Vitnesbyrd for Jesus
Av J. C. Bring
Les: Joh. 5,
31 – 39
Endog den dag i dag tas det
spørsmål frem igjen, om hvem Jesus er, og om hva Hans gjerning gjelder – om Han
er Guds Sønn eller bare et menneske, om Hans gjerning var og er en frelsesgjerning,
som hele verdens og hvert enkelt menneskes evige vel beror på, - eller om Hans
gjerning bare var et menneskes verk, utgått fra menneskeheten for stadig mer å
fullkommengjøres av denne.
Behøver vi mer vitnesbyrd i
denne sak enn den vi har?
Hvilke vitnesbyrd har vi da?
Først Hans tjeners Johannes’ vitnesbyrd. Han vitnet om lyset, for at alle
skulle tro på Ham. Hvor mange tjener har ikke Herren hatt ned igjennom tidene
helt til denne dag, som har avlagt det samme vitnesbyrd om Jesus? Og har de ikke
inn i døden vitnet det samme som Johannes: ”Se der Guds lam, som bærer verdens
synd!”
Men Herren tar ikke det
avgjørende vitnesbyrd av mennesker. Jesu gjerninger, som jødene så dem for sine
øyne, hadde Faderen gitt Ham å fullbyrde. Derfor vitnet de om, at Faderen hadde
sendt Ham.
- Men hva var vel alle disse
gjerninger i sammenligning med den store gjerning som Faderen hadde gitt Ham å
fullbyrde – det å gi sitt liv for oss? Og hva var alle disse undergjerninger i
sammenligning med alle de gjerninger som Han utfører den dag i dag, når Han
helbreder de til døden syke mennesker, når Han gir de åndelig blinde syn og
oppvekker de åndelig døde? Ved tanken på dette er det, som om vi så utallige
skarer av vitner komme frem og avlegge vitnesbyrd i Jesu sak. I tillegg til
dette kommer Faderens direkte vitnesbyrd for Sønnen, som vi leser om i Ordet,
og som avspeiler seg i menneskene. Det fornemmes nemlig av dem gjennom Den
Hellige Ånd, som gis dem som er Ham lydige. De forstår dette vitnesbyrd, når
Ånden forvisser dem om Guds kjærlighet til dem i Kristus Jesus. For de vet, at
de aldri ville ha blitt Guds barn eller delaktige i Guds kjærlighet uten
gjennom Ham, den enbårne Sønn, som Faderen elsker.
Men til Guds vitnesbyrd om
Sønnen hører også ordet som Gud har gitt seg til kjenne ved. Skriftene vitner
jo om Jesus fra første til siste blad. Alle peker på Ham; alle får sin
oppfyllelse i Ham. Ingen kan regne de skarer som har stått fast ved Peters
bekjennelse: ”Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord!”
Vi behøver ikke flere
vitnesbyrd, men vel å gi mer akt på dem vi har.
Det var jødenes eget forhold
til vitnesbyrdene om Kristus, som hindret, at de kunne bevise sin kraft og
virkning til tro. Og er det ikke på en lignende måte, menneskenes øyne den dag
i dag tilhylles og deres sinn lukkes til, når det gjelder Kristi sak?
Hvordan mottas f.eks. Jesus
vitnesbyrd? Jesus sier om døperen: ”Han var det brennende og skinnende lys, men
dere ville bare en kort stund glede (fryde) dere i hans lys” (Joh. 5,35).
Hele Jerusalem gikk ut til
ham. Ja, alle holdt ham for en profet. Det var alminnelig begeistring for ham
innen folket. Men i stedet for å ta hans kraftige botspreken til hjerte,
”frydet man seg bare i hans lys.” Man beundret ham, man priste den veldige
predikant, men man gjorde ikke bot. Derfor kunne man heller ikke følge hans
henvisning til Jesus, til Guds lam. Hele bevegelsen holdt seg på overflaten. –
Ja, man kan rives med av
predikanters ord, man kan strømme til for å høre dem; man kan prise deres
gaver, fryde seg ved å høre dem; men, men – deres vitensbyrd tar man ikke imot.
Deres botspreken kan ikke virke bot for Guds åsyn; deres evangelieforkynnelse
får ikke virke oppriktig tro på den Herre Jesus.
En tid fryder man seg i deres
lys. Men
til Jesus kommer man ikke
for å få liv.
Herrens mening med tjenernes
vitnesbyrd er, at mennesker skal bli frelst. Men menneskene selv, som er i
dødsfare med hensyn til sine sjeler, mener at det bare gjelder en tid å fryde
seg, ved det man hører, for siden å finne på noe annet eller høre en ny
predikant, som atter bereder dem en tids atspredelse.
Men på denne måte fornedres
jo Jesu sak, og vitnesbyrdet om Ham forfeiles.
Vitnesbyrd for Jesus 2
Av J. C. Bring
Les: Joh. 5,
31 – 39
Hvordan mottas f.eks. Jesus
vitnesbyrd? Jesus sier om døperen: ”Han var det brennende og skinnende lys, men
dere ville bare en kort stund glede (fryde) dere i hans lys” (Joh. 5,35).
Hele Jerusalem gikk ut til
ham. Ja, alle holdt ham for en profet. Det var alminnelig begeistring for ham
innen folket. Men i stedet for å ta hans kraftige botspreken til hjerte,
”frydet man seg bare i hans lys.” Man beundret ham, man priste den veldige
predikant, men man gjorde ikke bot. Derfor kunne man heller ikke følge hans
henvisning til Jesus, til Guds lam. Hele bevegelsen holdt seg på overflaten. –
Ja, man kan rives med av
predikanters ord, man kan strømme til for å høre dem; man kan prise deres
gaver, fryde seg ved å høre dem; men, men – deres vitensbyrd tar man ikke imot.
Deres botspreken kan ikke virke bot for Guds åsyn; deres evangelieforkynnelse
får ikke virke oppriktig tro på den Herre Jesus.
En tid fryder man seg i deres
lys. Men
til Jesus kommer man ikke
for å få liv.
Herrens mening med tjenernes
vitnesbyrd er, at mennesker skal bli frelst. Men menneskene selv, som er i
dødsfare med hensyn til sine sjeler, mener at det bare gjelder en tid å fryde
seg, ved det man hører, for siden å finne på noe annet eller høre en ny
predikant, som atter bereder dem en tids atspredelse.
Men på denne måte fornedres
jo Jesu sak, og vitnesbyrdet om Ham forfeiles.
Og gjaldt nå dette bare
vitnesbyrdet fra mennesker. Men når man stiller seg slik til dette, som man
gjør, så kommer man heller ikke til å akte på det egentlige vitnesbyrd som
Jesus påberoper seg, - nemlig de gjerninger som Han gjør.
Vi har minnet om disse
gjerninger som frelseren ennå utfører, og som dette ord gjelder om: ”Dere vil
få se større gjerninger enn dem som skjedde den gang.”
Ja, de ligger åpne for våre
øyne, likesom Jesu gjerninger på hin tid kunne sees av jødene. Men de erkjente
jo ikke Hans gjerninger som tegn på, at Faderen hadde sendt Ham. De ville ha
andre gjerninger. ”tegn fra himmelen.” Og så fikk ikke de gjerninger, som ingen
annen hadde gjort, vitne om Jesus, at Faderen hadde sendt Ham til en frelser. –
Ja, hvor kan ikke menneskene
være blinde for disse gjerninger som Herren utfører i menneskenes hjerter til
vekkelse og omvendelse, til bot og tro, til et nytt liv og en ny vandring.
Menneskegjerninger prises og
opphøyes; de får vitne om menneskets geni og kraft. Men Herrens gjerninger i
sjelene får ikke vitne om Herrens visdom og Hans nådes makt – enda alle
menneskegjerninger til sammen ikke kan sammenlignes med Hans frelsesgjerning i
én eneste menneskesjel.
Men vi vil vente forgjeves på
andre og nye gjerninger til vitnesbyrd om den Herre Jesus enn dem som ligger i
Hans død og oppstandelse og er frukter av det. Derfor må du gi akt på Herrens
gjerninger og la Herren utføre dem i
ditt eget hjerte. Da vil du ha vitnesbyrd nok. Ellers vil alle Hans
gjerninger bli vitnesbyrd imot deg.
I Kristus kan vi se Guds
skikkelse, gjennom Ham kan vi høre Guds røst. Men
”har vi Hans ord blivende i oss?”
Er vi av sannheten, så vi vil
høre Hans røst? Er vi av Gud, så vi vil se Ham, trede inn i samfunn med Ham?
Ellers går også det vitnesbyrd tapt, som vi kunne få i våre egne hjerter, det
usvikelige vitnesbyrd av Den Hellige Ånd, som er som et gjenskinn og en
avspeiling av det vitnesbyrd som Sønnen fikk av Faderen ved dåpen, på
forklarelsens berg og ved oppstandelsen.
Eller finnes det ikke dem,
med hvis ånd Guds Ånd vitner, at de er Guds barn? Begjærer vel de noe annet
vitnesbyrd? Men dersom man ikke vil gi Guds ord rom i sitt hjerte, så tror man aldri Ham, som Han har sendt.
Guds ord – ja, jødene
ransaket Skriftene mye og flittig; for de mente seg å ha liv i dem; men disse
var det som vitnet om Jesus Kristus.
De ransaket dem etter sitt tykke for å finne det, de ville
finne der. Hvordan de ransaket dem, det ser vi av deres forhold til den Herre
Jesus. De vendte den mot Ham, enda
Skriften vitnet om Ham og for Ham. De ransaket Skriftene med sitt
hode og etter sitt hode; men deres hjerter var langt borte fra Herren. Og
allikevel mente de seg å ha
evig liv i disse Skrifter
og granskningen av dem.
I en viss forstand ransakes
jo Skriftene også blant oss av både lærde og ulærde, på samme tid som vi må
beklage, at den flittige, ydmyke ransakning av Skriften er meget sjelden. Mon
det vel er av den grunn, all denne granskning finner sted, - fordi man vil
finne Jesus, eller er det kanskje fordi man vil prøve å stanse Hans og Hans
menighets vitnesbyrd om Ham som Guds Sønn og Guds lam?
Enhver prøve seg nøye i denne
henseende; for akter man ikke på Ordet, det faste profetiske ord, som på et lys
som skinner i denne verdens og vårt hjertes mørke rom – kommer man til Ordet
som til et mørkt rom med sitt eget lys, da lærer man aldri Jesus å kjenne.
”Midt iblant dere står den dere ikke kjenner,” vitnet
Johannes i den første adventstid. Skal det samme sies om oss, ja, selv midt under
julens høytid?
Vi har nok av vitnesbyrd om
Jesus. Hans sak holdes frem fra mange vitners munn. Mennesker vitner for Ham,
Gud vitner om Ham. Å, la oss gi akt på dette vitnesbyrd. For så sier Skriften:
”Tar vi imot menneskers vitnesbyrd, så er Guds vitnesbyrd større. For dette er
Guds vitnesbyrd, at Han har vitnet om sin Sønn. Den som tror på Guds Sønn, har
vitnesbyrdet i seg selv. Den som ikke tror Gud, har gjort Ham til en løgner,
fordi han ikke har trodd det vitnesbyrd Gud har vitnet om sin Sønn. Og dette er
vitnesbyrdet at Gud har gitt oss evig liv, og dette liv er i Hans Sønn” (1 Joh.
5,9-11).
For Han som nå kommer og
møter oss i Betlehemskrybben, Han er
”den sanne Gud og det evige liv!”