Hvem er du? Joh. 1,19
Av Johannes Ev. Gossner
Faren og fristelsen er større
og ligger nærmere enn man tror – det finnes nok av kristne som holder seg selv
for Kristus, som vil være deres egen frelser og forløser, som vil gjøre seg
selv salige ved deres egen fornuft og kraft. Det hører stor nåde og lys fra Den
Hellige Ånd til å la Kristus gjelde for Kristus – å la Ham gjelde for det, og i
sannhet anerkjenne og gripe det som Han er gitt oss av Gud til, nemlig til
visdom, rettferdighet og helliggjørelse og forløsning, å sette vår fortrøstning
til Ham, og ikke noe, slett ikke noe tiltro oss selv – å kunne si: ”En slik
tillit har vi til Gud ved Kristus. Ikke så at vi av oss selv duger til å tenke
ut noe som av oss selv, men vår dugelighet er av Gud” (2 Kor.
3,4-5).
Selvtilliten, det at man selv
vil være sin egen Kristus, sitter ofte dypt skjult i hjertet, om enn tungen
bekjenner den rette Kristus og sier som Johannes: ”Jeg er ikke Kristus.”
”Hvem er du da?” spurte
sendebudene videre. ”Er du Elias? Og han sier: Det er jeg ikke. Er du profeten?
Og han svarte: Nei. Da sa de til ham: Hvem er du? – så vi kan gi dem svar som
har sendt oss. Hva sier du om deg selv?”
De ville med makt gjøre noe
ut av Johannes, for å kunne gjøre Kristus til intet. Slik henger tilhørere, disipler
og venner for hvem Kristus ikke er alt i alle, seg ved prester, lærere,
skribenter, eller ved en berømt mann, og gjør noe ut av ham, og roser seg av
det for da også å synes som noe selv. Dersom noen synes at han er noe, men
ingenting er, da bedrar han seg selv. ”Hva er da Apollos?
Eller hva er Paulus? Tjenere som førte dere til troen, og det etter som Herren
gav enhver. Jeg plantet, Apollos vannet, men Gud gav
vekst. Derfor er de ikke noe, verken den som planter eller den som vanner, men
bare Gud, som gir vekst” (1 Kor. 3,5-7).
Hva har du som du ikke har
fått? La oss altså ikke gjøre noe av mennesker, for de er alle sammen intet, og
bare Guds verktøy. Han gir enhver
hva Han vil, og Ham alene tilkommer all ære.
Hva sa da altså Johannes om
seg selv? Hva ville han være? Han sa: ”Jer en røst av en som roper i ørkenen:
Gjør Herrens vei jevn, som profeten Jesaja har sagt.”
Denne stilling, å være en
forkynner i ørkenen, har neppe noen yppersteprest, noen berømt taler, noen
ansett skriftlærd, noen fariseer eller saddukeer misunt ham. Han setter seg
ikke høyere enn Gud har satt ham, og vil ikke selv være forkynner, men en
ørkenpredikants røst, en som Gud låner sin stemme. ”Den sannhet, det ord som
jeg forkynner, er ikke mitt,” tenkte han – ”det må berede veien for Kristus,
ikke meg.” Så tom i seg selv og for egen ære, så full av Gud, av Guds ære og
sannhet, sto Hans forløper der, som sa: ”Jeg ærer min Fader – jeg søker ikke
min ære, men Hans som sendte meg –” Hans utsending,
som sa: ”Jeg er Herren, det er mitt navn. Jeg gir ikke noen annen min ære eller
de utskårne bilder min pris” (Jes. 42,8). Slik, bare
slik, bereder man Herrens vei i sitt eget og andres hjerte. Bare de ydmyke gir
Gud nåde, de hovmodige står Han imot.
Kjent av oss!
Av Johannes Ev. Gossner
Han sto midt i Israel, og
Israel kjente Ham ikke. Hadde de spurt slik etter Ham, som etter (døperen) Johannes
– var de kommet slik til Ham for å lære Ham å kjenne, som de kom til Johannes,
så hadde de lett kjent Ham.
Akk, Han er fremdeles alltid
midt i Israel, og Israel kjenner Ham ikke! Kristus er midt i kristenheten, og
kristenheten kjenner ikke Kristus. Han står midt i kristenheten med ordet og
sakramentene, den har Hans evangelium, dåpen og nattverden og i det Ham selv.
Men hvor få kjenner Ham ikke, hvor få har Ham ikke! Det er kommet så vidt, at
mange ikke engang kjenner Ham av navn – og mange bekjenner Ham med munnen og
fornekter Ham med gjerningene. Ja, det finnes mange såkalte kristne, som treder
opp mot Ham, som forhåner Hans guddom og Hans forsoning, Hans Ånd og dens
nådevirkninger, og i det høyeste lar Ham gjelde for en morallærer, et
dydsmønster. Og den store hop gjør dristig regning med Hans nåde, Hans blod og
fortjeneste, og gjør Ham til et syndeskjul og en syndetjener. Å hvor ukjent er
ikke den sanne, levende Kristus i kristenheten!
Kjenner vi Ham som har
opptrådt i vår midte gjennom sitt ord og sine sakramenter? Er Han vår og er vi
Hans? Kjenner ethvert hjerte her Ham som sin Jesus og frelser? Har Han, min
kjære leser, åpenbart seg for deg, ikke bare i forstanden, ved Ordets ytre
bokstaver og sakramentenes tegn, men også i ditt hjerte, ved sitt evangeliums
guddomskraft og ved sakramentenes gjenfødende, nyskapende og levendegjørende
virkninger? Er Han i deg og du i Ham? – er Han daglig tilgjengelig for deg,
slik at du kan si: ”Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det
liv jeg nå lever i kjødet, det lever jeg i troen på Guds Sønn, Han som elsket
meg og gav seg selv for meg” (Gal 2:20). Kan vi si at ”vi er av Gud. Men hele
verden ligger i det onde. Vi vet at Guds Sønn er kommet, og Han har gitt oss
forstand så vi kjenner Den Sanne. Og vi er i Den Sanne, i Hans Sønn, Jesus
Kristus. Han er den sanne Gud og det evige liv” (1 Joh. 5,19
-20.
Å kjenne Ham!
Av Johannes Ev. Gossner
Å hvilket skjønt ord: ”Han er
midt iblant dere!”
Men hvor bedrøvelig for dem
som ikke kjenner Ham! Hvor salig for dem som kjenner Ham og vet hva de har i
Ham, som sporer Hans nærhet og bærer Ham i sitt hjertes innerste og omgås med
Ham, som med en hjertens venn! Hvor salige er ikke alle som kjenner Kristi
uutgrunnelige rikdom, som har åpen adgang til den og hver dag kan øse nåde over
nåde derfra – som kan si: vi har forløsningen i Hans blod, syndenes forlatelse.
Salige de, som disse ord gjelder: ”Mine barn! Dette skriver jeg til dere for at
dere ikke skal synde. Og hvis noen synder, har vi en talsmann hos Faderen,
Jesus Kristus, Den Rettferdige. Og Han er en soning for våre synder, og det
ikke bare for våre, men også for hele verdens” (1 Joh. 2,1-2). Salige er de som
kjenner Ham som den, som har sagt: ”Jeg vil be Faderen, og Han skal gi dere en
annen talsmann, sannhetens Ånd – min fred gir jeg dere” – som den som har gitt
så mange løfter, som har sagt at Han selv vil komme til oss med Faderen og bo i
oss, og bli hos oss alle dager inntil verdens ende!
Hvilken skade er det altså
ikke, at det ennå den dag i dag kan sies om så mange, likesom den gang: ”Midt
iblant dere, står den dere ikke kjenner!” Hvor mye går ikke tapt for dem med
Ham! Å la oss derfor alltid lære Ham nøyere å kjenne, la oss alltid trakte mer
etter å erfare, hva Han er og vil være for oss!
Så stor er Han!
Av Johannes Ev. Gossner
Les: Joh. 1, 1 – 14
Ordet, Jesus Kristus, som var
født av Faderen fra evighet, er blitt menneske, er blitt kjød, for at vi, fødte
av Gud i tiden, skulle kunne bli Guds barn, og for at Han måtte kunne bli født
i oss og vinne sin skikkelse i oss. Dette er innholdet av denne dags tekst.
For det første: Kristus Jesus
er Guds evige Sønn, fordi Han er født av Gud fra evighet. I begynnelsen var Ordet – det er ikke blitt, ikke
skapt, ikke dannet – det har ikke til noen tid begynt å være eller å bli, men
det var i tidens begynnelse, for
evigheten har ingen begynnelse, og altså heller ikke Han; Han var alltid, evig;
det fantes aldri en tid, da Han ikke var.
Og Ordet var hos Gud, så
lenge Gud er, evig hos Gud, i Gud og med Gud, og Ordet var Gud, selv Gud, ett med Faderen, men som Sønn likevel
forskjellig fra Faderen.
Således erklærer Han selv: ”Jeg
og Faderen er ett. Den som har sett meg, har sett Faderen. Jeg er i Faderen, og
Faderen i meg. Faderen er alltid hos meg. Jeg kan ikke gjøre noe uten Faderen.
Det var i begynnelsen (av
alle ting, evig) hos Gud. Det var da ikke blitt kjød, ikke menneske, ikke
skapt; og mye mer; Alt er blitt til ved det, og uten det er ikke noe blitt til
av alt som er blitt til. Altså er Han alle tings opphav og skaper – alt er av
Ham og ved Ham og til Ham, likesom av og til Faderen. Han er den allmektige
Gud, den fullkomne, som var før alle ting, og alle ting består ved Ham
(Kol.1,16-17). Ordet taler – og det skjer; Han byder – og det står der.
Så stor er Han; så stort er
barnet i krybben, på den menneskelige mors fang. Denne store Gud er blitt
menneske og er kommet til verden for å frelse syndere. Glem da nå ikke dette
ved alt det dere leser om Ham, om Hans liv, lidelse og død på jorden. Så stor
er Han, som la seg under loven og ble omskåret på den åttende dag likesom alle
Abrahams sønner. Så stor er Han som levde tretti år ubemerket og ukjent i
tømmermannens hytte, beskjeftiget med de enkleste arbeider. Så stor er Han som
vandret i tjenerskikkelse, og som, selv om Han var Gud lik, likevel ble funnet
i skikkelse som et menneske. Så stor er Han som sto i Jordan, og lot seg døpe
som andre syndere, og som siden ble drevet av Ånden ut i ørkenen for å fristes
av djevelen. Så stor er Han som gikk omkring og gjorde vel mot alle, og
befridde dem som var undertrykt av Satan. Så stor er Han som de kalte Be’elsebul, fråtser, dranker, sabbatsovertreder,
gudsbespotter. Så stor er Han som gikk omkring i alle Israels byer, bygder og
landsbyer, helbredet de syke, forkynte evangeliet for de fattige, tok imot
syndere og åt med dem. Så stor er Han som Hans medborgere
i Nasaret ville styrte ned fra en klippe, da Han holdt sin første preken; Han
som de i Jerusalem ofte løftet opp steiner imot for å steine, Han som de lurte
på overalt, for å fange opp noe av Hans tale, slik at de kunne anklage og drepe
Ham. Så stor er Han som ikke hadde noe på jorden som Han kunne helle sitt hode
til, og som ble ansett for den uverdigste og mest foraktede, ja som en orm og
ikke en mann, menneskenes spott og folkets foraktelse. Så stor og mektig og
herlig er Han, som ble forrådt, forlatt og fornektet av sine disipler, som
svettet blod på Oljeberget, skalv og bevet, som ble fordømt til døden,
hudstrøket, tornekronet og korsfestet.
I Ham!
Av Johannes Ev. Gossner
I Ham var livet
– alt liv; fra Ham går det ut; alt, alt som lever, har livet av Ham. Han er
livets fyrste, og denne livets fyrste har de drept (Ap.gj.
3,15).
Og livet var menneskenes lys – det forstår seg; hvor det ikke er noe liv, der er
det heller ikke noe lys; de døde ser ikke, bare de levende ser lyset. Uten liv
intet lys.
Altså: Verdens skaper, livets
fyrste, lysets kilde, alle tings grunn og årsak er Han, som kalles og er vår
frelser, som er gitt oss av Gud, for at vi skulle bli frelst ved Ham.
Ubegrenset tør vår tillit til Ham være, himmelglad og levende skal vår tro på
Ham være. Han mangler ikke noe, Han kan hjelpe oss i alt.
Når vi forbinder alt dette
med det lille barn i krybben, hvor stort, hvor herlig blir da ikke dette barn
for oss, hvor verdig til all vår tillit! Og hvor lykkelige, rike og salige
føler vi oss ikke, når vi tror: ”Dette barn er oss født, denne Sønn er oss
gitt. Den evigfødte er blitt et menneskebarn, for at menneskene skal bli Guds
barn.
Slik at vi kan bli Guds barn!
Av Johannes Ev. Gossner
Lyset skinner i mørket, har
vist seg i verden, og mørket tok ikke imot det (fattet det
ikke! Gml. overs.), og fatter det ikke den dag i dag. Alle de som elsker
mørkets gjerninger, hater lyset, og kommer ikke til lyset, for at ikke deres
gjerninger skal bli åpenbart og straffet av lyset. Den som er ond, og vil bli
ved å være ond, kommer ikke til Kristus.
Det kom en som vitnet om
dette lys, som pekte med fingeren på det – Johannes, iført Elias’ kraft og ånd,
og han vitnet, at Jesus var det offerlam, den forsoner som tar bort verdens
synder og gjør den salig. Men de trodde det ikke, og tok derfor heller ikke
imot Ham. Selv om Han hadde gjort verden, var verdens skaper, og Herre, så
kjente likevel verden Ham ikke, da Han kom og vandret i verden. Ja, Han besøkte
især sin eiendom, sitt utvalgte folk, Abrahams etterkommere; men selv disse tok
ikke imot Ham, men støtte Ham ut og korsfestet Ham.
Og hvorfor er Han da kommet,
siden de ikke ville ta imot Ham? Hva krever Han da av dem? Hva forskrekker Han
den med? Kanskje med dom, straff, vrede og trette, eller ild og sverd? Akk nei;
Han opptrer i en mild skikkelse, i lutter kjærlighet; Han krever slett ikke
annet enn deres synder, deres straff og deres skyld, for å ta den på seg, bøte
for den, utslette og forsone den; Han vil bare forløse dem fra alle deres
fiender, fra alt det som menneskeheten har å frykte for, synd, død, djevel, dom
og helvete. Alle byrder vil Han ta fra dem, for alle møysommeligheter vil Han
befri dem.
”Kom,” roper Han, ”kom hit
til meg alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile.”
All sykdom har Han helbredet,
alle skrøpeligheter, alle smerter har Han tatt bort, djevelen har Han drevet
ut, døden har Han jaget, ja til sist dødet, alle elementer har Han beseiret,
all jammer har Han stilt – kraft gikk ut fra Ham og helbredet alle.
Men det var ikke alene dette
Han ville gjøre for dem og gi dem. Det store, skjønne mål for Hans komme var,
at Han ville gi alle dem rett til å bli Guds barn, som trodde på Hans navn; - de
er ikke født av blod, heller ikke av kjøds vilje, heller ikke av manns vilje,
men av Gud.
Altså sanne, virkelige Guds
barn, ikke bare titularbarn, ikke slike som bare har
navnet og skinnet, men slike som etter Guds vesen og natur er delaktige i den
guddommelige natur.
Hvilken stor nåde, at Guds
Sønn, den av Faderen fødte Sønn fra evighet av, kom til denne verden for å gi
oss den rett, at også vi kunne bli født av Gud, bli Guds barn, sanne Guds barn,
likesom Han, Guds evigfødte, er født som et sant menneske.
Dette måtte skje, hvis vi
skulle kunne gå inn i Guds rike igjen; for: ”Uten at et menneske blir født på
ny av vann og Ånd, kan han ikke se Guds rike, ikke komme inn i det,” sa Jesus
til Nikodemus (Joh. 3,3.5).
Da mennesket ved synden og
syndefallet har tapt Guds bilde, Guds natur, er blitt kjød, og da Guds Ånd og
altså også livet av Gud er veket fra ham, så må det foregå en ny skapelse med
ham; for det som er født av kjød er kjød; og kjød og blod kan ikke arve Guds
rike. Derfor må mennesket bli omskapt; Skaperen selv måtte bli menneske, måtte
lide og dø, for å fullbringe menneskenes omskapelse.
Å skape verden og alle
himler, kostet Ham bare et ord, og det sto der – Han talte, og det ble til. Men
å omdanne mennesket, skape det på ny, gjenopprette Guds bilde og natur i det –
dette kostet Ham større møye, uutsigelige lidelser, og den bitreste død.
Treogtretti år arbeidet Han på det, Han svettet blod over det, Hans sjel var
bedrøvet til døden, Han skalv og bevet, Han følte seg forlatt av Gud, tungen
klebet ved Hans gane – kort sagt: Hans møye og arbeid, Hans lidelser og smerter
var uutsigelige, ja det er uutsigelig hva det har kostet Ham å forløse oss,
slik at vi kan bli Guds barn.
Rett til å bli Guds barn!
Av Johannes Ev. Gossner
Men alle dem som tok imot Ham, dem gav Han rett til å
bli Guds barn, de som tror på Hans navn.
Joh. 1,12
Hvilken vinning for verden,
for hele menneskeslekten er det ikke, at alle mennesker kan bli Guds barn dette
ene barn i stallen i Betlehem, som arbeidet seg til døde for det. Det har vel
kostet Ham mye, blod og liv, trettitreårig lidelse og daglig død; men derfor
skal Han også få mengden til bytte, og de sterke til rov, derfor skal barn
fødes Ham som dugg av morgenrøden. Derfor sier Faderen til Ham: ”Begjær av meg,
så vil jeg gi deg hedningene til arv og jordens ender til eie.”
Hvem hadde kunnet bli født av
Gud, og skaffe seg selv en annen natur? Hvem kan gi seg selv et annet hjerte?
Og fra hjertet kommer onde tanker og alle onde ting, all syndens
vederstyggelighet.
Denne onde kilde kunne ikke
stoppes til, alt måtte bli nytt; det måtte komme et nytt hjerte, en ny ånd i
menneskene. Men det kunne ingen gjøre og ingen gi. Derfor måtte Gud gjøre den
store foranstaltning, at Han lot sin enbårne gå fra sin side, og ned til
menneskene som et menneske, slik at Han kom i brorskap, i slektskap med dem,
antok seg dem, gjorde seg selv delaktig i deres skrøpelige menneskenatur, og
gjorde dem delaktige i sin Ånds- og guddomsnatur og i
sin rettferdighet.
Slik ble hjertet nytt, det
indre menneske født av Ånd, gjort delaktig i Kristus, fylt med den sønnlige
utkårelses Ånd, som gir ham det vitnesbyrd, at han er et Guds barn og arving til
den guddommelige herlighet evinnelig.
Å hvor mange barn skal ikke
dette barn i Betlehem engang ha! Hvor mange har det ikke født med sine smerter!
Hvor mange skal ikke engang falle ned for Ham, Lammet, som ble slaktet, og
bekjenne: ”Du ble slaktet og med ditt blod har du kjøpt oss til Gud av hver
stamme og tunge og folk og ætt, - og gjort oss til et kongerike og til prester
for vår Gud.” (Åp. 5,9-10).
Men ett blir fortsatt alltid
en gjenstand for vår bønn og vår sorg, at det ikke på langt nær er alle som har
rett til å bli Guds barn ennå, - og at så mange, mange blir tilbake, blir
verdens og mørkets barn, og hvorfor? Vil Han ikke ha dem? Gir Han ikke også dem
rett til å bli Guds barn? Å hvor gjerne ga Han ikke alle dette! Men de tar ikke
imot Ham, og tror ikke på Hans navn. Dette er den eneste årsak. Feilen ligger
hos dem, ikke hos Ham. For det står skrevet: ”Men alle dem som tok imot Ham,
dem gav Han rett til å bli Guds barn, de som tror på Hans navn”
Troende mottagelse av Guds
Sønn er den eneste betingelse, som man får rett til å bli et Guds barn ved, Den
som tror på Hans Jesusnavn, og tror slik på Ham, at han mottar Jesus selv, med
alt hva Han er og har, griper Ham og tilegner seg Ham og fastholder Ham, han
får den salige rett, å bli født av Gud og å bli et Guds barn; han blir delaktig
i den guddommelige natur. Gud, Jesus, begynner å leve i ham, og han begynner å
føre et av Gud, skjult liv med Kristus i Gud.
Tilbedelse verd
Av Johannes Ev. Gossner
Ja sannelig, det er vår
tilbedelse verd, at den aller høyeste så ringe og nedbøyende iførte seg
menneskelig kjød, og ikke kom til jorden bare på et kort besøk, eller skapte
menneskeheten på ny ved et maktord, slik som Han i begynnelsen ved sitt: ”Bli!” ga alle ting tilværlese; men at Han har gjort seg til
borger på jorden, har bodd iblant oss, er gått ut og inn hos oss, har innlatt
seg i samfunn med oss og i den inderligste forbindelse.
Det som var fra begynnelsen, det som vi har hørt, det som vi har sett med våre
øyne, det som vi betraktet og våre hender rørte ved, om livets Ord – og livet
ble åpenbaret, og vi har sett det og vitner og
forkynner dere livet, det evige, som var hos Faderen og ble åpenbaret
for oss – det som vi har sett og hørt, det forkynner vi for dere, for at også
dere kan ha samfunn med oss. Og vårt samfunn er med Faderen og med hans Sønn,
Jesus Kristus” (1Joh 1:1-3).
Når den evige trådte i samfunn med de dødelige, den uendelig rike og fullkomne
med de arme og elendige, den hellige og rettferdige med syndere og ugudelige,
så var det alene fordi Han kunne vinne disse arme, disse syndere og svake.
Når Han, alle tings grunn og årsak, rettferdighets fylde, Faderens rette bilde,
bor iblant oss, blir hos oss alle dager, hva mangler oss vel da? Hva er det vi
da ikke har? Har ikke Gud gitt oss alt med Ham? Likeså visst som at man måtte
fortvile, dersom man skulle bo på jorden uten Ham, likeså visst er jorden nå et
paradis, og vi kan bo der som i himmelen, når Han bor iblant oss og hos oss.
Forstår bare hjertet å omgås med Ham og natt og dag leve med Ham, så har det
sannelig himmelen på jorden. Han går inn ved dette, det er sikkert, av den
grunn er Han jo her.
”Jeg er hos dere alle dager” inntil enden, inntil det siste, det er avgjort,
det løfte har Han etterlatt oss, og det skal ikke tas tilbake. Den som vil ha
Ham, kan ha Ham, kan bo og leve sammen med Ham. Dette er det som ligger i det,
når det heter: ”Ordet ble kjød;” Gud er et menneske og bor iblant menneskene.
Da skulle vi også se Hans
herlighet, en herlighet som den enbårne har fra sin Far; for når man slik lever
sammen med Ham, så gis det da også Taborstunder så
vel som Oljebergstunder.
Men man kan likevel ikke unngå det – når man tilbringer dag og natt i Hans
nærhet, så lyner Hans herlighet mang en gang frem, og man ser Ham forklart, og
vil gjerne bygge hytter som Peter.
Dessuten gis det også daglige herligheter; eller er ikke dette herlig:
”Barmhjertig, nådig, vår Jesus er, oss daglig skylden tilgir her, stille, lege,
trøste, velsigne, glede, og som vår venn oss for hjertet trede, det er Hans lyst.”
Er ikke det herlig, når Han lar oss føle sin fred som overgår all forstand, og
forsikrer oss ved sin Ånd, at vi er Guds barn, og gir oss pant og segl på den
evige herlighets arv?
Nå da, så har vi altså det
livets Ord, det evige, som var hos Faderen, som var, er, og blir Gud i all
evighet, Han som er alle tings Skaper og opphav, som er menneskenes liv og lys,
som har skint og fremdeles skinner i denne verdens mørke; men som ikke begripes
av mørkets barn, ikke erkjennes av verden, som dog er blitt skapt ved Ham; ja,
som ikke ble mottatt av og i sin eiendom, Guds folk; som bare blir mottatt og
trodd på av de få, som Han gir rett til å bli Guds barn, og som også kan si med
tilbedende glede, knelende og med bøyd hode: ”For oss er Ordet blitt kjød,
blitt vår bror og nærmeste slektning, som bor iblant oss. Vi ser Hans herlighet
som den enbårne har fra sin Far – full av nåde og sannhet. Vi har Ham, holder
Ham og slipper Ham ikke.”
Dette er den store, Guds og Kristi hemmelighet, som alle visdommens og
kunnskapens skatter ligger skjult (Kol. 2,2-3). Dette
er denne hemmelighets herlige rikdom, det er: Kristus i dere, håpet om
herlighet. Og Ham forkynner vi, idet vi formaner hvert menneske og lærer hvert
menneske med all visdom, for å framstille hvert menneske fullkomment i Kristus (Kol. 1, 27-28).
Å, sannhetens støtter og
grunnvoll, og, som enhver må bekjenne, stor er den gudsfryktens hemmelighet:
Gud åpenbaret i kjød.(1Tim.
3,16).
Og så høyt, så opphøyet, så stort og herlig, så ubegripelig og uutforskelig det
enn er, så eies Han dog av ethvert stakkars menneskebarn som gråter etter Ham.
Han nærmer seg til alle dem som påkaller Ham, ja med alvor påkaller Ham. Han
lar ikke noe hjerte som åpner seg for Ham, forbli tomt; Han lar ingen bli
utrøstet og ubenådet av dem som smertelig lengter
etter trøst og tørster etter nåde.
Alle ting vel!
Av Johannes Ev. Gossner 1773 - 1858
Han bød dem at de ikke skulle fortelle dette
til noen. Men jo mer Han forbød dem det, dess mer gjorde de det kjent.
Han hadde, uten fare for sin egen person, kunnet virke offentlig og la alt bli
kjent - for Han hadde ikke behag i seg selv og søkte ikke sin egen ære, - men
Han ville gi oss et eksempel, så vi ikke skulle tilskrive oss selv det vi gjør i
Guds navn, ikke søke vår egen ros og ære ved det, ikke utbre det, selv fortelle
det eller la det bli kjent ved andre - for forfengeligheten finner lett sin
næring, og selvbehag er uunngåelig, når man ikke omhyggelig skjuler det som kan
bringe oss menneskenes bifall. For alt godt blir et onde, undergjerninger blir
onde gjerninger, når forfengelighet og selvbehag besmitter dem, når man ikke ene
og alene gir Gud æren. Ikke langt fra oss er en slange som alltid sier til oss:
"Dere skal bli lik Gud, dersom dere gjør dette - dersom dere biter i den
skjønne, røde frukt" - og da den har rykket moder Eva og fader Adam bort fra
enfoldigheten, så kan den likeså lett forføre oss også.
De var overmåte forundret og sa: Han har gjort alle ting vel! Han gjør det så at både de døve hører og de stumme taler.
Denne folkets overmåte forundring over Jesu
undere forutsetter tro på Ham. Hadde de ikke trodd, så hadde de ikke forundret
seg, men spottet likesom fariseerne og de skriftlærde. Men folket trodde og
tilba og gledet seg over at Gud var så nær, over Hans velgjørende gjerninger, at
Han tok bort de fattiges og lidendes skrøpeligheter og sykdommer og utbredte
lykke.
Ved troen er man i enhver henseende salig, ved vantroen er man usalig og en
byrde for seg selv og andre. Herlig og skjønt er det samtlige folks utsagn som
av én munn: Han har gjort alle ting vel! Dette vitnesbyrd ga alle de Ham, som så
Ham vandre og virke, lide og dø. Han har både i liv og i død gjort alle ting
vel, - Han har tatt bort legemlig og åndelig sykdom - Han har overvunnet synden
og døden, djevelen og helvete og vunnet og fortjent lys og liv - rettferdighet
og salighet, for menneskene. Han har fullbrakt det, og brakt alle dem fred som
elsker freden. Det var ikke noe legemlig onde, ingen legemlig smerte, som Han
ikke bød å vike - det var ingen synd, intet trykk i sjelen, som Han ikke
forvandlet til glede og salighet. Det gikk ut kraft, frelse og liv fra Ham til
alle, som enten legemlig eller åndelig i rørte ved og nærmet seg Ham i troen.
Hvem som feilte noe på legeme eller sjel, Han kom til ham og hentet seg det, og
ingen gikk bort fra Ham uten hjelp, uten trøst og glede.
Men når dette folk, bare fordi de så Ham
gjøre de døve hørende og de stumme talende, roste Ham for at Han gjorde alle
ting vel, hvor mye mer må da ikke vi bevitne dette om Ham, vi som vet, at Han
har gitt sitt liv i døden for oss, at Han har utøst sitt blod for våre synder,
at Han har betalt all vår synd og skyld, at Han har vunnet oss rettferdighet og
salighet, at Han har beseiret døden for oss, overvunnet Satan og helvete for
oss, forløst oss fra dommen og den evige fordømmelse, åpnet oss døren til det
evige liv og banet veien til salighet for oss, at Han har vunnet oss alt det vi
manglet, at Han har gitt oss de mest dyrebare og kosteligste løfter for tid og
evighet, og at Han holder det Han lover, hver dag, hver time - kort sagt: Han
har gjort alle ting vel!
Dette skal evig bli den lovsang som vi vil synge for Hans trone. Enda en ting
vil vi i dag be Ham om: Herre, opplat våre ører, så vi alltid hører og tror deg
og din stemme! Løs vår tunges bånd, åpne våre lepper, så de forkynner din lov og
bevitner ditt navns ære, så de aldri mer synder imot deg, men alltid priser deg
og oppbygger vår neste! Min sjel, lov Herren, og alt som i meg er, love Hans
hellige navn! Lov Herren, Han som forlater all din misgjerning, som leger alle
dine sykdommer. Han som forløser ditt liv fra graven, som kroner deg med
miskunnhet og barmhjertighet - lov Herren, som har gjort alle ting vel, og også
i evigheten vil gjøre alle ting vel! Amen.
Av nåde blott!
Av Johannes Ev. Gossner 1773 - 1858
Men han svarte en av dem og sa: Venn, jeg
gjør deg ingen urett! Ble du ikke enig med meg om en denar? Ta det som ditt er,
og gå! Men jeg vil gi denne siste det samme som deg. Har jeg ikke lov til å
gjøre med mitt hva jeg vil? Eller er ditt øye ondt fordi jeg er god?
Misunnelsens stolte knurring blir der gjendrevet og vist til rette - for hva var
det annet enn hovmod, som aktet seg og sin gjerning høyere enn nådelønnen?
Denaren syntes å være for liten for dem, siden de siste også fikk en denar. Er
ikke dette så mye som at himmelen er for treng og lav for de stolte hellige, for
fariseerne og de egenrettferdige, fordi arme tollere og røvere også kommer dit
inn, når de i den siste stund gjør bot og i sannhet omvender seg? De forstår
ikke den hemmelighet, at denaren, himmelen, saligheten alltid er og blir nåde,
om vi så tjente tusen år for den, om vi så bar et århundres byrde og hete, ja
like så stor nåde, som jordens største tyv og morder, som først omvender seg ved
galgen. Så stor er denaren, syndsforlatelsens nåde, rettferdiggjørelsen ved Jesu
blod og sår, antagelsen i barns sted, opptagelsen i den himmelske herlighet, som
alltid himmelvidt overstiger alles fortjeneste, slik at enhver, om han så har
levd nokså hellig, from og rettferdig, har gjort nokså mye godt, har tålt
trengsel og forfølgelse, likevel må si: Jeg er et uverdig menneske, jeg er ikke
verd all den barmhjertighet og troskap som Herren har vist meg. Jeg er en evig
skyldner og kan i alle evigheter ikke takke Gud nok, for at Han så tidlig har
søkt og funnet meg, har kalt meg til sin vingård og tålt meg så lenge i den -
det være langt fra meg å kreve mer lønn enn røveren - meget mer har jeg langt
mer å takke for og bøye meg for av den grunn, at Herren har antatt og benådet
meg.
Derfor sier Herren: "Har jeg ikke lov til å gjøre med mitt hva jeg vil?" Denaren
er Hans, himmelen, saligheten og nåden er Hans, og er alltid en ufortjent skjenk
og gave, hvem Han så vil gi den til. Ingen er verd den, ingen kan fortjene den,
for ellers var jo nåden ikke nåde, men fortjeneste.
Nettopp i dette stikker det, saligheten er så stor, at hellige så vel som
syndere, den første som den siste av de kalte, må skamme og bøye seg, og enhver
må bekjenne: "Av nåde er vi frelst, ved tro. Det er ikke av gjerninger, for at
ikke noen skal rose seg." De førstes selvros: "Vi har båret dagens byrde og
hete, og har altså fortjent mer en disse siste, som bare har arbeidet en time,"
denne selvros og vurdering av egen fortjeneste er forfengelig og uriktig, er
anmasselse og uvitenhet, blind fariseerstolthet, elendig egenkjærlighet, som
stiller seg i spissen, og i grunnen er det samme ord som fariseerens: "Gud, jeg
takker deg fordi jeg ikke er som andre mennesker, jeg faster to ganger i uken og
gir tiende av alt jeg tjener." Det er den samme selvgodhet som forakter andre
arme syndere og opphøyer seg selv over dem. En slik har ikke bare ikke fortjent
denaren med sine gjerninger og lidelser, men har meget mer fortjent å tuktes -
og Herren gir heller tolleren, som slår seg for sitt bryst og ikke tør løfte
øynene sine, men bare tigger om nåde, enn fariseeren, som stoler på seg selv, og
tror å ha fortjent noe.
Det er lutter Guds makt og godhet, lutter Kristi fortjeneste, når et menneske
blir frelst - for når Gud ville tilregne synd, ville ingen, ikke den fremste og
beste bli frelst - ingen ville kunne bestå for Ham eller svare ett til tusen.
Saligheten blir alltid nåde, er ikke skyldighet og fortjent lønn, og det står
alltid i Hans makt å gi den til hvem Han vil. Den er alltid Hans, ikke vår,
alltid fri nåde og ufortjent nådegave. Derfor skal ingen misunne den annen,
ingen se skjevt til at Herren er så god at Han også gir dem den samme nåde og
salighet, som har gjort litt mindre, som har tjent synden mer og lengre, og
altså synes å ha fortjent mindre enn han, eller endatil slett ingenting. Det er
bare et skinn, for egentlig har ingen fortjent denaren, nåden, - men den blir
gitt alle for intet, bare den ene før, den annen senere - den ene blir kalt
tidligere, allerede i ungdommen, den annen senere, i alderdommen og livets ende.
De første har altså ikke bare ikke fortjent mer, men de har så mye mer å takke
for, er mer skyldige, har så mye mer å skjemmes over og avbe - for hvis Herren
ville gå i rette med dem, ville det vise seg langt mer skyld enn fortjeneste,
langt mer synd enn rettferdighet, fordi også de rettferdiges, profetenes,
rettferdighet er et besmittet klesplagg.
Blinde veiledere for blinde *
Av Johannes Ev. Gossner 1773 - 1858
Han sa også en lignelse til dem: Kan vel en
blind lede en blind? Vil de ikke begge falle i grøften?
Dette sa Han vel med tanke på fariseerne og de skriftlærde, som Han jo kalte de
blindes blinde ledere, og til hvem Han sier like ut: "Var dere blinde, da hadde
dere ikke synd. Men nå sier dere: Vi ser! Derfor er dere fremdeles skyldige"
(Joh.9,41).
Det er en stor ulykke og en svær dom over et land, over en by eller en menighet,
når lærerne og førerne er blinde, uopplyste og uerfarne i Herrens veier, - når
de, bedratte av den falske opplysning skinn, holder seg selv for seende og høyst
opplyste og endatil roper ut evangeliets sanne lys og Kristi og apostlenes lære
selv for et villedende lys, for foreldet overtro og jødiske fordommer. Når de
stiller Ham i skyggen, som sa: "Jeg er verdens lys! - Jeg er veien og sannheten
og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg." Den som ikke slik kjenner og
har erfart Jesus i sitt hjerte, den som ikke selv har gått Hans eneste sanne
vei, som ikke er kommet i Kristi etterfølgelse, han kan ikke være de blindes
leder, han vet ikke selv veien, han kommer til å styrte seg selv og dem han
leder, i fordervelse og faller i grøften med dem alle.
Det er en skrekkelig anmasselse og en uforsvarlig frekkhet å ville lede andre og
så selv være ukyndig om den rette vei, ja endatil gjøre den foraktelig, advare
imot den og med flid lede hen på en selvvalgt vei, som fører bort fra målet.
En disippel er ikke over sin mester, men enhver som er utlært, blir som sin mester.
Dette er også med tanke på det foregående - som føreren er, slik er også den som
føres. Som mesteren så også disippelen eller lærlingen. Når han er utlært og er
fullkommen, vil han være som sin mester, ikke over ham.
Hvordan kan en blind lærers disippel bli opplyst eller motta lys og sann
kunnskap av sin fører? En som bare er en fornuftslærer, kan ikke danne
evangeliske kristne, men bare fornuftsmennesker. Det blinde fornuftsmenneske kan
ikke finne veien til Kristus, når hans blinde fornuftslærer, som selv ikke
kjenner Ham og ikke finner Ham, leder ham. Dette ser man alle vegne - i alle
menigheter, som hører blinde lærere og prester, der er også menighetens lemmer
og tilhørere i den samme dødens, vantroens, lunkenhetens og verdslighetens grøft
som deres fører.
Den sanne Kristi komme!
Av Johannes
Ev. Gossner 1773 - 1858
Om noen da sier til dere: Se, her er Messias, eller der, så tro det ikke! For falske messiaser og falske profeter skal stå fram og gjøre store tegn og under, for å føre også de utvalgte vill, om det var mulig.
Altså ikke bare trengselen, men, men også
forførelsen skal bli så stor, at det ikke er mulig å bestå ved menneskelig
visdom og makt. Gud alene kan bevare sine ved sin allmakt.
Hvor lett og hvor gjerne skal ikke verden med alle dens vantroens barn tro de
falske messiaser og falske profeter - hvor lett og hvor gjerne skal de ikke
anerkjenne deres falske undergjerninger - denne verden, disse mennesker, som nå
ikke holder noe under for mulig, og spotter alt overordentlig!
Kristus med sine sår er en anstøtsstein for dem, en dårskap og forargelse, - men
Antikrist og alle hans forløpere og medløpere skal være dem velkommen med deres
løgn-undere og djevlekunster, som de skal gjøre så prangende, at selv de
troende, som bærer Kristus i hjertet, skulle bli forførte, dersom deres frelser
ikke av lutter nåde og forbarmelse for sitt blods og sin lidelses skyld, holdt
dem oppe på underfullt vis.
I Jesu navn behøver de da ikke å frykte og fortvile - likevel må enhver vite for
visst, at han er i Kristus, at han er en kristen, at hans tro er levende, og at
han har Kristus i hjertet, at hans gudsfrykt ikke er hykleri, og at hans
kjærlighet er av det rette slags. Han må kunne si med Paulus: "Er Gud for oss,
hvem er da imot oss? ...Hvem kan skille meg fra Kristi kjærlighet?" (Rom.8).
Derfor tilføyer Jesus: "Se, jeg har sagt dere det på forhånd."
Merk dere dette, se dere fore, ikke bedra dere selv, grip det evige liv og
vitne om, at i Kristus gjelder et rettskaffent vesen.
"Om de altså sier til dere: Se, han er ute i ørkenen! – så gå ikke dit ut. Eller: Han er i rommene der inne! – så tro det ikke."
Hvor hen så en utgir seg for Kristus før Hans
offentlige komme på himmelens skyer, det være offentlig eller hemmelig, så må
han flyes ifra som djevelen. La deg ikke lokke - den Herre Jesus står like
inntil den ytterste dag for ditt hjertes dør og banker og roper til ditt hjerte.
Der vil Han inn, lukk opp for Ham der, så vil Han gå inn til deg, - men en
annen, som vil lokke deg ut i ørkenen eller inn i rommene, ham skal du ikke tro!
"Jeg i dere, og dere i meg - bli i meg, så blir også jeg i dere!" det er Hans
stemme. Ikke ut, men inn kaller Han. Guds rike er innentil, ikke i det ytre,
ikke i ord, men i kraft og i rettferdighet, fred og glede i Den Hellige Ånd - i
tro ikke i beskuelse, åpenbarer Han seg like til den siste times siste stund.
Dersom noen altså innbyr til et ytre Herrens rike, før Han selv kommer, slik som
Han selv sier det her, så skal vi ikke tro og ikke følge - det er djevelskap.
For:
"For som lynet går ut fra øst og skinner like til vest, slik skal Menneskesønnens komme være."
Da skal alle kjenne Ham og måtte bekjenne
Ham. Da blir alle de til skamme, som trodde og hengte ved en annen, falsk
kristus eller profet i ørkenen eller i sektenes og kirkepartienes kammere og
ikke antok den Kristus, som hang på korset for oss, - den Kristus i oss, som ved
troen bor i våre hjerter.
Så alminnelig, synlig og kjennelig vil Han åpenbare seg, når Han kommer igjen,
som lynet, som trenger igjennom lukkede øyne og belyser alt. Slik vil vår konge
komme - ingen behøver å frykte for, at Han skal overse ham eller ikke kjenne
ham. Så skjult som Han nå er i sine, slik at ingen tror det om dem, så herlig
åpenbar vil Han der vise seg, og de vil alle kunne peke på Ham og si: "Se, der
er vår Kristus, vår frelser, som vi trodde på, som vi håpet på, og som dere har
spottet oss for."
Å, hvor vil ikke da alle, som har elsket Ham og trodd på Ham uten å se Ham,
glede seg med uutsigelig glede over å se Ham så herlig!
La oss da derfor rett øve oss i troen og vandre i Jesu kjærlighet, slik at vi
med frimodighet kan se Ham komme og stå for Ham med frimodighet.
"Der hvor åtselet er, der skal ørnene samles."
Dette har
hensyn til den dom, som gikk forut for Jerusalems ødeleggelse, da de romerske
ørner d.e. deres hærer, samlet seg i Judea og for Jerusalem, som var det åtsel,
som de skulle fortære. Og slik skal også, før Kristi komme, alle dommer og
ødeleggelser bryte løs over den ugudelige verden og samle seg om vantroens og
ugudelighetens og antikristendommens åtsel, for å fortære og tilintetgjøre det.
Å, la oss ikke glemme, hvordan Herren vil komme, og derfor alltid henge fast ved
Ham, alltid ha Ham for øye og bære Ham i hjertet, slik som Han hang såret på
korset. La oss alltid dypere rotfestes i Ham og bli delaktige i Ham, så skal det
rop: "Herren kommer!" ikke forferde, men høylig glede oss. Amen
Den sterkere!
Av Johannes Ev Gossner
Når den sterke med våpen vokter sin egen gård, får hans eiendom være i fred. Men når en som er sterkere enn han, kommer over ham og overvinner ham, da tar han fra ham hans våpen, som han hadde satt sin lit til, og hans bytte deler han ut.
Så lenge djevelen, den sterke ånd, alene er i besittelse av synderes hjerte, så kan han gjøre med hjerte og alle lemmer hva han vil. Mennesket må springe over stokken for ham, som en dressert hund, eller være ham underdanig som en slave og gjøre alt, det han vil. Han driver og støter ham hen i alle laster og vederstyggeligheter. Men når Kristus, den sterkere og allmektige, kommer og banker på, og synderen lukker opp for Ham og hører Hans stemme, så går Han inn i hjertet og binder ham, og kaster ham ut av sitt eget gamle herberge, gjør all hans djevelske makt og list til skamme og tar ifra ham hans rustning, hans bolverk, som han har forskanset seg ved, og tar ifra ham den sjel, som han har røvet og tilegner seg den.
Altså, er enn syndens makt stor, er enn Satan
sterk og mektig, så er likevel Kristus sterkere, og kan overvinne ham og frelse
fra synden og Satans makt. Ingen ugudelig synder er sunket så dypt, og blitt så
fast innviklet i Satans garn, så sterkt bundet med helvetes lenker, at ikke
Kristus, Kristi nåde og Ånd kan befri ham og gjøre ham salig.
Dine syndevaner, som djevelen holder deg fanget i, må synes å være nokså
jernfaste, mektige og uovervinnelige - Kristus er likevel mektigere - for hvor
synden er blitt stor, der er nåden blitt enda større. Hvor synden har ødelagt
mye, der kan Kristus gjøre mye mer godt igjen og atter gjenopprette alt.
Det som ingenting er – utvalgt!
Av Johannes Ev. Gossner
1773 - 1858
Alle spiste og ble mette, og de tok opp det som var til overs av brødstykkene, sju store kurver.
Se nå hva den troende takk formår, hvordan
den slik forøker de små gaver under hendene, så ikke bare utrolig mange blir
mettet, men at det endatil blir mer til overs en det forut var til stede - for
før var det bare sju brød, og nå er sju kurver fulle til overs. Altså åpenbart
mer, - i det minste sju ganger mer enn forut.
Å du forunderlige frelser! takket være deg, takket være din Far, at du er oss
gitt og sendt, ikke bare til livsens brød, men også til visdom, rettferdighet,
helliggjørelse og forløsning! Hvordan vil alt dette, om vi enn ennå bare har en
svak begynnelse av det, formere seg for oss ved deg, når vi legger det i dine
hender, stoler på deg og lar deg styre! Hvordan skal du da ikke forherlige deg
ved selv ved oss arme, du vår tros opphavsmann og fullender! Hvor mette skal vi
ikke bli, når vi våkner opp etter ditt bilde! - og hva vil det ikke bli til
overs for oss i evigheten! Allerede her metter du oss med få brød og stiller vår
tørst med livets vann, slik at strømmer av det flyter ut av det menneskes liv,
som tror på deg - hva vil det da ikke bli i evigheten? Der vil vi bli beruset av
ditt hus' rike goder, der er gledens fylde og et yndig vesen evig og alltid for
ditt ansikt. Slik behager det alltid Herren å gjøre noe av intet, å utvelge det
som er lite, ringe, uanselig og svakt, for å gjøre det til skamme, som synes å
være noe, å være sterkt, herlig og stort. Du være nokså svak, elendig, fattig og
uanselig, tro bare nettopp av den grunn desto mer, at Herren vil gjøre noe av
deg og forherlige seg på deg. Slik er Hans vis og Hans lyst, la Ham ha denne
glede og bare tro.
Et Anna-liv
Av Johannes Ev. Gossner 1773 - 1858
Og det var en profetinne der, Anna, Fanuels
datter, av Asers stamme. Hun var kommet høyt opp i årene. Etter sin jomfrutid
hadde hun levd sju år med sin mann. Deretter hadde hun levd som enke til en
alder av åttifire år. Hun forlot aldri templet, men tjente Gud i faste og bønn
dag og natt.
Hun forsømte aldri templet, når det var
andakt, oppbyggelse, offer eller bønn. Hun forsømte ingen anledning til
gudsdyrkelse. Faste og bønn var nå i hennes høye alder hennes eneste
beskjeftigelse, Gud hennes eneste formål, og hele hennes liv var dag og natt
helliget Ham. Han var hennes hjertes midtpunkt, og derfor også midtpunkt for all
hennes gjerning og streben.
Hvor skjønn og sjelden er ikke en slik avgjort hjerteretning, en slik fullkommen
hengivenhet til Gud! Måtte nå alle enker, alle hustruer og jomfruer se på dette
utmerkede eksempel og etterfølge det! De skulle visselig alle bli holdt
skadesløse for de fornektelser og offer, som de måtte bringe dette Anna-liv, ved
den nåde, velsignelse, fred og glede, som de ved det skulle få nyte - for
gudsfrykt er en stor vinning og har løfte både for dette og det kommende liv.
Hvilken velsignelse for en familie og for en menighet er ikke en slik ekte,
from, Gud i ånd og sannhet tjenende Anna!
Hvilken ulykke og hvilken byrde derimot er ikke en snakkesalig, ond, gammel
tunge, som stifter mye ulykke og vekker all slags uvær ved å føre sladder frem
og tilbake, med opphisselse og krangler! Til slike er det sagt: "Den som mener
at han dyrker Gud, og ikke holder sin tunge i tømme, men bedrar sitt eget
hjerte, hans gudsdyrkelse er forgjeves" (Jak. 1,26).
I samme stund stod også hun fram og
lovpriste Gud, og hun talte om Ham til alle dem som ventet på forløsning for
Jerusalem.
Hun trådte også til, når talen var om Gud og
guddommelige ting - derimot vek hun straks bort, når det ble ført unyttig tale
eller vel endatil skadelig og syndig snakk.
Det var nå hennes element, der det het: "Herren er her, all verdens frelser er
kommet! Her har vi Ham. Simeon har hatt Ham på sine armer og vil dø av glede."
Hvem ville ikke gjerne ha sett den gamle, fromme kjærlighetsfulle Anna da,
hvordan hun ilte hen, hvordan hun omfavnet og kysset barnet, hvordan hun priste,
lovet og takket Herren, hvordan hun gledet seg oppmuntret andre til glede og
takk.
Hennes tale til alle, som hun kom sammen med og talte med, var nå om Ham - bare
Han var gjenstanden for hennes tale. Det som hennes hjerte var fylt av, fløt
munnen over med, og hun talte gjerne med de mennesker i Jerusalem, som hadde
samme sinn som henne, som viste den samme deltagelse, som også ventet
lengselsfullt på forløsningen, på frelseren. Hun har vel også kjent og funnet
dem alle.
Hvilken glede nå, at de hadde funnet den forventede. Å, salige er de sjeler, som
bare går dit hvor Han er, eller hvor talen er om Ham! Salige er de sjeler, som i
stedet for å baktale andre, bare priser Ham og gir Ham ære, bare forbinder seg
med dem, som venter på frelsen, eller allerede har fått den, allerede har funnet
Jesus og vandrer i Ham! Søk dem som søker Gud, så vil du finne Gud - for Gud er
hos dem, som søker Ham. Gå til dem som venter på Jesus, som tørster etter Hans
nærhet, etter Hans frelse og fred - for Han er der, hvor man sukker etter Ham.
Han er nær hos alle dem, som påkaller Ham, ja som med alvor anroper Ham.
Det var altså likevel en liten hop sjeler i Jerusalem, som ventet på forløsning, og de kjente hverandre, kom vel også ofte sammen, ba med hverandre og oppmuntret hverandre til å håpe, til å fortrøste seg til Herren og bie på Ham. Og se, hvor foraktet de enn kanskje må ha vært av den ugudelige verden som enfoldige folk, så er de likevel ikke blitt skuffet i deres forventning og håp - deres øyne har sett deres frelser.
Håpet på Gud blir aldri til skamme. Den gamle
Anna har visst ikke glemt noen av den lille hop, som ventet på frelseren, men
har sagt til alle: "Herren er her! Kom og se!" Hennes glede var stor, hun måtte
dele den med alle - derfor står det: "- hun talte om Ham til alle dem som ventet
på forløsning for Jerusalem." Hun løp om i hele Jerusalem og kunngjorde det for
alle. Alle måtte se barnet og prise det - alle måtte glede seg med henne. Man
må, når man har en velsignelse fra Herren, ikke utelukke noen, men meddele alle,
det som er velsignet for alle.
Frelseren er noe for alle - den som har Ham og nyter Ham, søker å meddele Ham
til og gjøre Ham kjent for alle, som trakter etter Ham og lengter etter Ham.
O måtte alle de Ham
kjenne,
Som Han seg med sitt blod har kjøpt!
O måtte alle de Ham eie,
Som her alt på Hans død er døpt!
Simeon og Anna er et
øyensynlig bevis på, at man ikke forgjeves venter på Herren. Begge roper de til
oss alle: "Bi på Herren, vær trøstig og vær uforsagt - bi på Herren."
De biet på Herren inntil deres høye alderdom, og nå har de Ham i arm og skjød,
nå skuer dere øyne Ham og deres glede er uutsigelig.
Fly til fjellene!
Av Johannes
Ev. Gossner 1773 - 1858
Da må de som er i Judea, flykte opp i
fjellene.
De kristne gjorde bokstavelig dette ved
Jerusalems beleiring - de flyktet til Pella, et tilfluktssted, som var anvist
dem, og til fjerne land for å unngå den straffedom, som gikk over Jerusalem og
det jødiske folk, og de ble reddet. Den som nå vil frelse seg fra den nærværende
onde verden midt i kristenheten, og som ikke vil gå til grunne med denne verden,
han fly til fjellene, hvorfra hjelpen kommer til oss - han ta sin tilflukt til
den uavlatelige bønn, så han må frasi seg alt i verden og henge fast ved Herren
i bestandig hjertensomgang med Ham - da er han på de fjell, fra hvilke all hjelp
kommer, og hvor han er sikker for all fare.
Oljeberget og Golgata er fjell, hvor den kristne helst oppholder seg, hvor han
finner all hjelp, og hvor ingen dom kan treffe ham.
Og, den som er på taket, må ikke gå ned for å ta med seg noe i huset.
Så hurtig skal ødeleggelsen bryte løs - så
hurtig ble Jerusalem den gang overfalt, at den som var på sitt flate tak og så
de romerske hærer komme, han måtte skyndsomt flykte hen over naboens tak for å
komme på gaten og unngå faren for å bli overfalt. Han måtte ikke mer gå ned i
sitt hus for å ta noe med seg, hvis han ikke ville bli innesperret, fanget og
drept.
Nettopp slik hast har det med vår sjel. Ødeleggelsen, døden kan plutselig
overfalle oss, vi er ingen tid sikre, vi må stadig være beredte, stadig fly i
Jesu sår og ikke henge oss fast ved noe uten ved Jesus alene.
Og den som er ute på marken, må ikke vende hjem for å hente kappen sin.
Man måtte flykte, som man gikk og stod, uten
kappe og reiseklær - man måtte etterlate alt for å frelse sitt liv.
Slik er det også i det hele sagt oss: " Ingen som legger sin hånd på plogen
og ser seg tilbake, er skikket for Guds rike."
Når Herren kaller, eller når ødeleggelsens, forførelsens eller fristelsens farer
truer, må man ikke mer se seg om etter noe, men forlate alt og følge Jesus.
Stakkars dem som er med barn og dem som gir die i de dager. Men be om at dere slipper å flykte om vinteren eller på sabbaten. For da skal det bli en trengsel så stor som det ikke har vært fra verdens begynnelse til nå, og heller ikke mer skal bli!
For fruktsommelige og for dem som gir die, er den hurtige flukt særdeles ubekvem og besværlig, og for skrekkens skyld meget farlig. Om vinteren gjør det dårlige vær, og om sabbaten gjør lovens og dagens skikk og orden reisen, og i særdeleshet flukten, vanskeligere.
Frelseren tenker på alt, vil spare for og advare for enhver besværlighet, enhver skrekk, og det især det finere og svakere kjønn i omstendigheter og på tider, da alt smerter og plager dobbelt, slik at de kan unngå det alt sammen, og be Gud om, at de må bli forskånet fra det.
Vi ser av det, at man ved bønnen også kan
avvende eller forhale svær, alminnelig dom - derfor byr Han de fruktsommelige og
dem, som gir die, å be om at straffedommen ikke må overfalle dem i utide.
Han så og forutsa den store trengsel, som ikke hadde hatt og ikke skulle ha sin
like, og da beveget medlidenheten Ham til å advare dem og formane dem til å utbe
seg av Gud å bli forskånet for den.
Hva kan det da nevnes, som ikke kan utbes?
Hvem skal fortvile i den største nød, når man i en slik nød, - hvis like aldri
har vært før og aldri skal komme siden, - tør be og kan be for sin egne del, at
den må bli utsatt, så man kan bli frelst?
Nøden må være så stor, den vil, din Gud er likevel større, mye større, og veien til Ham står alltid åpen for deg, også i den største nød. Ja, nettopp da sier Han: "Kall på meg på nødens dag, så vil jeg utfri deg, og du skal prise meg."
For Gud er intet for mye og
intet for lite, d.e., ingen nød er for stor og intet menneske for ringe til, at
Han ikke kan eller vil hjelpe.
Allmakten er allmektig, og kjærligheten er uendelig. Den som kan gripe denne
allmektige kjærlighet, og som mer ser på den enn på nøden, den har vunnet og er
frelst.
God frukt *
Av Johannes Ev. Gossner 1773 – 1858
Et godt tre kan ikke bære dårlig frukt, heller ikke kan et dårlig tre bære god frukt.
Den som er en kristen, den som er en gren i vintreet, må bære gode frukter - likesom Herren sier: "Bli i meg, så blir jeg i dere. Likesom grenen ikke kan bære frukt av seg selv, uten den blir i vintreet, slik kan heller ikke dere, uten at dere blir i meg. For uten meg kan dere intet gjøre. Om noen ikke blir i meg, blir han kastet ut som en gren og visner, og man sanker dem sammen og kaster dem på ilden, og de brenner" (Joh.15).
Vi er alle av naturen onde trær, og kan like så lite bære gode frukter, som tistler og torner kan bære fiken og druer. Vi må først bli innpodet og rotfestet i Kristus og forbundet med Ham, likesom grenen med vinstokken. Da kan vi bære gode frukter og bærer dem virkelig også. For når vi blir i Ham, bevares vi fra det onde. Hans nåde og nærværelse bevarer oss, og Hans Ånd driver oss til alt det som godt er. Vi blir fulle av rettferdighetens frukter.
Men likesom ingen gren kan bære druer uten at den er i vintreet, like så lite kan vi bære gode frukter uten at vi er i Kristus.
Han må hjelpe!
Av Johannes Ev. Gossner 1773 - 1858
Jesus sa til henne: Kvinne, hva vil du meg? Min time er ennå ikke kommet.
Denne tiltale er egentlig ikke så hård som
den lyder for oss, men den er som om vi ville si: ""Kone, hva angår det deg og
meg?" eller: "Hva vil du? La dette fare - min tid til å gjøre undergjerninger og
især til å avhjelpe timelig nød, er ennå ikke kommet."
Han ville vel prøve hennes tro, likesom den kana'aneiske kvinne. For om Han enn
later som om Han er hård, så kan Han likevel ikke være det - troen skal og kan
overvinne Ham. Om det enn synes som om Han avslår en bønn, eller ikke straks
bønnhører den, så bønnhører Han likevel, så hjelper Han likevel, når man bare
ikke lar seg avskrekke og ikke lar sin tillit synke.
Hun kjente Ham også allerede så godt, at hun allikevel så, at Han ville hjelpe -
derfor sa hun til tjenerne: "Hva Han sier til dere, det skal dere gjøre." Kort
og godt var saken dermed lagt i Hans hånd og i Hans munn. Slik må man kaste sin
sorg på Ham - slik likesom tvang hun Ham, og tenkte, Han vil likevel ikke la
vannet bli vann, det kan jeg også, men Han kan mer, og må gjøre det Han kan. Her
er nød og Han kan hjelpe, derfor må Han hjelpe. Hun hadde nå engang gjort sitt
og vist Ham nøden, derfor overlater hun det ene til Ham, sikkert med den
fortrøstning: "Han hjelper nok, Han kan ikke se på de armes nød."
Side 1 2