Tilbake

 

Julegleden
Av N. L. Fog

Les: Luk. 2, 1 – 14

Augustus, Kvirinius – hva skal disse navn i vårt juleevangelium? Hva har vi med dem å gjøre?
De skal for det første si oss, at julebarnets fødsel, denne gudfryktighetens store, salige hemmelighet, er en virkelig begivenhet, en historisk tildragelse, ikke en skjønn diktning eller et dunkelt sagn. Vi står her på trygg, historisk grunn.
Dernest: Disse navn nettopp her skal minne oss om det gamle gudsfolks dype fornedrelse på den tid, da frelseren ble født. Dets herlighet var veket bort, dets makt brutt. Det sto i en ydmykende avhengighet under denne verdens stormakt. Det måtte finne seg i å motta befalinger fra den romerske keiser. Gudsherredømmet var fortrengt av verdensherredømmet. Gud, menneskenes sol, var trådt i skyggen. Mørke hviler over jorden, dunkelhet over folkene.
Nettopp da stråler solen frem igjen i ”det verdens lys,” Jesus Kristus, ved hvem den evige Gud får herredømmet og riket tilbake igjen.

Men endelig: Nettopp på den mørke bakgrunn av den jordiske makthaver og hans ferd treder Guds vesen og gjerninger frem på den herligste måte.
Høy og myndig sitter keiseren på sin trone og utsteder sine befalinger. Han legger sin tunge hånd på folkenes nakke, og de må adlyde. Han sender ut sine raske bud rundt i landene for å innskrive i manntall og kreve inn sin skatt.
Hvor helt annerledes gjør ikke den evige Gud! Han sender også sitt bud til alt folket på jorden. Men budet er Hans egen Sønn. Og dette bud kommer ikke for å kreve, men for å gi. Han er selv Guds uutsigelige gave til menneskene. I Ham kommer Gud selv ned fra sin himmeltrone og lar seg innskrive i menneskenes manntall, for at menneskene i stedet kan inntegnes i livets bok og få hjemstavnsrett i Guds salige rike ved Ham.
Det er som Jesus engang sa: ”Dere vet at fyrstene hersker over sine folk, og deres stormenn har makt over dem. …Men Menneskesønnen er ikke kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene."
Du ser her inn i Guds vesens dyp hvor grunnforskjellig det er fra det falne, fordervede menneskevesen: Mennesket søker sitt eget, - vil gjerne, hvor det kan komme til, herske og byde. Gud derimot stiger ned; For Gud – lovet være Hans navn, æren er Hans i det høyeste - er kjærlighet, og

kjærligheten stiger ned.

Han kom høyt oppe ifra, det lille barn i krybben. Fra herligheten Han hadde hatt hos sin Far, før verdens grunnvoll ble lagt. Og ingen makt tvang Ham til å oppgi den.

Han hadde kunnet sitte trygg og høy på sitt herlighets sete. Men Han ble ikke sittende. Han steg ned, steg frivillig ned. ”Det var Ham svært å tenke på, at verden skulle undergå; det skar Ham i Hans hjerte. I sådan hjertens kjærlighet Ham kom til oss på jorden ned å dempe våres smerte."
Var Han blitt sittende i sin herlighet, da var menneskene blitt sittende i sin elendighet – uten håp. Gud var jo kommet bort for dem og med Ham lyset og livet.

Og hvor dypt steg Han ikke ned!

Intet slott hadde vært for herlig, ingen kledning for dyr, ingen vugge for strålende, ingen jordens mektige for opphøyde til å motta Ham og tjene Ham. Og Ham, som englenes hærskarer lovsynger, kunne valgt, hvilken jordisk herlighet Han ville for sin åpenbaring. Men se, Han velger krybben i hulen, strå og halm utser Han seg til sitt leie, det tarveligste svøp til sin kledning, de ringeste mennesker til sine oppvartere. Han blir det mest hjelpeløse av alt: et fattig menneskebarn.
Slik treder Han inn i den verden som er blitt til ved Hans ord. Så dypt stiger Han ned.

Han kommer jo for å hente opp med seg det som ligger dypest nede. Derfor kan Han ikke dvele på høydene. Som dykkeren må ned like til havets bunn for å kunne hente opp det sunkne, så avkler Han seg all sin herlighet for å kunne byde den elendigste sin reddende hånd.
Hans ringhet er nettopp ”tegnet,” som skal gi ethvert menneske mot til å nærme seg Ham for å komme til Gud ved Ham.
Mener du de ringe hyrder der ute på marken skulle ha våget å oppsøke Ham, om Hans vugge hadde stått i kongers hus, - om Han selv hadde kommet i glans og prakt? Der var ikke plass for dem. Der visste de, at de ville ha blitt vist tilbake med skam, om de hadde forsøkt å komme inn. Det store i verden var ikke for dem. Englebudet hadde fylt dem med frykt. Men tegnet tok frykten bort. ”Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe."
Der tør også de være med. Han er så ringe som de selv. Nå er det ikke rom for frykt. Den store glede er også for dem. Nå tør de.

Ja, derfor er Han steget så dypt ned, for at ingen skal skremmes bort fra Ham – om Han ligger aldri så dypt nede.
Åpne ditt øre, menneske, for dette julens glade budskap: I dette ringe barn er Gud selv, den Gud som din sjel innerst inne tørster etter, kommet deg nær i en skikkelse som skal gi også deg mot til å trede nær og få del i den store glede.
Din Gud er ikke kommet hit ned for å gå i rette med deg og kreve av deg, det du ikke kan gi Ham, men for å ta frykten fra deg og gjøre alt godt for deg.
Og om du lå dypest nede som på havets grunner, mens vannbølgene bruste hen over deg; - om du sukker under vekten av ditt livs regnskap, under alt det som du har utestående med din Gud, - om du føler deg gudsforlatt, som om ingen hånd kunne eller ville strekke ut etter deg til oppreisning –

disse barnehender fra krybben griper etter deg –

og i dem Gud selv – for å dra deg opp av dypest nød til liv og lys, til glede og frelse.
Frykt ikke, bare tro, husk på ”tegnet;” det kan og skal jage frykten bort.

Så dypt som Gud er steget ned i barnet i krybben, så høyt skal den stige opp, som gir sitt hjerte hen til dette kjærlighetens under. Troen på den Gud som i Sønnen er kommet for å frelse det fortapte, gir vinger som ørnens, - løfter opp av all elendighet – til sist inn i Guds egen himmel!

Men av denne tro, som løfter opp, fødes straks noe av den Guds kjærlighet, som stiger ned.
Et menneske kan ikke gi kjærlighet uten først å ha fått den ovenfra. Men har en troende mottatt Guds kjærlighet, så må han også slekte på Gud og bli villig til å gi. Og kjærligheten sitter ikke tilfreds med å ha sitt på det tørre, men bøyer seg og stiger ned, finner sin glede i å gjøre vel og meddele av alt det, som den har, til den som ikke har. Den rekker hånden ut med den hjelp, den har, - du stiger ned og fornekter deg selv, din makelighet, din egennytte, din selvgodhet for å trede i

den reddende, givende kjærlighets tjeneste.

Den kan ikke bli sittende ørkesløs og ubekymret om den legemlige og åndelige nød, som roper etter hjelp rundt om, - nei, ikke den som har sett julens underfulle syn, - sett dypt inn i Guds hjerte og vesen, hvordan Han i stedet for å bli sittende ubekymret i sin salighet kom dypt ned til oss i barnet fra julenatt for å kunne løfte falne mennesker opp til sin herlighet.
Glem ikke, at gir troen på julebudskapet kraft til å stige høyt opp, så driver kjærligheten, som er født ut av den tro, til å stige ned for å løfte opp med seg.

 

Med hoftene ombundet!
Av N. L. Fog

Les: Luk. 12, 35 – 40

Hør hvordan din Herre vil ha ventetiden brukt! ”Hoftene ombundet!” De side, løst hengende klær vikler seg så lett om foten, så den hindres i det frie, lette løp. Og tjeneren må jo løpe Herren i møte, når Han kommer! Skal han ikke komme for sent, så hefter han sin kledning opp om hoftene!
Ser du ikke, hvordan dette livs bekymringer henger seg hindrende og tyngende ved ditt løp mot målet? Det var jo vantro, frykt og bekymring, som voldte, at hint Israel ynkelig omkom i ørkenen og ikke nådde frem til løftets mål.
Bind opp om deg og kast ikke din frimodighet bort! Har du ikke en Herre, som ikke slipper deg og aldri forlater deg? Se hen til Ham som i tjenerskikkelsen led en slik motsigelse av syndere mot seg, ja som selv ble prøvd i alt, så Han kunne komme dem til hjelp, som blir fristet.
Og er verdens vellyster mindre farlige for ditt løp? Kjenner du ikke, hvordan de vil vikle dine føtter inn i sine bløte, besnærende folder, så du blir dorsk og sløv og ettergivende i løpet? Hvor farlig å fatte kjærlighet til den nærværende verden! Har ikke den allerede stanset mang en som løp godt? Kom dog Lots hustru i hu; lot hun seg ikke oppholde på veien av det, som hun hadde etterlatt i den ugudelige by?
Hoftene ombundet! – roper Herren advarende til sine tjenere; la ikke Hans advarsel lyde forgjeves. Hvem trenger ikke å høre den? Er ikke løpet slepende, fordi det mangler så mye på de ombundne hofter iblant oss? Et tjenerskap lammet av bekymringer og bløtaktiggjort av vellyster – er ikke dette det sørgelige bilde av våre tiders kristendom? Og hva er det uten ”sannheten” som formår å ombinde hoftene? Den sannhet, som uten svik tjener Gud av et helt hjerte, likesom Herren i sannhet tjente oss lydig inntil korsets død.

Hoftene ombundet; men også lyset brennende! Ellers kan ikke tjeneren kjenne sin Herre, når Han kommer i nattens mørke. Ikke noe kan skjelnes i mørket, om ikke lyset brenner – ikke tyven fra Herren.
Du vet av Herrens varslende ord, at mange skal benytte seg av de mørke nattevakter og komme i Kristi navn; og de skal forføre mange – nemlig dem som ikke hadde lyset brennende.
Hvilken sverm av falske ånder med hver sitt falske evangelium er ikke allerede gått ut i verden, og flere vil komme, jo lenger det lider utover natten. Skal Kristi tjenere ikke la seg tumle som bølger av ethvert lærdoms vær for til slutt endatil å lide skipbrudd på troen, idet de tar mørkets fyrste og hans utsendte for lysets engler, da er det nok nødvendig å ha lyset brennende.
Famler og vakler du hit og dit uten noensinne å kunne gjøre sikre trinn på veien? Søker du snart her, snart der etter Kristus? Hver redelig tjener se da til å bli i den sanne lærdoms form og ha sitt lys brennende, så sant du vil verge deg mot forførelsens kunstgrep og ikke ta feil av din Herre.
Men Herren selv er lyset; den som følger Ham, skal ikke vandre i mørke.