere, men som oppriktige sjeler.

Å Herre, vår Gud! – du har sagt, at hyklere ikke skal bli i Sion, men at de skal skjelve for ditt komme. Å Herre, for deg kan vi ikke skjule, det vi kan skjule for alle mennesker; - derfor gjør oss tro og oppriktige for ditt hellige ansikt! – gi oss sunne øyne! – ta bort alle innbilninger og alle stolte tanker om vår kristendom, og gjør oss fattige, ja til aldeles fattige syndere.
O du Guds Lam, forbarm deg over oss! Amen.

Om den evige forløsning som Kristus, vår yppersteprest, har funnet 1

Av Ludvig Hofacker

Les: Hebr. 9, 11 – 15

Herre Jesus, du den nye pakts yppersteprest og mellommann! – vi er ikke verdige til at du har gjort så store ting imot oss; - du har funnet en evig forløsning. Å gi at vi behandler denne store hemmelighet med hellig ærefrykt, for at du må ha ære og vi bli salige! Amen.

Kristus har funnet en evig forløsning, det er et stort og herlig ord.
Når man forkynner en som har sittet lenge i fengsel, at han er fri; - når man roper til en forbryter som man fører ut til retterstedet: Du har funnet nåde, du er løs og fri, så er vel dette søte toner, tidender, som trenger gjennom marg og ben og fyller det engstede hjerte med usigelig fryd.
Men likevel er disse budskap ikke noe mot det budskap som alene fortjener å kalles et godt budskap, og ikke å sammenligne med budskapet om Guds nåde, med fredens ord, når det trenger inn i et engstet synderhjerte, med det ord: Det er funnet en evig forløsning!
Det er den aller viktigste grunn til at frelseren ble menneske og har utøst sitt blod og har dødd en misdeders død, - nemlig å finne en evig forløsning. Og nå kan man rope dette ut for hele verden, for alle dem som sukker i syndens fangenskap og under dens forbannelse; - nu kan man preke og forkynne det som et gledens og fredens ord, som et ord av Guds kjærlighet, som et forsoningens ord på denne jord så besmittet av synden, og med frimodighet, uten den minste betenkelighet og forbehold si til enhver sjel: Det er funnet en evig forløsning!

Hør det, dere fangne, dere bundne, dere med sjelen betynget av lovens og syndens forbannelse! Hør det, dere syndens tjenere, dere som er deres lyster og djevelens elendige slaver! Hør det også dere som ikke ved verken ut eller inn mer, dere som i deres hjertes og samvittighets jammerlige forlegenhet vil hjelpe dere selv ut av deres elendighet og begynner snart på dette, snart på hint, men alltid må erfare igjen, at deres virksomhet ikke er annet enn synd.
Hør det altså, alle dere som ennå er mørkets og vantroens barn, eller i ferd med å rive dere løs av deres bånd. Hør det altså, alle dere som allerede kjenner frelseren, til deres tros befestelse og til forøkelse av deres kjærlighet til Ham, hør det: Det er funnet en evig forløsning! – ikke en timelig, ikke for noen få dager eller år eller århundrer eller årtusener, men en evig forløsning, som strekker seg gjennom alle evigheters evighet!
Å, skulle ikke hjertet hoppe i vårt bryst av glede over ordet om evig forløsning? Hvorfor er vi da så kalde, - hvorfor gjør det ikke det inntrykk på oss som det skulle gjøre, - hvorfor er våre sjeler så dorske og døde at de ikke griper dette store og herlige ord? Det kommer av vantroen som lar oss glemme vårt fangenskap og reiser opp en skrekkelig skillevegg mellom oss og Gud, og ikke lar oss øse noen kraft av Hans hellige ord.
Men hvordan nå enn dette er, så preker og forkynner og roper jeg trøstig, uten hensyn til min verdighet eller uverdighet, men fordi det står i Guds ord, som jo i all evighet ikke kan lyve, - jeg bevitner herved for dere alle: Kristus har funnet en evig forløsning!

Om den evige forløsning som Kristus, vår yppersteprest, har funnet 2

Av Ludvig Hofacker

Les: Hebr. 9, 11 – 15

Forløsning! Dette ord hentyder på en sørgelig, ulykkelig tilstand, som frelseren, vår yppersteprest har reddet oss ut av, - en fangenskaps tilstand, en bundet tilstand, som Guds Ånd også forut har forkynt ved profeten Jesaja, at Kristus skulle komme for å rope ut frihet for de fangne, fengslets opplatelse for de bundne, å rope ut et nådens år fra Herren. (Jes. 61,1-2).
Hva består da den tilstand i, som Kristus har forløst oss ut av? At det ikke er å forstå om et legemlig fangenskap, behøver jeg vel ikke å bevise for dere; - det er et åndelig fangenskap, åndelige bånd; - menneskenes sjeler ligger i et fangenskap som de ikke kan gjøre seg løse av om de enn anstrengte seg for det i all evighet. De er bundet fast til et mørke og kan ikke løse seg selv av dette bånd; - de er ved synden fanget under lovens og dødens forbannelse.

Men visst nok, dette vil man i våre tider ikke høre noe om; - man taler og skriver jo overmåte mye om at mennesket er godt av naturen, at han har sin frie vilje til å velge mellom godt og ondt, at han innehar tilstrekkelig kraft til å strebe etter dyden.
Å så forsøk det da en gang, kjære menneske, du som holder slike lovprisningstaler over din egen kraft og din egen dyktighet, forsøk en gang ved dine egne krefter å trenge frem fra mørket til lyset, fra å være en Satans trell til å bli et Guds barn som ånder i salig frihet og nytelsen av Guds nåde, i stedet for at du nå er et menneske, med Guds forbannelse og lovens fordømmelse liggende på din samvittighet. Forsøk en gang å elske din neste oppriktig likesom deg selv. Akk, du vil finne, at alt dette er noe du ikke formår ved din egen kraft; - men jo mer redelig du mener det, desto fastere vil du bli overbevist om, at du av naturen ligger bundet i en lenke, og at du ikke kan være din egen forløser.

Men hva består da det bånd i, som holder menneskets sjel fanget? Det består ikke i annet, enn Guds forbannelse, som ligger på synderen, lovens overtreder, den høyestes forbannelse, som åpenbarer seg i hjertet og samvittigheten hos den ene med sterkere, hos den annen med svakere røst, og gnager og tærer på det naturlige menneskes innerste åndelige liv, ikke lar ham komme til noen velsignelse, ikke til noen ro, ikke til noen fred, ikke til noe samfunn med Gud; - den forbannelse som alltid igjen skremmer mennesket bort fra Guds ansikt og alltid igjen gir den onde makt over menneskets hjerte og alltid igjen gjør synden kraftig i hans lemmer, den forbannelse som forfølger mennesket like frem til Guds trone som ond samvittighet, og også der anklager ham med ubestikkelig strenghet, - en jammerlig tilstand.
Ja, det er sant, vi er falne skapninger, og om vi enn krymper oss for å innrømme og erkjenne det, så lyder det likevel i vår ånds innerste dyp; - vi er skyldige for Gud, vi har mistet Hans samfunn, ja, også retten til det.
Det vet og føler mennesket i sitt hjertes dyp om han enn ikke har noen klar erkjennelse av det. Han vet, at Gud bare kan se ned på ham med unåde, med vrede, fordi han frivillig har frasagt seg lydigheten mot Ham og vendt seg til synden og mørkets fyrste.
Og denne lovens forbannelse hviler på hvert menneske, hva enten han er ung eller gammel, hva enten han er født i Asia eller i Europa, hva enten han heter så eller så; - en forbannelse som han ikke kan ta bort, ikke kan be bort, ikke sukke bort, ikke gråte bort, en forbannelse som ofte blir åpenbar for mennesket først, når loven i sin truende skikkelse treder mer levende frem for sjelen, - en forbannelse som slett ikke blir åpenbar for mange i dette liv, men til deres evige ulykke ganske visst vil bli klar for dem på åbenbarelsens dag, men en forbannelse som de mennesker føler i hele dens fryktelighet, som vil trenge inn i Guds samfunn uten sann tro på den Herre Jesus og Hans forsoning.
Da kan de arbeide seg til døde for å komme til fred, og det lykkes dem likevel ikke, de føler seg likevel i sitt hjertes dyp som forbannede, dødsskyldige, mennesker udyktige til alt godt; - det er noe som gnager på det matte hjerte og fortærer ånden, og som de ofte ikke kan gi noe navn. Jeg vil si dere hva det er som fortærer dere, - det er Guds forbannelse, den hellige Guds, som dere står i bunnløs gjeld hos!
Det vil dere ikke være ved; - under denne forbannelse vil dere ikke ydmyke dere; - deres samvittighet vil dere ikke la rense og frigjøre fra syndens døde gjerninger, fra deres skyld, som hviler på den, især fra den hovedskyld, at dere er falne skapninger. Derfor kommer dere heller ikke til noen hvile, til noen fred, til noen nytelse, og vil aldri komme dit, så lenge dere ikke som dødsskyldige syndere flyr til Jesu Kristi sår og sier til Ham:

O Jesus jeg med gråt Nå på ditt bud og råd
Meg til ditt hjerte vender, For deg min Gud bekjenner;
O la meg i min våde Erfare trøst og nåde!
I min bedrøvelse Jeg kaster syndene,
Som meg så dypt besværer Og sjelens ro fortærer,
I dine dype vunder, Hvor jeg min frelse grunner.

Om den evige forløsning som Kristus, vår yppersteprest, har funnet 3
Av Ludvig Hofacker

Les: Hebr. 9, 11 – 15

Visst nok er det kanskje mange iblant oss som det jeg hittil har sagt er uforståelig og utrolig for, mange som mener å ha en god samvittighet, som foregir å være ganske rolige, mange som ikke vil vite noe av et syndens bånd, en lovens og dødens forbannelse. Men si meg da, dere mørke, døde sjeler, er dere da virkelig så rolige som dere innbiller dere! Eller mener dere at fordi dere har en god samvittighet overfor deres neste, så tør dere også trede frem for Guds aller helligste majestet med en frekk, stolt panne?
Hva kommer da deres frykt for døden av, når dere har en så god samvittighet? Hva kommer det av, at dere ikke kan tåle Guds ord i dets skarphet, - at dere vel ikke har noe imot å høre det, men at deres hjerte likevel opprøres av dette og hint? Hva kommer dette av, når dere har en så god samvittighet?
Og hva kommer det av, at dere så nødig er alene og alltid trenger dere frem til omgang med mennesker? Ikke sant, når dere er alene, så kan det hemmelige sukk i deres hjerte bli åpenbart? Når dere er alene, så melder en ubuden gjest seg, et besøk som ikke er behagelig for dere; - en liten uro som dere ikke gjerne vil la bli mester i hjertet, kommer på dere?
Se, av slike kjennetegn kan dere jo lære å erkjenne sannheten og til sist komme til den visshet, at det hviler en forbannelse på dere, at det er en usalighet i dypet av deres indre; - og når dere engang vil tilstå dette, så kan dere komme til den sanne fred med Kristus.

Å, det er en jammerlig tilstand, at alle mennesker ligger under denne Guds dom, under den Helliges dom, som er blir syndens svorne fiende, at alle er – for å si det slik, - fengslet og bundne i denne forbannelse.
Om denne jammerlige tilstand skriver den store Luther selv av egen erfaring:

Ved dødens frykt i trelldom satt Jeg var av Satan fanget;
Min synd meg pinte dag og natt, Jeg var i den unnfanget;
Og stadig dypere jeg falt, Hva i meg fantes, synd var alt,
Av giftig rot utsprunget.

Å, hvor mange arme sjeler ligger ikke i denne elendighet, hvor mange millioner, og vet det ikke engang!
Og hvor mange er det ikke av dem som vet noe om det og sukker etter lysets og sannhetens rike, som ikke kjenner noe til den forløsning som er funnet! Tenk dere nå en hel verden av mange tusen millioner syndere, som alle nedstammer fra den første synder og alle bærer syndens forbannelse omkring med seg i sitt hjerte, fordi de har forsyndet seg mot Guds lov, som alle går den evige fordervelse i møte, ikke ved Guds vilje – for Han vil jo ikke synderens død, men at han skal leve – nei, ved sine selvforskyldte synder, ved sitt frafall fra Gud, sin mistro til Ham, sitt fiendskap imot Ham, sin bortvending fra Ham, fordi de elsket mørket og mørkets gjerninger mer enn lyset.
Se, dette er bildet av verden uten en frelser, uten Kristus, uten en forløser. Og den som ikke kan tro dette, han har sannelig ikke gjort noe dypt blikk inn i seg selv, han vet i sannhet ennå ikke, hva ordet synd betyr og hva Guds rettferdighet er, - han vet ennå ikke, hva det store syndefall har forårsaket.
Jeg ber ham, at han lar seg gi øyensalve, for at han kan se, og hans blindhet falle som skjell fra hans øyne.

Så roper jeg da: Gud har forbarmet seg over deg, arme menneske, som krymper deg i synden som en orm.
Forbarmelse var Hans hjertes tanke fra evighet av; - den falne skapning ville Han oppreise igjen, for den bundne menneskeslekt ville Han la en forløsningstid, en evig forløsnings morgen bryte frem, og denne evige forløsning er funnet.
Å store under for evigheten, for englene, for djevlene, et barmhjertighets under for hele skapningen! Ingen tunge formår å skildre det; - ingen lovsang kan synges verdig det; - ingen skapt ånd kan begripe det; - om du enn tok millioner av år til det, så måtte du stå stille og forbauses og tie; - endatil den høyeste engel kan bare stamme om det, hvordan skal da et usselt syndig menneske, som knapt kan begynne å kaste et blikk inn i lysets og forløsningens rike, kunne begripe det?

Side 1 2