Tilbake

 

Herren kom!

Av Carl Essendrop

 

Herren kom en gang – det er lenge siden – ikke bare, slik som i den gamle pakt, i ordets åpenbaring og profeti, ikke heller i det enkelte syn, slik som for Abraham i Mamrelund, men i vårt kjød, i syndig kjøds lignelse, kom Han full av nåde og sannhet. Ikke for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved Ham, og Han vandret mellom menneskenes barn og talte sannhetens og livets ord, det ord, som selv var og er ånd og liv. Og da Hans dype frelsens tanke ikke alene ved det kunne fullkommes, ble Han tro inntil døden, ja korsets død, bar som Guds Lam så trofast all verdens synd, inntil Han kunne begrave den med seg i klippegraven.

 

 

 

Hosianna!
Av Carl Essendrop

 

 

Kjenner ditt hjerte hva det vil si, dette: Hosianna! Du Davids sønn?
Frels oss, frels meg, kjære Herre Krist! Frels meg fra det som er samlet opp imot meg i min fortid! Frels meg fra det som ligger over meg i denne stund! Frels meg fra det som truer i fremtiden! Frels meg fra mitt eget hjerte! Frels meg fra meg selv!
La oss aldri glemme, medforløste, at, skal Herren komme inn i hjertet med Åndens gave til liv og fred, da må de høyder jevnes, og de daler fylles, som skiller oss fra Ham – Hans vei må beredes, og det kan bare skje gjennom den omvendelse, som døperen Johannes forkynte.
Er vi ikke og blir vi ikke fattige i ånden, kan vi aldri bli rike i Ham – har vi ikke lært og lærer vi ikke, hva det er å sørge med den bedrøvelse, som er etter Gud, kan vi heller aldri bli husvalt av Ham – hungrer og tørster vi ikke etter rettferdighet, kan vi heller ikke bli mettet med Hans rettferdighet, og skjer ikke dette med oss i nådens tid, så blir vi heller aldri de barmhjertige, som skal finne barmhjertighet, de rene av hjertet, som skal se Gud, de fredsommelige, som skal kalles Guds barn.

 

 

 

Midt iblant dere står den dere ikke kjenner!
Av Carl Essendrop

 

 

Medforløste! Også til oss lyder det: ”Midt iblant dere står Han” (Joh. 1,26). Det heter det i en dypere forstand, enn det kunne sies til jødene. Vi vet at den Jesus fra Nasaret som Johannes henviste til, er Guds og Marias sønn, sann Gud, som Han også er sant menneske, at Han sitter ved Faderens høyre, er ett med Ham og at alle ting av den grunn, likesom de er blitt til ved Ham, også består ved Ham, slik at det er Hans kraft som virker alt i alle, Hans hellige nærværelse som fyller hver tid og hvert rom og åpenbarer seg alle vegne.
Men det er ikke bare dette vi mener, når vi etter Herrens anvisning sier at Han står midt iblant oss. Han er oss så såre nær som frelser og forløser, er midt iblant oss i sitt hellige ord som Han har gitt oss. Hvor Guds ord læres purt og rent, der er vår forsoner og frelser – gjennom ordet vitner Den Hellige Ånd om Ham som er ordets begynnelse og ende, ja bærer Ham selv til oss, vil så gjerne føre Ham inn i våre hjerter, slik at Han må bo der inne og virke sitt eget liv i oss. Derfor fornem du også så visst, at Han deg nær når du med ydmykhet og sannhet i hjertet bøyer ditt øre til ordets tale, når du åpner ditt sinn for det og lar det få virke på deg. Og fornemmer du ikke Herrens velsignede og hellige nærhet, til tross for at Bibelboken ligger oppslått foran deg, til tross for at korsets ord rent og uforfalsket lyder for deg, visselig, Han er deg likevel nær, nær med frelsens kraft, nær med frelsens vilje, men det er ditt hjertes motvilje som gjør at du ikke får øye for det. Han er deg likevel nær, og du skal iallfall engang få forstand på det – Gud gi, at det ikke må skje først da, når det er for sent!
Han er midt iblant oss i sin dåp og i sin nattverd.
Når kristen dåp forrettes på et menneske, da er det Jesu liv som strømmer ut over det samme menneske, da er det Jesu vesens samfunn som åpner seg for det til frelse og evig liv. Hvor Herrens nattverd rettelig forvaltes, der er det Jesu sanne legeme og Jesu sanne blod som gis og nytes.
Han er midt iblant oss i sin menighet.
Han har selv sagt, at hvor to eller tre er samlet i Hans navn, der er Han midt iblant dem. Da vi ble gjenfødt i livets vann, ble vi også tatt opp i den menighet som er Herrens legeme, slik at vi, dersom er blitt bestandige i vår dåps nåde eller nå har gjenvunnet den tapte nåde, også er lemmer av denne menighet og i og med denne står Herren så nær som legemet sitt hode, og det heter nettopp om denne menighet og dens sanne lemmer – ”Om noen elsker meg, da holder han mitt ord, og min Far skal elske ham, og vi skal komme til ham og ta bolig hos ham.” Og denne menighet, - vi vet det vel, at det ikke står i menneskelig makt å telle dens medlemmer eller peke dem ut. Den vi ville sette høyt, skal kanskje stå utenfor – den vi etter våre selvvalgte tanker ville sette utenfor, skal kanskje bli stor i himlenes rike. Men det tror vi for visst, at også mellom oss er det en Herrens menighet, at også mellom oss har Herren dem som Han kjenner som sine, og i disse og i deres samfunn treder Herren oss alle så nær for å vinne flere og flere for sitt rike og dets frelse.
Og vi alle, vi har dog engang vært i livets pakt med frelsens og fredens Herre, og har enn så mange av oss vendt seg bort fra den Herre som kjøpte oss, for å vandre våre egne, kjødets og fordervelsens veier, - enhver får gripe i sin egen barm! – Han er oss likevel nær, så lenge det ennå heter i dag, ja går etter oss på våre fordervelige veier, som hyrden etter det villfarne får. Hver alvorstanke som dukker opp i vår sjel, hver gang vi fornemmer hjertet inneni oss gråte over oss selv, ja hvert sukk som stiger opp, hvert anende håp om at det likevel ennå er redning for oss, det er Hans røst som gjennom Ånden søker å bli hørt av vårt hjerte.

 

 

 

 

 

Han kom til deg!
Av Carl Essendrop

 

 

Det ligger også en dyp trøst for den engstede sjel i de ord: ”Han står midt iblant dere!” Vil noen lære sin frelser å kjenne, alltid mer og mer vokse i nåde og kjennskap til Ham, så skal han ikke mismodig spørre: Hvem vil fare opp til himmelen for å hente Kristus ned, eller hvem vil fare ned i avgrunnen for å hente Kristus opp fra de døde? For Kristus er og kommer i det troens ord som vi forkynner. Og er det noen iblant oss som mistviler om seg selv, som slett ikke synes å kjenne Jesus, ikke å kunne lære Ham å kjenne, selv om han gjerne ville komme til Ham og bli frelst og salig i Ham, så vil vi minne en slik sjel om, at Herren kjenner sine, og til sine vil Han gjøre nettopp dem som ikke noe, aldeles ikke noe har i seg selv.

Se, julen er for døren, den vennlige fest, da det igjen skal lyde til enhver av oss: Deg er i dag en frelser født! Er ikke det en kjærlighetstanke av vår Herre og Gud, at Han igjen vil la denne fest opprinne over oss? Kan Han med det ha noen annen hensikt enn, om mulig, å vinne oss for Kristi frelse? Så burde da ingen av oss stå kald tilbake eller mene, at Herren ikke kommer også til ham. Han kommer så mild og barmhjertig, så rik og kraftig, og derfor, hva så verden enn har å by oss, - vil vi det bare selv oppriktig, ba vi om det i bestandig inderlighet, så skulle vi i Ham få en gledelig, en livsalig jul.

Til det gi Gud oss hjerte og sinn for vår Herres Jesu Kristi skyld!

 

 

Ikke av denne verden!

Av Carl Essendrop

 

Les: Mt. 23, 34 – 39

 

Forfølgelsen, striden og ufreden må rett klart holde oss Jesu rikes vesen for øye. Det rike som frelseren fødtes for å stifte, er ikke av denne verden; og det ikke bare slik, at dets tilværelse ikke er bundet til den nærværende verdens beståen, men hva mye mer er, dets vesen er av en ganske annen art enn verdens og gjennomtrenges av en ganske annen Ånd enn verden.

Der hvor det er strid der er det forskjellighet og motsetning. Hadde Jesu rike vært av denne verden, da var Han kommet til verden i kongeborgen i stedet for i stallen, da hadde Han holdt jordiske rikdommer i sin hånd i stedet for det evige livs skatter, da hadde Han villet føre folket frem til seier over dets jordiske fiender i stedet for over mørkets krefter, - visselig, da hadde skarene samlet seg i tusenvis om Ham, konger hadde knelt for Hans fot, og all verden hadde jublende lovprist Ham som den store, den eneste.

Men nå fant ikke verden sitt eget i Ham og Hans rike. Det verden elsket, det hatet Han; det verden hatet, det elsket Han. Derfor forfulgte verden Ham til døden; derfor vil den, så lenge den varer, forfølge det som hører Ham til. Men for dem som tror på den Herre Jesus Kristus, hvor godt og hvor salig, at Hans rike ikke er av denne verden! Så mye lifligere er det å være borgere av Hans rike. Verden forgår med sin lyst, forgår så ganske visst og etterlater ikke sine noe annet enn nag og kummer.

Det som ikke er av verden, men av Gud, det er evig som Ham. La så enn verden ha mye nytelse å gi sine, - la så enn Jesu profeter og vise og skriftkloke, alle Hans lide trengsel og smerte under kampen med verden; de har likevel sin herlighet i sikker forvaring hos Ham, som aldri, aldri glemmer dem, og fra hvis hånd ingen makter å rive dem ut. Og selv her nede vil de ikke bytte det bort mot verdens dårlige glede, det som de ved Ham og i Ham allerede eier: rettferdighet og fred og glede i Den Hellige Ånd.

 

 

 

 

Kom nå! – i denne stund!

Av Carl Essendrop

 

 

Hvor ofte jeg ville samle dine barn, som en høne samler kyllingene sine under vingene. Men dere ville ikke. Se, huset deres skal bli liggende øde!

 

Er det noen blant oss som er uten Kristus, så må det jo være fordi han selv har villet det slik.

Vår Herre og frelser har villet samle også denne sjel under sine vinger og det ikke én gang, men mange ganger, ikke bare i dåpens hellige stund, men hver gang Han lot et advarselsord nå sjelen, hver gang Han lot evangeliets budskap lyde.

Men det er gått som Herren vitner om det vantro Israel: ”Jeg satte vektere over dere og sa: Gi akt på basunens lyd! Men de sa: Vi vil ikke gi akt.”

Er det slik med deg, venn, så har du også erfart på deg selv: ”Se, huset deres skal bli liggende øde!”

Du kan da vel minnes, at du engang har hatt fromme tanker og hellige begjæringer, at du engang har kjent dragelser til Gud og Hans salvede. Engang, skjønt kanskje for lenge siden, kunne Guds ord advare og formane deg, trøste og lede deg. Men så gikk du bort fra Herren, og ettersom du vandret lenger og lenger bort, ble ditt hjertes hus mer og mer øde, øde for Herren og for, det som er av Ham. Jesu bilde bleknet for hjertet, Jesu ihukommelse døde i sjelen; Guds ord tapte sin makt over deg. Du kan nå glede deg, uten at Herrens kjærlighet er i din glede; du kan sørge og spør ikke etter Herrens trøst; du kan arbeide, men ditt arbeid er ikke for Herren, ikke i Herren; du kan synde, og det er ingen skyhet for Herrens majestet, ingen blussel for Hans krenkede kjærlighet.

Hvor tom din sjel er, om den enn er fylt med det som bare er forfengelighet! Hvor fattig ditt hjerte er, om du så er rik på det som verden kaller herlighet!

Som der er gått, vil det gå. Mer og mer vil ditt hus bli øde, tommere og tommere blir sjelen, fattigere og fattigere hjertet; mer og mer svinner muligheten for, at Herren kan åpenbare seg for deg til frelse. Nærmere og nærmere kommer stunden, da din glemsel av Herren, din kulde imot Ham, din ulyst til Ham blir uvilje, hat og fiendskap, så Hans åpenbaring bare kan bli deg til dom og undergang.

Så står du ene i forferdelsens ørken, ene for dommen uten den eneste frelser, som du forkastet da Han ville redde din sjel.

Du skal ikke kunne si, at du ikke visste det, ikke skjønte, at du gjorde det så ille for deg selv; for Herren har sagt deg det. Han sier det atter i dag i vår teksts hellige ord, fordi Han ennå har fredstanker med deg, ennå ikke har oppgitt håpet om å bringe deg til, forferdet over deg selv, å fly til Ham, slik at Han igjen kan dra inn i ditt hus.

 

 

 

Har du Kristus?

Av Carl Essendrop

 

 

Og Simeon velsignet dem og sa til Hans mor, Maria: Se, denne er satt til fall og oppreisning for mange i Israel, og til et tegn som blir motsagt. Luk. 2,34

 

 

Vel er det sant, - og priset være Guds rike nåde for det! – vår Gud er en forunderlig langmodighets og tålmodighets Gud, og frelseren står ennå mellom de manges fall og Guds rettferdige dom, og derfor er fallene blant oss ennå ikke blitt til den endelige forkastelse. Ja, i sitt ord til oss, om fallet, i denne stund, søker jo frelseren sjelen for å oppreise den.
Men slik som det er uvisst, om det ikke er de iblant oss, som nådens år heller likeså sterkt mot kveld for, som tidens år gjør det i dag,* så er det dog visst, at det er en svær begynnelse til det evige fall, at Kristus inntil denne stund har vært til fall for en. *(NB! Tale på søndag mellom jul og nyttår).

Også av den grunn er det, med alt det håp som ennå kan næres om en oppreisning i fremtiden, så tungt å se de unge som må kjennes å være uten sin frelser, kanskje endatil med varme og glade hjerter; - men det er ikke Den Hellige Ånds glød og Jesu kjærlighet som varmer og gleder hjertene, men mange planer og mange forhåpninger; - men det evige liv er ikke planenes mål, og Jesu kors er ikke forhåpningenes grunn.

Det er så tungt å se den modne mann og kvinne, kloke og erfarne i livet, men ikke i Den Hellige Ånds visdom og i nådens liv, travelt og ivrig byggende og arbeidende, men ikke byggende på frelsens grunn, ikke arbeidende for sin og sine barns frelse i Jesu tro og Herrens frykt.
Hva skal vi så si om oldingen og den gamle kvinne med så mangt et merketegn av, at dagen snart er over, og likevel ennå – og likevel ennå uten Kristus?
Det er eller burde iallfall være noe så ærverdig ved den gamle, så mye som han har tenkt og prøvd og stridd og levd, - hvor ganske annerledes må ikke det nærværende stå for ham enn for den unge.
Det er iallfall det store ved den gamle, at det må være visst om ham, at han snart skal fare herifra, snart skal vandre gjennom dødens hemmelighetsfulle land, snart skal bringes for den evige dommer. Noe av dødskammerets hellige stillhet må da iallfall skygge over den gamle.
Men hvordan viker ikke likevel ikke følelsen for det ærverdige for en så tung og pinlig fornemmelse, når den gamle viser seg uten syn og sans for det rike som er der oppe, - uten hjerte for den eneste som kunne være hans kjepp og hans stav under vandringen gjennom dødens daler, - når det må sees og kjennes, at det gamle hjerte ennå henger ved verden og gramser etter det, som er i dag og i morgen kastes i ovnen!

Akk, hvor elendig et menneskeliv er uten sin frelser, uten Guds Ånds drift i sitt hjerte, - elendig i sin sorg, elendig i sin glede!

 

Drevet av Den Hellige Ånd?

Av Carl Essendrop

 

Det møter oss andre mennesker (enn de som Kristus blir til fall for) i dagens hellige tekst.

Simeon var drevet av Guds gode Ånd, - og at det var Guds Ånd som drev ham, det åpenbarer seg nettopp i det, at den drev ham til Kristus.

Mange og forskjellige bevegelser kan og må Den Hellige Ånd virke i det hjerte, som åpner seg for Åndens gjerning. Ånden trykker så dypt ned og løfter så høyt opp, den forferder og trøster, sårer og leger, bedrøver og gleder; men målet for all Hans gjerning er å dra menneskehjertet til Kristus og deretter dypere og stadig dypere inn i Kristus.

Drevet av Den Hellige Ånd var Simeon kommet til forventningen om og lengselen etter Israels trøst; drevet av Den Hellige Ånd hadde han forsikringen om, at han ikke skulle dø, før han hadde sett Herrens salvede; drevet av Den Hellige Ånd kom han til templet og kjente den lovede i Marias sønn; drevet av Den Hellige Ånd tok han barnet på sin arm og kjente freden som strålte inn i hans hjerte fra barnet; drevet av Den Hellige Ånd så han dypt ned i Jesu frelses vesen og kraft; drevet av Den hellige Ånd talte han profetiens mektige ord om Kristus og Hans gjerning.

Og nå den gamle Anna, Fanuels datter! Hadde du møtt henne, så kanskje du i henne bare hadde sett den fattige enke på 84 år, og du hadde beklaget hennes skrøpelige alderdom, hennes enslige stand og hennes fattige kår. Å venn, hun var rik; akk, var vi så rike! Hun var velsignet ovenfra, som de er det, i hvis hjerte Herren, den mektige og rike Gud, har fått utgyte sin mektigste gave.

Hun hadde Den Hellige Ånd, og drevet av Ham, vek hun ikke fra templet, men tjente Gud med faste og bønn dag og natt; drevet av Den Hellige Ånd fikk hun syn for sin frelser i barnet; drevet av Den Hellige Ånd priste hun Gud for den frelse hun erfarte, og drevet av Den Hellige Ånd talte hun til alle, som ventet på forløsning for Jerusalem.

Slike er Den Hellige Ånds nådevirkninger i et menneskehjerte.

Har det også vært din erfaring, venn, i disse dager? Har Den Hellige Ånd vært ånden i din juleglede?*

Lykkelig du som her kan svare ja! *(NB! Tale på søndag mellom jul og nyttår).

 

 

Herren vei – med deg!

Av Carl Essendrop

 

 

”Hva gagner det et menneske om han vinner hele verden, men tar skade på sin sjel? Eller hva kan et menneske gi til vederlag for sin sjel?” ”Er ikke livet mer enn maten?” ”Arbeid,” sier Herren, ”ikke for den mat som forgår, men for den mat som varer ved til evig liv, den som Menneskesønnen skal gi dere.”

Det er noe berettiget, ja nødvendig i denne omsorg; ikke enhver omsorg for det timelige faller uten videre inn under disse apostelens altfor sanne ord: ”De som vil bli rike, faller i fristelser og snarer og mange slags dumme og skadelige lyster, som senker menneskene ned i undergang og fortapelse. For pengekjærhet er en rot til alt ondt” (1 Tim 6, 9-10).

Men det er likevel umulig, at vi vil la det timelige bli det viktigste for oss; det er umulig, at slikt kan bli det viktigste for oss, uten stor og ubotelig skade for oss, og vi må forstå det, dersom vi bare er kommet så langt, at vi jo vet, at man ikke sover seg til fred med Gud. Man sover seg ikke inn i en salig evighet.

Tanken på liv og død, tanken på dommen må opp for oss, må bli mektig i våre hjerter, dersom vi ikke uten videre skal gå evig fortapt.

Nå, årsskiftet skulle vel ved sin egen makt få tanken på det opp i våre hjerter, ja nettopp det, at år går over i år, det som for så mangt et lettsindig hjerte blir til en glemsel av, hvor stort og viktig det er for oss, at tiden rinner hen, - nettopp det skulle, om det var riktig alvor i vårt sinn, legge oss sterkt på sinne, at et år i tiden er et år i evigheten. Men erfaring viser tilstrekkelig, at dette ikke er nok for oss, ikke nok til å la våre tanker dvele og vårt hjerte feste seg ved, det som hører til et evig liv, - ikke er nok til å avholde oss fra å gå med vår kjærlighet ned i det timelige, begrave oss selv og våre tanker i det som jo bare er i dag og i morgen kastes i ovnen.

Herren, vår Gud, vil det annerledes, vil det – ikke i en barsk og streng vilje, likegyldig for vår glede, men i sin guddommelige sannhet, i den guddommelige kjærlighet, som Han vil gjøre oss evig salige i.

Han har forskjellige midler til å søke å tvinge oss til å la tanken på det timelige som det viktigste fare. Dere husker hvordan Han handlet med den rike bonde, som trygg og sterk i sin overflod, bare tenkte på, hvordan han best skulle ordne seg for riktig å nyte sin rikdom og sitt liv. ”Du dåre! I denne natt kreves din sjel av deg” (Luk 12,20).

Vi fikk vel annet å tenke på enn å gi oss hen til det timelige, dersom den allmektige Gud nå straks lot den død som venter oss, gripe oss med uimotståelig makt, - og det er vel flere enn en, som erfarer dette i dag.
Men med oss handler Gud i denne stund annerledes. Han begjærer å få dra vårt sinn fra det forfengelige, Han begjærer å få fylle våre sjeler med de tanker, som er av Den Hellige Ånd og peke mot et evig liv i Gud, og så nevner Han Jesus hellige navn over vår dag, vil tale Jesu navn inn i våre hjerter.

 

Kunne Gud på en mildere måte mane oss om, at det timelige og jordiske ikke er det viktigste for oss? Kunne Han på en mer inntrengende måte legge oss det på sinne, at vi fremfor alle ting bør arbeide på vår frelse?

Hele Jesu person, all Hans gjerning må da nå, så sant vi lar hjerte og tanke dvele ved det, vitne for oss, at verden forgår og dens lyst, at verdens vennskap er Guds fiendskap, at vår saliggjørelse på ingen måte går av seg selv, at mange går fortapt.

Hele Jesu liv vitner for oss, at det skal mye til, for at vi skal drives ut fra den død, som vi er et naturlig bytte for, - at vi på ingen måte kan stole på våre tanker og forlate oss på våre hjerters stilling.

Ja, om ikke annet, om vi for det første ikke kunne se annet i det, så må det likevel springe frem for oss, nå r vi alvorlig fester øyet på den Herre Jesus, at det skal mer til et menneskeliv i Gud, enn det som hører oss til, en så fullkommen lydighet under Guds hellige lov, en så fullkommen selvfornektelse, en så fullkommen kjærlighet.

Og skulle så ikke også denne så fullkomne lydighet, denne så fullkomne selvfornektelse, denne så fullkomne kjærlighet, dette menneskeliv i Gud bli fagert i våre øyne, liflig å eie og liflig å ettertrakte?

Går tanken videre, har du det alvor, at du kan feste deg ved den Herre Jesus, som den som etter Guds evige rådslutning i sin lydighet og i sitt blod, - og nettopp det vitner Hans omskjærelse i dag om, - har brakt forsoningsofferet for menneskenes syndeskyld, - også for din synd og skyld, så tror jeg du får forstand på, hvor stor den sak må være som Gud Fader selv akter så stor, at Han over den hengir sin Sønn, den enbårne, til korsgangen under loven.

Og jo mer du forstår noe av din egen skyld og brøde, jo mer du må bekjenne, at du mangler den rettferdighet som Gud i sin hellige lov både tegner og krever, - jo mer du må erkjenne, at det dog skulle være velsignet, å i liv og død kunne stå for Gud uten skyld, uten frykt for Hans hellige vrede, at det skulle være velsignet å leve et slikt menneskeliv som er etter Guds hellige vilje, et slikt menneskeliv som den Herre Jesus levde i denne verden, om det liv så enn skulle falle i trengslers dal, om det liv så enn skulle, likesom Hans, den Herre Jesu, gå til døden på korsets tre, - jeg tenker, dette blir det viktigste av alt for deg.

Tankene dras nok fra å begrave seg i beregning av timelig vinning eller timelig tap; ditt sinn samler seg om det ene nødvendige; det ene nødvendige blir nødvendig for ditt hjerte. Og det var det som din Gud ved Jesu navn ville utrette i deg på din nyttårsdag.

 

 

 

 

Jesus, din frelser!

Av Carl Essendrop

 

 

Med Jesu navn i din tro og i ditt hjerte vil det kanskje bli levende for deg, at Gud var i alt det som skjedde med deg, i det største og det minste, i det lette og det tunge, i ditt tap og i din vinning, - at det var Gud som gledet ditt hjerte, Gud som bedrøvet din sjel, Gud som bevarte deg om dagen og voktet deg om natten, Gud som hindret de mange forskjellige fall, som du stadig var utsatt for, Gud som mang en gang hjemsøkte deg med tukt og straff.

Og Gud var i alt som din frelses Gud, begjærte ved alt som skjedde med deg, å tukte og bøye, å dra og lokke deg bort fra synd og syndens elendighet, bort fra det gamle vesen inn i frelsens kraft, inn i Åndens nye vesen.

Står vi med Jesu navn i hjertet i betraktning av, hva som er skjedd med oss i dagene som gikk, kommer det vel til å lyde for vår sjel: ”Hvor ofte ville jeg ikke samle dere!” Og da skulle vel takken komme for all den miskunnhet som Herren har vist gjennom årets dager, - miskunnhet i hva Han ga, og i hva Han nektet, og aller mest for den miskunnhet, at Han i alle ting søkte vår frelse.

 

Men takk ble vel ikke det eneste som kom opp, men også det alvorlige spørsmål: Hva har så Gud herren fått utrettet på meg under alle sine førelser med meg? Har Han fått bøye meg inn på frelsens veier? Har Han fått meg dypere inn i min frelsers samfunn?
Pris være Guds sterke nåde for enhver sjel, som her kan svare for sin Gud:  Jeg takker Gud ved Jesus Kristus, min Herre; Gud skje lov, Guds Ånd vitner med min ånd, at jeg er et Guds barn!
Pris være Gud for enhver sjel, som i Åndens  sannhet slik kan love og prise, om han så også i samme stund til sin skam og blussel må tilføye for sin Gud, at det bare er skjedde ved det, at Guds nåde var sterkere enn hans hjertes dårlighet, og ville ha skjedd langt rikere, om han hadde vært mer ydmyk til å la seg tukte, mer villig til å la seg lokke, med hjertet mer åpent for frelsens Ånd og frelsens gjerning.

 

 

 

Vår herlighet i Jesu dåp
Av Carl P. P. Essendrop 1818 - 1893

 Da lot han det skje.

Det var Guds vilje at Jesus skulle døpes med omvendelsens dåp, for at Han skulle trede inn i synderes sted og bane veien for menneskenes barn til gjenforening med Gud.

Da Jesus stod for Johannes, var Han det Guds Lam som bærer verdens synder. Han bar virkelig mine og dine synder, ikke bare i barmhjertig medlidenhet og i kjærlig deltagelse, men i forsoningens ånd.
Til det var Han gitt hen av Faderen og til det gav Han seg selv hen. Slik forsvinner det ubegripelige for troens sans, og i stedet for spørrende forundring kommer troens beundring av slik kjærlighet, troens takk for en så dyp selvfornedrelse. Visst og sikkert, den Herre og frelser fornedret seg dypt da Han steg ned i Jordans vann for å motta dåp til omvendelse, av Johannes' hånd.

Da Jesus var blitt døpt, steg Han straks opp av vannet. Og se, himmelen åpnet seg, og han så Guds Ånd stige ned som en due og komme over Ham.

Den Herre Jesu menneskenatur var ren for all synd og derfor fri for all den dårlighet og all den svakhet som er en følge av syndens herredømme over hjertet, men likevel en virkelig menneskenatur, og derfor både følsom for smerten og stadig trengende til ny livsmeddelelse fra livets eneste kilde, og ny innstrømming av Guds Hellige Ånd. Og foran Ham lå gangen gjennom de svære legemlige og åndelige trengsler til korsets død, da det gjaldt, at også Hans menneskelige natur holdt ut, - tro i bønn og i arbeid, - tro i savn og lidelse, - tro i utholdende kjærlighet. Derfor lot Faderen den Hellige Ånd fare ned og komme over Ham, så den mer og mer gjennomsyret hele Hans menneskevesen og gjorde Ham i stand til å fullende løpet.

Slik ble omvendelsens dåp til åndsdåp. I tillegg til bekjennelsen av våre synder og vår nød i synden, kom både beseglingen av frelserkallet og Åndens gaver til frelsens gjerning.

Men når den levende Gud kaller noen til åndelig gjerning og gir ham Ånden til gjerningen, så sier vi at Gud innvier ham til denne gjerning. Slik ble Jesus i sin dåp innvidd til å fullføre sin store gjerning som yppersteprest, profet og konge.

Så var den Herre Jesus salvet med Den Hellige Ånd og kraft. Han fornedret seg selv til å motta Johannes' dåp, men gikk derfra opphøyet av Gud, og rik i Gud. Rik på den kraft Han trengte til for å gå sin gang for oss. Rik på den kraft Han ville senke i våre hjerter.

Hvor oppbyggelig betraktningen av Jesu dåp enn måtte være for oss, om betraktningen bare stanser ved, hva dåpen var for Jesu person uten noe hensyn til Hans forhold til oss, dobbelt oppbyggelig blir den, når vi rett tar det til hjerte, at det var til å være vår frelser og forsoner Han ble salvet av Ånden og fylt med kraften fra det høye. Men enn ikke med det har vi uttømt dens oppbyggende makt. Det er jo ikke bare slik, at vi bringes til å tenke på den dåp som vi er døpt med, ved å betrakte Jesu dåp, men Jesu dåp avspeiler hvilken velsignelse det er i vår dåp, ja bevirker at denne velsignelse er i den.

 

Alene ved Guds velsignelse!
Av Carl Essendrop 1818 - 1893

Da nå folket så det tegnet Han hadde gjort, sa de: Dette er i sannhet profeten som skal komme til verden.

Den Herre Jesus samlet folket omkring seg, fordi Han var, som Han er, den eneste som kan frelse syndere, - fordi Han gjerne vil gjøre sin gjerning til frelse i alles hjerter.
Derfor talte Han sannhetens og livets ord til dem som omringet Ham, og ville så gjerne tale seg selv inn i deres sjeler. Å få dem fridd ut av syndens makt, å få dem plantet inn i Guds evige liv, det var Hans store mål, det gikk all Hans lidelse og arbeid ut på. Han er kjærligheten og elsker meget, - vil gi dem Han elsker, det beste og største, men det største er å leve i Gud og det beste er å bli fridd ut til Guds barns herlighets frihet.
Men nettopp fordi Herrens kjærlighet er så full og dyp, har Han også hjerte for enhver menneskelig trang og nød, selv den ringeste.
Da Herren i dagens tekst så folkets trang til mettelse for legemets hunger, var Han straks villig til også i dette å anta seg dem, likesom Han ved sin undergjørende kraft var mektig til å la de få brød bli nok til føde for de mange. Men selv i dette tenker Han lenger frem og stiler mot frelsens mål. Derfor må brødets ualminnelige gave åpne folkets øyne for, hvem Han var, og drive dem til bekjennelsen: "Dette er i sannhet profeten som skal komme til verden."
Men slik er vår Gud og Herre den dag i dag, medforløste! Mens Han i Ordet og Ånden står midt iblant oss og begjærer å frelse våre sjeler, lukker Han daglig opp sin milde hånd og metter oss med føde; men Hans nådegjerning mot oss i det timelige sikter alltid mot det mål å få Jesus forklart for våre hjerter, som det også er derfor, at Gud Herren forlenger våre dager i verden, for at vi skal ha tid til å komme til Kristus, bli i Ham og vokse i Ham. Det er det største og beste ved det daglige brøds gave.
Men samme attrå lever i Herrens hjerte og samme mål forfølger Han også, når Han skjærer vårt brød knapt. Så velsigne Herren i denne stund for oss en enfoldig betraktning av Guds Herrens given av det daglige brød.

Hele folket i dagens tekst så for sine øyne, at det var Guds kraft og Herrens velsignelse som beredte denne mat. Vi vet vel også alle det samme om vårt daglige brød; men medforløste, det gjelder nok også her som overalt, at vårt hode vet bare den sannhet rett, som hjertet har lært å elske, og alene kjærligheten bevarer trofast sin skatt og tar den glad frem for sjelen.
Hvor ofte skjer ikke det, at når bordet er dekket og maten beredt, så glemmes det, at det er Gud Herren som har gitt oss bordets goder. For mange vil det stå som om det var dem selv, som ved sitt arbeid hadde ervervet seg brødet. Og likevel står det jo skrevet allerede i det naturlige menneskets sjel, som så klart i den Hellige Skrift, at det er Gud som lukker opp sin milde hånd og metter alt det som lever, med velsignelse. "Dersom Herren ikke bygger huset, arbeider bygningsmennene forgjeves. Dersom Herren ikke vokter byen, våker vekteren forgjeves."
Vår erfaring skulle jo også hver dag minne oss om vår fullkomne avhengighet av Gud. Hvem er det da ikke, som gir oss dyktighet til å arbeide og bevarer den? Kunne vi selv gjøre hånden sterk og tanken klar? Kunne vi selv beskytte oss mot sykdommen, så den ikke for kortere eller lengre tid gjør oss udyktige til det arbeid, som vi skulle ha ervervet oss det nødvendige til oss selv og våre ved. Kunne vi videre skaffe oss anledning til arbeid og erverv, eller er ikke meget mer også dette avhengig av forhold, som vi på ingen måte kan råde over? Har vi endelig ikke rik erfaring for, at uten Herrens velsignelse nytter alt vårt arbeid ikke til noe?
"Jeg plantet, Apollos vannet, men Gud gav vekst. Derfor er de ikke noe, verken den som planter eller den som vanner, men bare Gud, som gir vekst."
Ja, hvor ofte synes det ikke som om en rik høst er viss for oss etter vårt arbeid og våre anstrengelser, så kommer én eneste natts kulde, og Herren har gjort arbeidet til intet.
Derfor, - vi vet det jo alle, men vi vil trykke oss det dypere inn i sinnet og la det falle med makt på vårt hjerte, - derfor, alt hva vi har, har vi av Gud, alt det vi vinner ved vårt arbeide, det vinner vi av Gud og ved Gud på grunn av Hans velsignelse, på grunn av Hans nåde. Ja, på grunn av Hans nåde; men Guds nåde er alene i Kristus Jesus, vår Herre.

 

Den Hellige Ånds gjerning
Av Carl Essendrop 1818 - 1893

Det er vår dags store tekstminne, at Guds Ånd er utøst over kjød, utøst i menneskehjerter. Det Frelseren lovte sine disipler om talsmannen, trøsteren, - Ånden som utgår fra Faderen og Sønnen, det er oppfylt på pinsens hellige dag.

Og Ånden kom ikke over apostlene alene, - men for så mange som lot seg dra ved ordet, vitnet også Ånden så det kjentes i deres hjerter, - og de som mottok Åndens vitnesbyrd i ordet ble døpt, og de som døptes i troen på den korsfestede og gjenoppstandne Frelser, fikk i dåpen Den Hellige Ånds gave, og det ble den samme dag lagt omkring tre tusen sjeler til menigheten.

Fra den dag inntil denne stund har det vært en Herrens hellige menighet i verden. Og hvor forskjellige enn dens kår på flere måter har vært til de forskjellige tider, og på de forskjellige steder, så har den i sitt innerste vesen likevel alltid vært den samme. For Den Hellige Ånd er Jesu Kristi menighets Ånd. Hva menigheten har vært, - hva den er og hva den skal bli, det er alt Den Hellige Ånds gjerning i Faderens kjærlighet på Sønnens forsonings og forløsnings grunn.

Derfor er det bare to sider av den samme sak, om vi betegner vår tekst som Den Hellige Ånds utgytelsesfest eller som festen for Jesu Kristi menighets liv.

 

Vår lege – i alt!
Av Carl Essendrop 1818 – 1893

 

Dagens tekst (om helbredelsen av den døvstumme) stiller en av Herrens undergjerninger for vårt øye. Denne er som alle Herrens mirakler et vitnesbyrd både om Hans allmektige makt og om Hans kjærlighet, som gjerne vil løse ethvert bånd, og stille ethvert sukk.
 
Men underet skal ikke bare åpenbare Hans makt over den legemlige natur, - skal ikke bare vise oss hvordan Han var - og er - mektig til å uttale et skapende "effata" over det legemlige øre og den legemlige munn. 
Hvor forskjellig det åndelige enn er i fra det legemlige, så avspeiler likevel det ene seg i det andre - det indre vesen bestemmer den ytre form. Hadde det dermed ikke vært en åndelig døvstumhet, så hadde det heller ikke vært noen legemlig skade på øre og tunge. Slik skulle også vitnesbyrdene om Jesu allherskende makt over den legemlige natur, bringe oss til å erkjenne og styrke oss i troen på Hans, for oss, mye herligere, og mye saligere makt over vår ånd og vårt hjerte.

Ved at Han ved sitt ord kunne bringe den syke til å stå opp og ta sin seng og gå til sitt hus, ville frelseren at det skulle være et vitnesbyrd for alle om, at Han også hadde makt til å gi ham syndenes forlatelse.
 
Det er i denne Jesu makt i den åndelige verden, at Herrens gjerninger rett åpenbarer seg i hele sin underlighet, og at Hans makt og kjærlighet rett viser seg i hele sin guddommelighet. Det er dog langt større å ta bort rotondet i menneskenaturen enn å oppheve et enkelt onde - det er herligere å gjøre en glad for evig, enn glad for en enkelt time, - eller om det så var for hele jordelivet. Derfor vil vi i denne stund la våre tanker dvele ved den gode sannhet, at Jesus også er de åndelig døvstummes lege.