Tilbake

 

Jesu navn!

Av Johan Gerhard

 

 

Kjæreste Herre Jesus! Vær også en Jesus for meg! Forbarm deg over meg for ditt navns skyld! Mitt lev­net fordømmer meg, men Jesu navn vil frelse meg. Gjør med meg, for ditt Frelsernavns skyld, hva ditt navn tilsier. For da du er den virkelige og store Frelser, så vil du sikkert også ta imot virkelige og store syndere.

Kjæreste Jesus! Forbarm deg over meg! Gjør det her i forbarmelsens tid, for at du i dommens tid ikke skal fordømme meg. Ditt hjerte vil ikke bli snevrere om du opptar meg i din barmhjertighets skjød. Du vil ikke bli mindre rik om du tildeler meg av dine godhets smuler. For meg er du født, for meg er du omskåret, for meg heter du også Jesus.

Hvor søtt og godt er ikke dette navn! For Jesus be­tyr: «Frelser og saliggjører,» og hva ondt kan ramme dem som ved troen er blitt delaktige i din dyre forløsning? Hva har vi mer å be om og forvente enn våre sjelers salighet? Så ta meg da, Herre Jesus, i dine barns tall, for at jeg kan love og prise ditt saliggjøren­de og hellige navn sammen med dem. Har jeg enn tapt min uskyldighet, så har jeg dermed ikke kunnet ta bort din barmhjertighet. Du kan, milde forbarmer, gjøre meg salig selv om jeg arme, elendige, syndefulle menneske har brakt meg selv i fordervelse og gjort meg skyldig til den evige fordømmelse. Å Herre! Akt ikke så mye på mine synder at du glemmer din barmhjertighet! Vei ikke mine misgjerninger slik at de synes tyngre enn din fortjeneste. Se da ikke slik på min ondskap at du derved glemmer din godhet. Tenk ikke på din vrede imot den skyldige, men tenk på din barmhjertighet mot den elendige. Du som har gitt meg en sjel så jeg kan lengte etter deg, skulle du unndra deg denne min lengsel? Skulle du som har vist meg min uverdighet og velfortjente fordømmelse, skjule din fortjeneste og løftet om det evige liv for meg?

For den himmelske domstol skal min sak føres, men det trøster meg at det i det himmelske dommerhus også nevnes Frelser, for fra himmelen er ditt navn ved englene brakt ned til oss.

Barmhjertige Jesus! For hvem skal du vel være en Jesus, dersom du ikke vil være det for elendige syndere som søker nåde og salighet? De som stoler på sin egen rettferdighet og hellighet, søker frelse og salighet hos seg selv. Men jeg finner intet hos meg selv som fortjener det evige liv, og derfor flyr jeg til deg Frelser.

Gjør den fordømte salig, forbarm deg over synderen, og rettferdiggjør den urettferdige og frikjenn den anklagede!

 

 

 

Min Jesus!

Av Johan Gerhard

 

Du Herre Jesus er jo sannheten, og ditt navn er hel­lig og sant. Måtte ditt navn også på meg være sant. Vær også for meg en Jesus, en Frelser. Vær min Jesus i livet, i døden, i den ytterste dom og i det evige liv. Ja, du vil visselig være det, kjæreste Jesus, for du er uforanderlig i din barmhjertighet og i ditt vesen. Ditt navn, Herre Jesus, vil ikke være forandret for en så arm og elendig synders skyld som jeg er. Du vil visselig være en Frelser også for meg, for den som kommer til deg, vil du ingenlunde støte ut (Joh. 6, 37). Du har jo gitt meg vilje til å komme til deg, så vil du heller ikke vegre deg ved å ta imot meg når jeg kommer, for dine ord er sannhet og liv. (Joh. 6, 63).

Om enn arvesynden, som er forplantet i meg, for­dømmer meg, så er likevel du meg en Jesus (frelser). Om det enn også fordømmer meg at jeg er unnfanget i synd, er du meg likevel en Jesus. Selv om det fordømmer meg at mitt liv er dannet i synd og under forbannelse, så er du likevel min saliggjører. Skulle det enn fordømme meg at jeg er født i synd og fordervelse, så er du likevel min salighet. Du er min Jesus selv om mine ungdomssynder fordømmer meg. Du er og forblir min Jesus selv om hele mitt liv, som jeg har tilbrakt i synd og besmittet med synd, fordømmer meg. Fordømmer også døden meg som jeg må lide for mine mangfoldige synder og overtredelser, så er du likevel en Frelser for meg. Ja, når selv den strenge kjennelse i den ytterste dom for­dømmer meg, så er du likevel min Jesus.

I meg er synd, forkastelse, fordømmelse, og i ditt navn er rettferdighet, utkårelse og salighet. Nå er jeg jo døpt i ditt navn, på ditt navn tror jeg, I ditt navn vil jeg dø, i ditt navn vil jeg stå opp fra de døde, i ditt navn vil jeg trede frem for dommen. Alt er jo beredt oss i dette navn, og som en skatt innesluttet i det. Og av alt dette gode går jeg bare glipp av så mye som jeg berøver meg selv ved vantro og fornektelse.

Kjære Herre Jesus, for ditt navns skyld ber jeg deg: La det være fjernt fra meg at jeg ved min syndeskyld og vantro skulle bli fordømt. Du gjør det jo gjerne at jeg bevares ved din dyrebare fortjeneste og ditt salig­gjørende navn.

 

O du kjære Jesu navn!
Min forløsnings morgenrøde,
paradisets førstegrøde,
bange sjeles hvilestavn.
Troens sterke seiersfane,
håpets rette ankergrunn,
lys oppå min trange bane,
ja, uti min siste stund!

 

 

 

Frukt av vår Herres lidelse!

Av Johan Gerhard

 

 

Da Abraham brakte Gud sin Sønn til et offer, sa Herren: «Nå kjenner jeg at du frykter Gud.» Lær også du å kjenne Faderens uendelige kjærlighet i dette at Han har gitt sin enbårne Sønn i døden for oss (Joh. 3, 16). Vi var elsket av Ham da vi var Hans fiender, - skulle Han da glemme oss nå når vi ved Hans Sønns død er forlikt med Ham? Skulle Han, som teller de frommes tårer og skritt (Slm. 56,9), kunne glemme sin Sønns dyrebare blod? Skulle Kristus i sitt liv kun­ne glemme dem som Han har lidt så stor kval for?

Betrakt, du troende sjel, hvor mangfoldig frukt vår Herres lidelse bærer. Kristus har utgytt sin blodsved, for at vår kalde angstsved ikke skal kvele oss i dødskampen. Han kjempet med døden, for at vi i vår døds­kamp ikke skulle bukke under. Han har utstått den sværeste angst og bedrøvelse inntil døden, for å gjøre oss delaktige i sin evige salighet i himmelen. Med et kyss, vennskaps og kjærlighetens tegn, lot Han seg forråde for å utslette synden, som Satan, under skinn av en særegen velvilje, hadde forrådt våre før­ste foreldre ved. Han lot seg gripe og binde av jødene, for å gjøre oss fri som er bundet av syndens bånd og skyl­dige til den evige fordømmelse. Synden hadde sin be­gynnelse i Paradisets hage, og i Getsemane hage skulle Hans lidelse begynne for å sone synden. I sin lidelse i hagen lot Han seg styrke av en engel, for å gjøre oss delaktige i englenes samfunn i himmelen. Av sine disipler ble Han forlatt, for atter å forsone seg med oss, som med et skjendig frafall hadde vendt oss bort fra Ham og løsrevet oss fra Gud. For retten ble Han anklaget av falske vitner, for at vi ikke må bli anklaget av Satan ved Guds lov. Han ble fordømt på jorden, for at vi må bli frikjent i. himmelen. Han som aldri gjorde synd, tidde, da Han ble beskyldt for synd, for at vi ikke må forstumme når vi skal stilles for Guds domstol. Han tillot dem å slå seg i ansiktet, for at vi må frigjøres for samvittighetens nag og Satans stikk. Han lot seg spotte, for at vi skulle kunne spotte vår motstander og seire i djevelens angrep. Hans ansikt ble skjult, for at Han kunne ta det syndedekke bort fra oss som skjuler Guds ansikt for oss og holder oss i fordømmelig uvitenhets mørke. Han lot sine klær avføres, for at uskyldighetens kledning, som var tapt ved syn­den, måtte bli gitt oss igjen. Han lot seg såre av tornene, for at Han måtte lege vårt hjertes sår. Han bar korsets byrde og tyngde, for at de evige straffers byrde måtte tas bort fra oss. Han ropte: «Min Gud! Min Gud! Hvorfor har du forlatt meg?» for å berede evige boliger hos Gud for oss. Han tørstet på korset, for å fortjene Guds nådes dugg til oss, for at vi ikke skulle forsmekte i evig tørst. Han lot seg brenne av Guds vredes glød, for å frelse oss fra helvetes ild. Han ble dømt, for å frigjøre oss fra Guds dom. Han ble behandlet som en skyldig, for at vi, de skyldige, måtte bli frikjent. Han ble hudstrøket av urettferdige hen­der, for å avverge djevelens slag fra oss. Han ropte høyt av smerte, for å frelse oss fra de evige smerteskrik. Han utgjøt tårer, for å tørre bort våre tårer. Han døde, for at vi skulle leve evig med Gud. Han følte helvetes kval, for at vi aldri skulle føle den. Han for­nedret seg, for å bringe til veie et legemiddel for vårt hovmod. Han lot seg tornekrone, for å vinne en him­melsk krone til oss. Han ble pint av alle, for å berede frelse for oss alle. Hans øyne ble mørke i døden, for at vi må kunne leve i den himmelske herlighets lys. Han måtte høre hån og forsmedelse, for at vi i him­melen kan få høre englenes lovsanger.

Vær derfor ikke mistrøstig, troende sjel! Du har nok fortørnet Ham som er det uendelige gode, med dine synder, men det er også betalt en uendelig løsepenge for deg. Du har ved dine synder fortjent dommen, men Guds Sønn har allerede utstått dommen for hele ver­dens synder som Han har tatt på seg. Dine synder måtte straffes, men Gud har allerede straffet dem på sin Sønn. Store er dine syndesår, men kostelig er Jesu Kristi blods balsam. Moses må forbanne deg, fordi du ikke har holdt alle ordene som er skrevet i lovens bok (5 Mos. 27,26), men Kristus er blitt en forbannelse for deg (Gal. 3,13). Vel var det i det himmelske dom­merhus en håndskrift imot deg (Kol. 2,14), men den er utslettet ved Kristi blod. Derfor, kjære Herre Kristus, være din lidelse, min tilflukt nå og alltid!

 

 

Vær velsignet nådetrone,
tusen ganger at du var
villig synden å forsone,
som deg selv fortørnet har!

O, hvor fyller himmelsk lyst,
takk og kjærlighet mitt bryst,
når jeg ved ditt kors betenker,
Jesus, hva din død meg skjenker.

 

 

 

Vissheten av vår salighet

Av Johan Gerhard

 

 

 

Underfullt har Han skapt meg, men enda mer underfullt har Han gjenløst meg. Ingen steds stråler Guds kjærlighet klarere frem for oss enn i Kristi lidelser og sår. Vi må sannelig være elsket av Gud, når den enbårne Sønn av Faderens skjød kom til oss og for oss. Hvis du, min kjære Herre Jesus ikke ønsket, ikke lengtet etter min salighet, hvorfor skulle du da komme ned fra himmelen? Men nå har du jo steget ned på jorden. Du har fornedret deg inntil døden, ja korsets død (Flip. 2, 8). For å løskjøpe en trell, har Gud ikke spart sin egen Sønn. Sannelig, Han må omfatte menneskeslekten med stor kjærlighet, når Han til dens gjenløsning gav sin Sønn til pine, korsfestelse og død. Ja, i sannhet dyr og mektig er denne løsepenge som vi er forløst med. Og derfor må også vår forløsers barmhjertighet være stor og dyrebar.

Det kan synes en som om Gud elsket sine utvalgte barn iallfall like høyt som sin enbårne Sønn, for det som vi gir noe ut for er jo mer dyrebart enn det vi gir ut. For å gjøre oss til sine barn og arvinger, har Han ikke spart sin Sønn som er lik Ham i natur og vesen. Hvor stort er det ikke at Han har beredt oss et sted i sine himmelboliger etter at Han har gitt sin Sønn hen for oss. I Sønnen bor all guddommens fylde legemlig (Kol. 2, 9). Hvor guddommens fylde bor, der er også det evige livs og herlighetens fylde. Og har Han i Kristus gitt oss det evige livs fylde, hvordan skal Han da kunne nekte en liten del av den?

Sannelig, den himmel­ske Fader omfatter oss med stor kjærlighet. Han har utkåret oss til sine barn, for Han har gitt sin enbårne Sønn hen for vår skyld. Og sannelig, med stor kjærlighet omfatter også Sønnen oss, for Han har gitt seg selv hen for oss. For å gjøre oss rike, tålte Han den største fattigdom, for Han had­de ikke det som Han kunne helle sitt hode til (Mt. 8, 20). For å gjøre oss til Guds barn, lot Han seg føde som menneske. Og etter at Han har fullført forløsningsverket, opphører Han ikke med å sørge for oss, for Han sitter ved Guds høyre hånd og treder frem for oss (Rom. 8, 34). Hva skulle jeg trenge til min sa­lighet som Han ikke kan tilveiebringe, når Han har gitt seg selv hen for å fortjene saligheten til meg? Hva skulle Faderen kunne nekte sin Sønn som ble Ham lydig inntil døden, ja korsets død? Skulle Han nekte Sønnen noe, når Han allerede har mottatt den så dyrt fortjente løsepenge av Ham?

La derfor mine synder anklage meg, jeg stoler på min forbeder. Min forsvarer er mektigere enn min anklager. Gjør min svakhet meg redd, så roser jeg meg av Hans kraft. La Satan anklage meg, når bare denne mellommann unnskylder meg. La himmel og jord anklage meg og si: Han er skyldig for sine overtredelser. Det er nok for meg at Han, ved hvem himmel og jord er skapt og rettferdigheten tilveiebrakt, ber for meg. Det er nok for meg. å vite at min egen fortjeneste er utilstrek­kelig, men at Han er meg nådig som jeg alene har syndet imot. Alt det som etter Hans råd ikke tilregnes meg, det er som om det aldri hadde vært til. Det volder meg ikke uro at mine synder er så store, så mangfol­dige og så ofte gjentatt, for lå ikke syndens byrde på meg, så ville jeg ikke lengte etter Hans rettferdighet. Følte jeg meg ikke syk, ville jeg ikke søke legens hjelp. Han selv er legen, Frelseren og rettferdigheten. Han kan ikke fornekte seg selv. Jeg er den syke, den for­dømte, jeg er synderen. Jeg kan heller ikke fornekte meg selv. Forbarm deg over meg, du min lege, min Frelser, min rettferdighet! Amen.

 

Nu har jeg funnet det jeg grunner
mitt salighetens anker på,
Den grunn er Jesu død og vunder,
hvor den før verdens grunnvoll lå.
Det er en grunn som evig står,

når jord og himmel selv forgår.

 

 

 

Kristi gjerning veier mer!

Av Johan Gerhard

 

 

Akk! - se Herre Jesus, hvor store er vel mine synder mot din lidelse. Mitt hjerte engstes, og min ånd er høyt bedrøvet, for jeg kan ikke vise frem egne gjerninger, og jeg har aldeles ikke noen egen fortjeneste, men din lidelse er ved troen min gjerning, og dine gjerninger er min fortjeneste.
Jeg synder derfor mot din lidelse dersom jeg ved mine gjerninger vil legge noe til din lidelse og fortjeneste som er fullkommen fyllestgjørende.
Kunne jeg finne rettferdighet hos meg selv, så ville ikke din rettferdighet være til noen nytte, eller jeg ville i det minste ikke lengte synderlig etter den.
Søker jeg rettferdighet ved lovens gjerninger, så vil jeg bli fordømt etter loven. Men nå vet jeg at jeg ikke lenger er under loven, men under nåden (Rom. 6, 14).

 

Hellige Far! Jeg har levd ugudelig, jeg har syndet mot himmelen og for deg, og er ikke lenger verd å kalles din sønn (Luk. 15, 21). Jeg ber deg: «La din lidelses aller helligste frukt, la ditt blod ikke være ufrukt­bar på meg, men vise seg fruktbærende ved det at det frelser min sjel!
Stadig har synden vært levende i min sjel. Akk! - jeg ber deg, la den dog omsider dø med meg! Om også det ytre menneske forgår, så gi dog at det indre menneske må fornyes og oppstå til ære og herlighet!
Inntil denne dag har jeg fulgt den onde fristers innskytelser. Akk! - jeg ber deg, hjelp at han omsider må knuses under mine føtter!» (Rom. 16,20).

Satan er alltid ferdig og anklager meg, men han har ikke noe i meg. Dødens åsyn forferder meg, men døden vil jo være en ende på alle mine synder, og en begynnelse til et herlig liv. Da først vil jeg til fulle kunne behage deg, min Gud. Da først vil jeg være sterkt befestet i hjertelig godhet og rettskaffen vandel.

 

Satan gjør meg engstelig på grunn av mine synder, men la ham i stedet anklage Ham som har tatt mine synder på seg, båret våre sykdommer, og vært plaget av Gud for våre synders skyld (Jes. 53, 4-5).

 

Min skyld er overmåte stor, og jeg kan ikke avbetale det aller minste av den, men jeg stoler på Hans rikdom og godhet som har gått i borgen for meg. Han må fri meg, da Han jo innestår for meg. Han må betale for meg, for Han har jo tatt min skyld på seg.

 

Herre, jeg har syndet, og mine synder er mange og overmåte store. Likevel vil jeg ikke gjøre meg skyldig i den aller verste synd og beskylde deg for usannferdighet, som ved ord og gjerning og hellig ed vitner at du har gjort fyllest for mine synder.
Derfor frykter jeg ikke for mine synder, for du er min rettferdighet. Jeg frykter ikke for min uvitenhet, for du er min vis­dom (1. Kor. 1,30). Jeg frykter ikke for døden, for du er mitt liv. Jeg frykter ikke for villfarelse, for du er min sannhet (Joh. 14, 6). Jeg frykter ikke forgjenge­ligheten, for du er min oppstandelse. Jeg frykter ikke for dødens smerter, for du er min glede. Jeg frykter ikke for dommens strenghet, for du er min rettferdig­het.

 

Akk! - inngyt din nådes dugg og din levendegjørende trøst i min forsmektende sjel! Min sjel er fortørret i meg, men snart vil den høylig fryde seg i deg. Mitt legeme er vanmektig og vissent, men snart vil det atter grønnes. Forgjengeligheten må jeg en gang gjen­nomgå, men du vil fri meg ut fra forgjengeligheten, for du har frelst meg fra alt ondt. Du har skapt meg, hvordan skulle da dine henders gjerning kunne gjøres til ­intet? Du har løskjøpt meg fra alle mine fien­der, - hvordan skulle da døden alene herske over meg?
Ditt legeme og blod og alt hva du har, ja, deg selv har du gitt hen for min sjels salighet, - hvordan skulle da døden kunne hindre meg fra å oppnå det, som er blitt kjøpt meg med en så dyr løsepenge?

 

Herre Jesus, du er rettferdigheten, mine synder kan da ikke være mektigere enn du. Du er oppstandelsen og livet, min død kan da ikke være mektigere enn du. Du er Gud, Satan kan da ikke være mektigere enn du. Du har gitt meg din Ånds pant (2. Kor. 1, 22).

 Det roser jeg meg over, og det jubler jeg over og tror fast og uten tvil urokkelig på at jeg en gang av nåde skal gå inn til Lammets bryllup (Åp. 19, 7).