J C Bring

Vitnesbyrd for Jesus

Av J. C. Bring

Les: Joh. 5, 31 – 39

Endog den dag i dag tas det spørsmål frem igjen, om hvem Jesus er, og om hva Hans gjerning gjelder – om Han er Guds Sønn eller bare et menneske, om Hans gjerning var og er en frelsesgjerning, som hele verdens og hvert enkelt menneskes evige vel beror på, - eller om Hans gjerning bare var et menneskes verk, utgått fra menneskeheten for stadig mer å fullkommengjøres av denne.

Behøver vi mer vitnesbyrd i denne sak enn den vi har?

Hvilke vitnesbyrd har vi da? Først Hans tjeners Johannes’ vitnesbyrd. Han vitnet om lyset, for at alle skulle tro på Ham. Hvor mange tjener har ikke Herren hatt ned igjennom tidene helt til denne dag, som har avlagt det samme vitnesbyrd om Jesus? Og har de ikke inn i døden vitnet det samme som Johannes: ”Se der Guds lam, som bærer verdens synd!”

Men Herren tar ikke det avgjørende vitnesbyrd av mennesker. Jesu gjerninger, som jødene så dem for sine øyne, hadde Faderen gitt Ham å fullbyrde. Derfor vitnet de om, at Faderen hadde sendt Ham.

- Men hva var vel alle disse gjerninger i sammenligning med den store gjerning som Faderen hadde gitt Ham å fullbyrde – det å gi sitt liv for oss? Og hva var alle disse undergjerninger i sammenligning med alle de gjerninger som Han utfører den dag i dag, når Han helbreder de til døden syke mennesker, når Han gir de åndelig blinde syn og oppvekker de åndelig døde? Ved tanken på dette er det, som om vi så utallige skarer av vitner komme frem og avlegge vitnesbyrd i Jesu sak. I tillegg til dette kommer Faderens direkte vitnesbyrd for Sønnen, som vi leser om i Ordet, og som avspeiler seg i menneskene. Det fornemmes nemlig av dem gjennom Den Hellige Ånd, som gis dem som er Ham lydige. De forstår dette vitnesbyrd, når Ånden forvisser dem om Guds kjærlighet til dem i Kristus Jesus. For de vet, at de aldri ville ha blitt Guds barn eller delaktige i Guds kjærlighet uten gjennom Ham, den enbårne Sønn, som Faderen elsker.

Men til Guds vitnesbyrd om Sønnen hører også ordet som Gud har gitt seg til kjenne ved. Skriftene vitner jo om Jesus fra første til siste blad. Alle peker på Ham; alle får sin oppfyllelse i Ham. Ingen kan regne de skarer som har stått fast ved Peters bekjennelse: ”Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord!”

Vi behøver ikke flere vitnesbyrd, men vel å gi mer akt på dem vi har.

Det var jødenes eget forhold til vitnesbyrdene om Kristus, som hindret, at de kunne bevise sin kraft og virkning til tro. Og er det ikke på en lignende måte, menneskenes øyne den dag i dag tilhylles og deres sinn lukkes til, når det gjelder Kristi sak?

Hvordan mottas f.eks. Jesus vitnesbyrd? Jesus sier om døperen: ”Han var det brennende og skinnende lys, men dere ville bare en kort stund glede (fryde) dere i hans lys” (Joh. 5,35).

Hele Jerusalem gikk ut til ham. Ja, alle holdt ham for en profet. Det var alminnelig begeistring for ham innen folket. Men i stedet for å ta hans kraftige botspreken til hjerte, ”frydet man seg bare i hans lys.” Man beundret ham, man priste den veldige predikant, men man gjorde ikke bot. Derfor kunne man heller ikke følge hans henvisning til Jesus, til Guds lam. Hele bevegelsen holdt seg på overflaten. –

Ja, man kan rives med av predikanters ord, man kan strømme til for å høre dem; man kan prise deres gaver, fryde seg ved å høre dem; men, men – deres vitensbyrd tar man ikke imot. Deres botspreken kan ikke virke bot for Guds åsyn; deres evangelieforkynnelse får ikke virke oppriktig tro på den Herre Jesus.

En tid fryder man seg i deres lys. Men

til Jesus kommer man ikke

for å få liv.

Herrens mening med tjenernes vitnesbyrd er, at mennesker skal bli frelst. Men menneskene selv, som er i dødsfare med hensyn til sine sjeler, mener at det bare gjelder en tid å fryde seg, ved det man hører, for siden å finne på noe annet eller høre en ny predikant, som atter bereder dem en tids atspredelse.

Men på denne måte fornedres jo Jesu sak, og vitnesbyrdet om Ham forfeiles.

Vitnesbyrd for Jesus 2

Av J. C. Bring

Les: Joh. 5, 31 – 39

Hvordan mottas f.eks. Jesus vitnesbyrd? Jesus sier om døperen: ”Han var det brennende og skinnende lys, men dere ville bare en kort stund glede (fryde) dere i hans lys” (Joh. 5,35).

En tid fryder man seg i deres lys. Men

til Jesus kommer man ikke

for å få liv.

Men på denne måte fornedres jo Jesu sak, og vitnesbyrdet om Ham forfeiles.

Og gjaldt nå dette bare vitnesbyrdet fra mennesker. Men når man stiller seg slik til dette, som man gjør, så kommer man heller ikke til å akte på det egentlige vitnesbyrd som Jesus påberoper seg, - nemlig de gjerninger som Han gjør.

Vi har minnet om disse gjerninger som frelseren ennå utfører, og som dette ord gjelder om: ”Dere vil få se større gjerninger enn dem som skjedde den gang.”

Ja, de ligger åpne for våre øyne, likesom Jesu gjerninger på hin tid kunne sees av jødene. Men de erkjente jo ikke Hans gjerninger som tegn på, at Faderen hadde sendt Ham. De ville ha andre gjerninger. ”tegn fra himmelen.” Og så fikk ikke de gjerninger, som ingen annen hadde gjort, vitne om Jesus, at Faderen hadde sendt Ham til en frelser. –

Ja, hvor kan ikke menneskene være blinde for disse gjerninger som Herren utfører i menneskenes hjerter til vekkelse og omvendelse, til bot og tro, til et nytt liv og en ny vandring.

Menneskegjerninger prises og opphøyes; de får vitne om menneskets geni og kraft. Men Herrens gjerninger i sjelene får ikke vitne om Herrens visdom og Hans nådes makt – enda alle menneskegjerninger til sammen ikke kan sammenlignes med Hans frelsesgjerning i én eneste menneskesjel.

Men vi vil vente forgjeves på andre og nye gjerninger til vitnesbyrd om den Herre Jesus enn dem som ligger i Hans død og oppstandelse og er frukter av det. Derfor må du gi akt på Herrens gjerninger og la Herren utføre dem i ditt eget hjerte. Da vil du ha vitnesbyrd nok. Ellers vil alle Hans gjerninger bli vitnesbyrd imot deg.

I Kristus kan vi se Guds skikkelse, gjennom Ham kan vi høre Guds røst. Men

”har vi Hans ord blivende i oss?”

Er vi av sannheten, så vi vil høre Hans røst? Er vi av Gud, så vi vil se Ham, trede inn i samfunn med Ham? Ellers går også det vitnesbyrd tapt, som vi kunne få i våre egne hjerter, det usvikelige vitnesbyrd av Den Hellige Ånd, som er som et gjenskinn og en avspeiling av det vitnesbyrd som Sønnen fikk av Faderen ved dåpen, på forklarelsens berg og ved oppstandelsen.

Eller finnes det ikke dem, med hvis ånd Guds Ånd vitner, at de er Guds barn? Begjærer vel de noe annet vitnesbyrd? Men dersom man ikke vil gi Guds ord rom i sitt hjerte, så tror man aldri Ham, som Han har sendt.

Guds ord – ja, jødene ransaket Skriftene mye og flittig; for de mente seg å ha liv i dem; men disse var det som vitnet om Jesus Kristus.

De ransaket dem etter sitt tykke for å finne det, de ville finne der. Hvordan de ransaket dem, det ser vi av deres forhold til den Herre Jesus. De vendte den mot Ham, enda Skriften vitnet om Ham og for Ham. De ransaket Skriftene med sitt hode og etter sitt hode; men deres hjerter var langt borte fra Herren. Og allikevel mente de seg å ha

evig liv i disse Skrifter

og granskningen av dem.

I en viss forstand ransakes jo Skriftene også blant oss av både lærde og ulærde, på samme tid som vi må beklage, at den flittige, ydmyke ransakning av Skriften er meget sjelden. Mon det vel er av den grunn, all denne granskning finner sted, - fordi man vil finne Jesus, eller er det kanskje fordi man vil prøve å stanse Hans og Hans menighets vitnesbyrd om Ham som Guds Sønn og Guds lam?

Enhver prøve seg nøye i denne henseende; for akter man ikke på Ordet, det faste profetiske ord, som på et lys som skinner i denne verdens og vårt hjertes mørke rom – kommer man til Ordet som til et mørkt rom med sitt eget lys, da lærer man aldri Jesus å kjenne.

”Midt iblant dere står den dere ikke kjenner,” vitnet Johannes i den første adventstid. Skal det samme sies om oss, ja, selv midt under julens høytid?

Vi har nok av vitnesbyrd om Jesus. Hans sak holdes frem fra mange vitners munn. Mennesker vitner for Ham, Gud vitner om Ham. Å, la oss gi akt på dette vitnesbyrd. For så sier Skriften: ”Tar vi imot menneskers vitnesbyrd, så er Guds vitnesbyrd større. For dette er Guds vitnesbyrd, at Han har vitnet om sin Sønn. Den som tror på Guds Sønn, har vitnesbyrdet i seg selv. Den som ikke tror Gud, har gjort Ham til en løgner, fordi han ikke har trodd det vitnesbyrd Gud har vitnet om sin Sønn. Og dette er vitnesbyrdet at Gud har gitt oss evig liv, og dette liv er i Hans Sønn” (1 Joh. 5,9-11).

For Han som nå kommer og møter oss i Betlehemskrybben, Han er

”den sanne Gud og det evige liv!”