Tilbake

 

Guds kall!
Av J. C. Heuch

Fordi ethvert menneske føres slik, som Guds evige kjærlighet vet, at han må føres, hvis alt skal være gjort, som kunne gjøres for å få ham til å motta nådens kall, er det umulig å regne opp alle de måter, som Guds kall kommer sjelene nær på. Det ville være det samme som å fortelle alle sjelers historie – for Guds kallelse er den røde tråd, som slynger seg gjennom hvert menneskes liv og forener all dets glede og all dets sorg, all dets vinning og alt dets tap til en eneste stor åpenbaring av Guds frelsesviljes alvor og visdom.
Kallet er alltid dette ene og samme: ”Omvend dere og tro evangeliet – kom for alt er ferdig.” Men kallelsens måte er så forskjellig og mangfoldig, som de sjeler Gud kaller på, er forskjellige og mangfoldige.

Jeg kjenner den, som var døv for Herrens røst, da den runget inn i hans øre gjennom ulykke og død, - men da hans lille datter en dag, da hun hørte ham banne og overhøvle tjenestepiken, forundret så på ham og spurte: ”Liker Jesus, at du skjenner så svært?” – da verget hans seg forgjeves mot Herrens kall, slik som det rammet ham i barnets troskyldige spørsmål. Hjemme og under forretningene, ved alt han sa eller gjorde, hørte han samvittigheten gjenlyde av den kjære, engstelige og forundrede barnestemmes ord: ”Liker Jesus dette?” – inntil han til sist fant hos seg selv så usigelig mye, som var Jesus imot, at han nøddes til å gjøre, hva frelseren ba han om: troende komme og ta imot den frelse, som var ferdig for ham.
- Og jeg kjenner den, som mange våkenetters ensomhet kalte forgjeves til omvendelsens alvor, mens han midt i forretningslivets travelhet med hodet fullt av beregninger og hjertet opptatt av vinnelyst fikk føle kallet så sterkt, at det grep hans hjerte. Det var en svært hverdagslig begivenhet, som bevirket dette – han ilte fra sitt kontor for å komme tidsnok til posthuset, da han, nettopp i det han dreide om et hjørne, ble stanset i sitt løp av en likvogn. I det øyeblikk han nøddes til å stå stille, mens følget dro forbi, slo det ham, som om han aldri hadde visst det før, at han selv kunne være den neste, som skulle bringes til graven – og han, som hittil aldri hadde vært plaget av tanken på død og dom, hvor mange begravelser han enn hadde deltatt i, følte nå i det samme så sterkt forferdelsen ved å måtte dø uten å ha Guds nåde i sitt hjerte, at han ikke mer fikk fred, før han fulgte nådens kall.

Og jeg kjenner den, som i fortvilelse over sin synd og sitt forspilte liv var gått ut for å styrte seg i havets dyp og ble reddet for tid og for evighet ved det, at en venn, som han forgjeves søkte å unngå, trakk ham med seg inn i en kirke, hvor nettopp Guds nåderike kall ble forkynt. Den fortapte kjente det som om han hørte Guds egen røst, da presten sa: ”Hold nå opp med å ville gjøre deg selv beredt til Guds frelse – det er likeså umulig som å løfte deg til himmelen etter ditt eget hodehår. Mistvil heller ikke om, at Gud re rede til å frelse deg, om du enn selv fordømmer deg og alle mennesker støter deg bort – nei kom og la Gud frelse deg, idet du tror Hans evangelium. Du skal ikke være som det fattige barn, som ikke tør sette seg til den rike manns bord, enda han kjærlig innbyr det. Når du så et slikt barn vegre seg for å gå inn i salen, selv om det skalv av kilde og hungeren sto malt i ansiktet dets, ville du ikke da si til det, at det ikke skulle skamme seg over sine filler og ikke frykte p.g.a. sin fattigdom, fordi det virkelig var sant, at den rike herre hadde beredt sin varme stue og det rikelige måltid også for dette barn, hvis nød han ynkedes over. Og hvis barnet allikevel ikke forsto deg, men skamfull og engstelig svarte, at det ikke hadde noe å betale med, ville du da ikke si nettopp det samme til det, som Herrens ord sier til fattige syndere, at det her skal få ”uten penger og uten betaling, vin og melk,” fordi herren nok kjente meget vel til, at det ikke eide en skilling, men han var så god, at han fant betaling nok i å gjøre det vel.
Du må jo da kunne forstå, at nettopp slik, som du ville tale til dette barn, har himmelens Herre befalt sine tjenere å tale til deg, når Han befaler oss å innby også de elendigste og si til dem: ”Kom! For nå er alt ferdig!” Sørg du bare for å ta nåden til hjerte, likeså visst som det stakkars barn ville ta til seg av rettene, når det først var blitt overbevist om, at det hadde lov til å sette seg ved den rike manns bord. Du kan gjøre det trygt, for du har Guds innbydelse å holde deg til."

 

Kom! …uten betaling!
Av J. C. Heuch

Hvilken innbilning er mer påtagelig enn denne, at mennesket kan skape Gud i sin tankes bilde, - synderen bestemme, hva den hellige kan og må gjøre til hans frelse?

Men om enn mer skjult og ofte ganske ubevisst, så er det nå stadig nettopp denne innbilning, som gir hjertet ro i dets rikdom, av hva slags den nå måtte være. Stadig trekker synderen den slutning, at nåe han finner sine unnskyldninger tilfredsstillende, så må de også tilfredsstille Gud. Eller, at når han finner fred i å leve uten Kristi nåde, da må denne også etter Guds dom være overflødig for ham.
Kommer det bare dit hen med et menneske, at han slett ikke spør etter sin egen mening, men etter Guds i Hans ord uttalte dom, da skal han nok la være, enten med eller uten unnskyldinger, å avslå Guds nådes kall. For da ser han, at den rikdom, som fylte hans hjerte, og som han satte sin lit til, verken hindrer Gud i å nå ham eller dekker hans syndegjeld eller yter noen trøst i evigheten. Da blir han fattig, som den rike mann, som erfarer, at han har hatt sine verdipapirer i en konkursrammet bank, slik at de nå ikke har mer verd enn andre papirlapper. Og her er det ganske likegyldig, hva sjelens rikdom har bestått i. Har du bøyd deg under Guds dom, så vil du vite, at det er likeså formastelig å ville kjøpe salighet ved din rettferdighet som ved ditt gull, og du vil forstå, at den beste unnskyldning er likeså frekk som den åpenbare forakt, fordi det ikke kan gis noen unnskyldning for den synd å nekte å la seg frelse av nåde.
Derfor føler de seg alle like fattige, de som har latt Guds ord berøve seg deres innbilte rikdom. Når kallet går ut til dem: ”Kom! for alt er ferdig!” – svarer de alle med en røst: ”Ja Herre! vi kommer, vi har ikke mer makt til å stå ditt kall imot – vi skjønner ikke, at du kan frelse oss, elendige som vi er, - men vi tror deg bedre enn våre egne hjerter. Når du sier det, er det nok for oss – så gjør med oss etter ditt evangeliums ord – støt oss ikke ut, når vi kommer, men la oss erfare din nådes rikdom for Jesu skyld."

Dette de fattiges svar på Guds nådes kall, er det eneste, som sømmer seg for syndere. Gud lære oss det alle. Amen.

 

Guds ords overbevisnings kraft!
Av J. C. Heuch

Ingen er mer avhengig enn den som i troens lydighet lar seg binde av Guds ord, og likevel er ingen mer selvstendig enn ham, fordi han formår å stå alene med Gud, om han så har hele verden imot seg.

Dersom et menneske bare har sin egen overbevisning å støtte seg til, skal det alltid overmåte mye til, for at han ikke skal bøye seg under det sterke trykk som omgivelsene øver. Det vi stadig hører og stadig ser innenfor den familie, den vennekrets, den stand, den by, det folk og den tid vi tilhører, virker ofte, i likhet med smittesvanger luft som vi innånder uten å merke det, sløvende og oppløsende på vår overbevisning, slik at vi, før vi selv blir det vár, taler og handler ganske annerledes, enn vi ville ha gjort, om vi hadde formådd å hevde vår selvstendighet.
Når du for eksempel kan høre en for øvrig hederlig mann uten blussel vedgå å bruke små knep i sin næringsvei, og når du skjønner at han i sin næring følger en ganske annen lov enn den som for øvrig bestemmer hans handlinger, kan du være temmelig sikker på, at dette skjer, ikke fordi han er overbevist om at slikt er rett, men fordi han blant dem som driver samme slags forretning er blitt så vant til å se den slags urett utøves uten blussel og som en uunngåelig nødvendighet, så han ved det helt har mistet følelsen av at det er urett.
Eller når du på et ball ser en for øvrig ærbar dame kledd slik, at hun selv ville være den første til å rødme over det, om hun ble truffet slik noe annet sted enn nettopp på ballet, kna du da tvile på, at denne mangel på skam bare er oppstått ved det, at hun er vant til å se sine venninner likedan kledd og vant til å høre av sine omgivelser dette betraktet som noe som skal være slik?

Men hvis det til alle tider er vanskelig å bevare sin overbevisning fri fra omgivelsenes trykk, som ofte virker så mye sterkere, fordi det ikke merkes, er det særlig vanskelig i vår tid. For nå forkynnes det jo alle vegne, at det de mange vil, dermed også blir berettiget. Den som vil hevde sin selvstendighet overfor de mektige strømninger i tiden, kommer derfor ikke bare til å føle seg ensom og uten forståelse, tilsidesatt og forurettet, men han vil lett bli dømt som den som gjør urett, bare fordi hans overbevisning er forskjellig fra de flestes.
Nå er det visstnok sant, at det finnes et stivsinn som finner sin glede i å svømme mot strømmen, og som bare får en sterkere selvfølelse, jo mer det motsies; det finnes alltid og derfor også nå mennesker, som alle grunner og alle beviser er spilte på, fordi de, når de engang har satt seg noe i hodet, aldri vil erkjenne å ha tatt feil. Men bortsett fra slike stivnakker, må det erkjennes, hva også den daglige erfaring bekrefter, at en tid hvor de manges mening hevdes som rett, bare fordi den er de manges, mer enn noen annen er skikket til å ta samvittighetene til fange under menneskenes trelldom, fordi det kreves både innsikt og mot til å bli fast ved sin overbevisning, når man ved det likesom rammes av en bannstråle og føler seg utelukket fra de kretser som man tilhører.
Eller er det ikke sant, at enhver kjenner det som om en tung dom rammer ham, når det sies at han har den alminnelige mening imot seg? Hører vi det ikke hvert øyeblikk, at både høye og lave oppfordres til å gjøre det som strider mot deres overbevisning, bare fordi den alminnelige mening, opinionen som den kalles, krever det, og at de så virkelig følger oppfordringen? Er det ikke ganske vanlig, at menn av alle partier og retninger går på akkord med sin overbevisning, for så lenge som mulig å kunne gå i flokk og følge med de mange innenfor partiet og unngå det de føler som en skam, å ha meninger som ikke deles av de øvrige, men er deres alene? Sannelig i en tid, da en saks rettferdighet synes å avgjøres etter antallet av dem som hevder den, vil ingen svak sjel holde ut å stå alene med sin overbevisning.

Men selv den svakeste og mest bøyelige vil formå å stå alene med Gud, hvis han har lært i troen å være Hans ord lydig. Frykten for Guds dom frir fra all frykt for menneskenes dom. Visstnok kan den troende føle sitt kjød og blod krympe seg under den miskjennelse han kan bli utsatt for, når han i lydighet mot Guds ord må tale og handle tvert imot de gjengse meninger i tiden; visstnok kjenner han blant sine fristelser også fristelsen til å tale mennesker til behag eller iallfall å fortie sannheten, der hvor den har mange imot seg; men så sant den troende lever i Gud, vil han stadig ha Guds dom for øye og derfor formå å seire over fristelsen, idet han blir stående ved Ordet: ”Gud er den som dømmer meg, hvorfor skal jeg frykte for mennesker som skal dø?"

Likevel ville man lite forstå troslydighetens vesen, hvis man mente, at den troendes uavhengighet av menneskenes dom alene var begrunnet i hans frykt for Guds dom, slik at han adlød Hans ord, likesom en trell lyder sin herres befalinger, om han enn kanskje kunne være overbevist om, at det var langt riktigere å følge sin egen eller de andres mening. Dem Gud som den kristne tror på, er jo hans frelser og ikke hans dommer, og det ord som Gud har talt, inngir ham langt mer tillit enn frykt. Det står ikke lenger utenfor ham som en truende og fordrende lov, men er blitt den kilde som hans indre liv henter sin styrke fra. Derfor har han ubetinget tillit til det. Nettopp dette er hans livs dypeste erfaring og inderligste overbevisning, at Guds ord har ubetinget rett både overfor hans egne og alle menneskers meninger. Idet han er Ordet lydig gjør han således bare det som han ifølge sin egen overbevisning skal gjøre; når han er helt avhengig av Ordet, er han nettopp fullkomment selvstendig, fordi han da handler i overensstemmelse med sin sikreste og frieste overbevisning, at det eneste for et menneske forsvarlige er å adlyde Guds ord.

 

Troens kraft!
Av J. C. Heuch

En troende kan ta Jesu ord: ”Alt er mulig for den som tror,” – som om det hette: ”Alt er mulig for dem, som har dristighet nok til iherdig å forlange av Gud, at Han skal la deres vilje skje.”
Denne troende vil altså ikke se, at et løfte som er gitt ”dem som tror,” nettopp av den grunn forutsetter det ydmyke, gudhengivne sinn, som aldri kan trosse seg frem til å få noe av Gud. Men fordi han lukker sine øyne for denne sannhet og innbiller seg å ha Guds ord for seg, når han streber å tro, at Gud må la alt det skje som han med egenviljens kraftige begjær forlanger, vil han også erfare at hans indre liv tar skade, idet han mer og mer kommer inn i en undersyk opphisselse som lik en snikende feber berøver ham kraften til helliggjørelsens edruelige arbeid. En slik erfaring burde bringe ham til å stanse for å prøve, om han virkelig også har rett i sin forståelse av Herrens ord.

 

Kast all deres sorg på Gud!
Av J. C. Heuch

Jeg har inderlig medynk med folket. For de har alt vært hos meg i tre dager, og de har ikke noe å spise. Sender jeg dem hjem fastende, kunne de bli ganske utmattet på veien. Noen av dem er jo kommet langveis fra. Hans disipler svarte Ham: Hvor skulle noen få tak i nok brød til å mette alle disse her i ørkenen? Mrk. 8,2-4

I tre dager hadde den store skare vært hos Jesus i ørkenen uten å bekymre seg om, det som jo ellers så snart vekker bekymringen, at ”de ikke hadde noe å spise” og ingen utsikt til å få mat.
Sannelig, det ord må ha vært mektig, og den sak det gjaldt viktig, som kunne få fire tusen til å glemme sorgen for det daglige brød; visstnok kjenner vi ikke Jesu tale til folket i ørkenen, men at den her som alltid har handlet om ”Guds rike og Hans rettferdighet,” kan vi jo likevel vite.
Men så kan vi også vite, at det som har grepet folket så sterkt, at det ikke sanset legemets trang, har vært attråen etter sjelefrelse og sjelefred ved Hans hjelp, som talte til dem, ”som aldri noe menneske hadde talt.”
Jesu ord vakte dem til sorg som grep dem dypere og føltes sterkere enn selv legemets hunger, sorgen for å få sjelens frelsetrang stilt; - men at Jesus kunne hjelpe i den sorg, har de følt likeså visst, som at Hans ord alene hadde fremkalt denne bekymring, som hittil hadde vært fremmed for dem.
Så hadde de senket sitt sinn helt ned i Hans ord, og opptatt av det hadde de glemt, at de holdt på å ”forsmekte” (eldre overs.) i ørkenen; - først da Han selv minnet dem på det, ble de var det, men da så de også, at Han allerede beredte hjelpen for dem. Og nå da det var det blitt lite for dem å få næring for legemet, i sammenligning med den næring Han hadde gitt sjelene, falt det lett for dem å kaste sorgen, som den mindre nød voldte, på Ham som viste seg mektig til å avhjelpe sjelenes langt større nød. De hadde fått forstand på, hva som er livets rette og egentlige nød, og visshet om, at frelseren kunne avhjelpe den, og vilje til å la seg hjelpe av Ham. Derfor kunne de også kaste den timelige sorg på Ham, visse på, at de midler Han ville bruke for å hjelpe dem, var tilstrekkelige, selv om det var ganske mot deres tanker.

Vil du altså lære å kaste all din sorg på Gud, må du først la Ham gjennom sitt ords virkning på ditt hjerte føre deg inn i en sorg, større enn noen du før har kjent, sorgen for din sjels frelse.
Det er jo alltid slik, at en stor sorg formår å kaste glemsel over mange små; den likesom oppsluker alle de andre.

Om f.eks. en husmor en morgen står opp med bekymring over, at husholdningspengene ikke vil strekke til, og at tjenestejenta er forsømmelig og barna vanskelige å oppdra, vil alle disse sorger, som ellers kunne gnage iherdig nok, slett ikke føles eller kommes i hu, dersom den sorg rammer henne, at hun i dagens løp ser sin mann falle om, rammet av et slag; - om noen, mens hun sitter ved hans leie, hvor han ligger bevisstløs og ånder tungt, ville si til henne: ”Ja du er riktig å beklage, som har fått denne bekymring for din manns liv ved siden av de daglige sorger, du pleier å klage over,” – ville hun jo føle det som en spott og måtte svare: ”Kan du virkelig innbille deg, at jeg nå bekymrer meg for noe annet, enn min manns liv? Kan jeg bare få ham frisk igjen, så er det det samme med alt det øvrige.”

Men nå er bekymringen for sjelens frelse så mye større enn alle andre bekymringer, som evigheten er viktigere enn dette liv og den vakte samvittighets krav på fred og frelse sterkere enn noe som helst krav på lykke og velvære i denne verden. Derfor oppsluker syndesorgen alle verdslige sorger; de blir for den vakte samvittighet som ingenting i sammenligning med det, at den ikke har fred med Gud og føler Hans dom.

Enda langt sannere enn hin hustru ville føle seg fullkommen hjulpet, hvis hennes mann ble helbredet, om enn alle hennes øvrige sorger ble uforandret, vet den som er vakt til bekymring over sin synd, at han ville være fullkommen hjulpet, hvis hans samvittighet kunne hvile i vissheten om Guds nåde og erfaringen om Hans frelses kraft.

Men nettopp denne hjelp erfarer enhver som søker den i sin synds nød. Det virkelig nådehungrige hjerte blir alltid mettet, når det troende tilegner seg frelsen i Kristus, slik som den rekkes og tilbys oss i nådens midler, Ord og sakrament.
Nettopp i denne sin største nød erfarer sjelen, at Herrens midler hjelper fullkomment, skjønt de synes ganske utilstrekkelige. Den sjel som skjelver i samvittighetsangst synes å måtte høre et tilgivelsens ord fra himlen, hvis den skal få fred, og likevel erfarer den, at evangeliets ord i den gamle Bibelbok eller på en medsynders lepper formår å gi den full hvile i vissheten om syndenes forlatelse; den som under samvittighetens dom har lært sin kjærlighetsløshet og selvsyke å kjenne, synes at det ikke i hele verden finnes en kraft stor nok til å forandre hans hjerte, og likevel erfarer han, at disse i seg selv så kraftløse ting: Vann, brød og vin, forente med Guds ord, i de hellige sakramenter formår å bringe kraft fra Gud inn i hjertet, slik at det gjenfødes og dyktiggjøres til livet i Guds kjærlighet.
Herren vet hjelp for den største nød, og Hans hjelp er ganske annerledes, enn vi kunne tenke, - det er den dypeste, den grunnleggende erfaring hos enhver som er blitt troende, da han lærte sin synds nød å kjenne.

Derfor lærer enhver som dette er skjedd med, å kaste sine sorger på Gud, mens alle andre ikke formår det.