Hvorfor blir da ikke det gjort, som skulle og burde gjøres?
Det er et ord i teksten, som jeg tror, vi med rette kan ta som et svar på det spørsmål. Eller som et bilde på det rette svar. »En eselhoppe som står bundet,« står det i v. 2. Det Jesus har bruk for er bundet!
Hva er det bundet med?
Jeg vil nevne to av de mange bånd, som binder det Jesus har bruk for.
Det ene er: »Jeg har ikke tid.« Det bånd ser ut til å binde strammere og strammere, etter hvert som tiden knapper av mot den siste store verdenskrise.
Det annet er: »Jeg har ikke råd.« Det binder ofte mest dem, som har mest
Jeg har en liten teori. Dere behøver ikke at ta den som noe gudsord. Dere kan forkaste den, om dere vil. Jeg synes likesom jeg ser, at fra hver krone går det et bånd, som knytter kronen til hjertet. Jo flere kroner, dess flere bånd! Derfor er det otte lettere å få 100 kroner fra en som har lite, enn å få en 5-krone fra den som har 100,000, - og kanskje er en kristen også.
Nei, her er ikke lite og listen over våre fornødenheter blir lenger og lenger, etter hvert som tiden blir lik tiden, som den var i Noahs dager: »For likesom de i dagene før vannflommen åt og drakk, tok til ekte og gav til ekte, helt til den dag da Noah gikk inn i arken, og de visste ikke av det før vannflommen kom og tok dem alle, slik skal det også være når Menneskesønnen kommer.« (Mt. 24,37-39).

 

Hvordan skal vi få nådekraft til å bryte båndene? På det spørsmål finner vi et svar ut av teksten, når vi blir oppmerksomme på, at Jesus den dag er på vei til Getsemane og Golgata. Mens troens øye ser vår forsoner på Hans gang til »angstens blodige sved,« - til døden på forbannelsens tre, - høres stemmen i det indre, som sier: »For meg brast Hans elskende hjerte, - å tenk, det var allting for meg!«
Da tennes den lue, som brenner båndene av, så det bundne blir løst.

 

Glemt å være menneske!
Av Johs. Brandtzæg

For noen tid siden leste jeg i ”Morgenbladet” følgende, som på en gripende måte illustrerer noe av det, som det her er tale om (NB! forutgående tale om sannhets erkjennelse): Anne Marie, husmannskonen, satt i kjøkkenet oppe hos gårdsfolket. Det ble samtalt, og i samtalens løp sa Anne Marie lavt: ”En får nok være god mot barna. Det var en slik liten en, som hjalp meg ut av all styggheten, ser de, - eller var det noen annen? Jeg er ikke viss på det, - men det var på morgensiden – jeg kom ranglende hjemover – å nei, skam å si, hjem, det hadde jeg nok ikke. Men jeg kom på et vis dit, hvor jeg holdt til for det meste. Det var som en tåke omkring meg og fremover, - allting i en tåke. Da så jeg en fin dame gå forbi – hun holdt en deilig liten pike ved hånden, en lys, hvit liten en.
De sto stille og så etter meg, skjønte jeg, og så hørte jeg en fin stemme likesom oppe fra luften si: ”Var det et menneske, mamma?"
Med ett så jeg livaktig en ren, lys engel for meg, syntes jeg, for jeg var ikke sikker i synet. Og med det samme ble jeg ganske klar tåken – for jeg hørte svaret: ”Ja, det er et menneske, - men hun har glemt det."
Og de ord skar seg inn i meg, frue! Ja, de brente meg som gloende jern, - de ga meg ikke ro verken natt eller dag. Alle de andre, som jeg var sammen med, hadde også glemt, at de var mennesker. Og så en dag brøt jeg med det alt sammen og tok en post langt fra dem alle, hvor ingen skulle kjenne meg igjen.
Slik kom jeg til Halvor Granholt, frue, og skulle hjelpe barneflokken hans frem: ” sluttet Anne Marie freidig og reiste seg.
Og ingen skulle våge å nekte denne ære og ros: hun hadde lovt å bryte med fortiden, og hun holdt ærlig sitt løfte."

 

Travelheten og dens følger!
Av Johs. Brandtzæg

Det fortelles, at en mann, da han døde, tok det løfte av sin sønn, at han i det første halvår etter farens død skulle tilbringe en halv time hver dag alene. På sønnens spørsmål om, hva han skulle gjøre i den halve timen, ble det svart, at det fikk han selv bestemme. Sønnen holdt sitt løfte.
I den første tid falt det ham lett å beskjeftige tankene med noe og få den halve timen til å gå. Men etter hvert ble de halve timer lange for ham, og ved det tomrom, som oppsto på den måten, begynte han å føle sin egen sjels tomhet. Og han ble et nytt menneske.
Om denne fortelling er sann, det vet jeg ikke. Men den forteller om noe, som er sant.
Mange lærer aldri seg selv å kjenne, fordi de aldri tar seg tid til å være alene.
Mange hører aldri sukket i sin egen sjel, fordi de aldri hører ensomhetens stillhet, fordi de alltid lever midt oppe i larmen, i kavet.

 

Vår sanne tilstand
Av Johs. Brandtzæg

Menneskene er døde i overtredelser og synder.
En død kan ikke vekke opp seg selv. Et menneske er etter sin natur, siden fallets dag, åndelig dødt, og det kan ikke vekke opp seg selv til åndelig liv. Det kan ikke selv omskape verken sin forstand eller sin vilje.
Dette er den hårde dom, som Skriften feller over det naturlige menneske. Somme besværer seg over forkynnernes hårde dommer. Men dersom du ikke kan tåle forkynnernes dommer, hvordan kan du da tåle Bibelens dom? Ingen forkynner har noensinne felt en hårdere og mer bestemt dom over det ugjenfødte menneske, enn Bibelen gjør.
Jeg vil ikke her søke støtte for disse påstander annerledes enn ved å henvise deg til deg selv, du ugjenfødte menneske.
Kanskje du har hørt om den kjente Berlinerprest, som en dag på gaten så noen arbeidere, som satt og spiste og hadde seg en dram til maten. En av dem, som visste hvem presten var, bød ham en dram. Presten svarte med å si: ”Jeg kan drikke, hvis jeg vil, - men du kan ikke la være å drikke, om du vil.” Mannen lo. Men noen dager etter kom han på prestens kontor. Han hadde oppdaget, at det var slik, som presten sa, - han kunne ikke la være å drikke, selv om han ville og hadde prøvd.
Han hadde ikke tenkt, at han var så avmektig, - men nå hadde han prøvd det og visste mer om seg selv, en han hadde visst for noen dager siden.

Enn du? Vet du, hvor avmektig du er? Har du prøvd å avlegge din skjødesynd? Hvordan gikk det? Har du prøvd å elske Gud av hele ditt hjerte – det er nemlig det loven krever – og din neste som deg selv? Fikk du det til? Eller tror du, du ville få det til, om du prøvde?
Du kan tenke over det. Jeg vil ikke spørre mer. Jeg vil bare minne deg om noen skriftord, som taler om den sak: ”Men synden benyttet seg av budet og vakte alle slags begjær i meg.” ”Da budet kom, våknet synden til live.” ”Hver den som gjør synd, er syndens trell."

Trell! Trellen var sin herres eiendom for livstid. Du er syndens trell.
Trellen kunne kjøpes fri. Alle syndetreller er kjøpt fri. Men det har vært de treller, som foretrakk trelldommen fremfor friheten, selv om friheten ble tilbudt dem.
Kjenner du den sang: ”Guds Sønn har gjort meg fri fra Satans tyranni?” Kan du synge den sangen, - du? Er det din sang?
Dette er den eneste vei til frihet. Den, som Guds Sønn har frigjort, er virkelig fri, - han og ingen annen. (Joh. 8,36).

 

De egenrettferdige
Av Johs. Brandtzæg

Når de egenrettferdige fordømmes, så er det ikke fordi de ikke har noen ”gode gjerninger” å vise frem. Men den avgjørende, den for evig avgjørende mangel ved deres ”gode gjerninger” er nettopp den, at de er deres egne. De er vokst frem av deres eget vesens rot. Derfor hjelper det ikke, hvor mange disse ”gode gjerninger” er. Det forandrer ikke saken, om de er selvoppofrende, nidkjære og i overensstemmelse med det, som det ”tales vel om.” Så lenge som de bare er deres egne, blir de ikke frelste ved disse gjerninger, - men de blir fordømte til tross for dem, - dypest sett nettopp på grunn av dem. For det å opprette en egen rettferdighet er det samme som å forkaste Guds rettferdighet.
Også Paulus var ”i rettferdighet etter loven uten lyte” (Fil.3,6), men med all denne rettferdighet var han under Guds vrede og fortapelsens dom.
De egenrettferdige fordømmes sammen med de åpenbart ugudelige. De ugudelige fordømmes, fordi de ikke har noen rettferdighet. De egenrettferdige fordømmes, fordi de har en falsk rettferdighet, - en rettferdighet, som de selv har lagd ved sine egne gjerninger og ved sin fromhet. De kommer frem for Gud med en rettferdighet, som er en protest mot ”Guds rettferdighet” (Rom.1,17 og 3,21), den Guds rettferdighet, som sees og fås i Ham, som Gud selv har ”stilt til skue i Hans blod som en nådestol ved troen.” (Rom.3,25). De har en kledning, - men det er ikke ”bryllupskledningen.” Og det er klart, at den gjest, som forsmår bryllupskledningen, selv om den tilbys ham og rekkes frem mot ham, den gjest, han har på det dypeste krenket og fornærmet sin kongelige vert.
Derfor blir den egenrettferdige forkastet – man ”binder hender og føtter på ham og kaster ham ut i mørket utenfor."
Hør det, du egenrettferdige! Hør det, du som ikke er iført Jesu Kristi rettferdighet!

 

Du fødes må på ny!
Av Johs. Brandtzæg

 

Livet ”uten samfunn med Gud” har mange former. Men under disse forskjellige former – er en ting felles for alle, som lever utenfor samfunnet med Gud, - nemlig dette: uten Gud, - uten Gud, så vel i sin synd som i sin rettferdighet.
I døden og dommen består bare det, som er ”gjort i Gud.” Derfor må hvert menneske ved forsoningens nåde bli en ny skapning og podes inn i det sanne vintre. Det er slik det skjer, at et menneske blir ”delaktig i den guddommelige natur.” Og da er han rettferdig og velbehagelig for Gud, ikke ved det han har gjort, men ved det han har fått – for selv de troens og kjærlighetens gjerninger, som en kristen gjør, - selv de er en gave fra Gud, en gave, som gis som en frukt av Kristi forsoning. For slik står det skrevet i Ef. 2, 10: ”For vi er Hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud forut har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem."

 

La hoftene være ombundet og lampene brennende!
Av Johs. Brandtzæg

Luk. 12, 35

”La lampene være brennende."
Enhver kristen med litt erfaring vet, at det ligger en stor åndelig fare i selve arbeidet for Gud.
Arbeidet for Gud kan drepe livet i Gud. Teoretisk har vi visst alle god greie på denne fare, - men spørsmålet er om vi er tilstrekkelig våkne for den i praktisk virkelighet. En behøver ikke å gå utenom sin egen dør for å finne ting som tyder på at misjonsarbeidet er på vei til å gå opp i kav og travelhet og løping hit og dit på møter og foreninger uten tall. Hvor blir det så av ”de levende vannstrømmer?” Vi står i fare for at det blir penger, men ikke velsignelse, orga­nisasjon - tipp topp tidsmessig - men ikke frelste sjeler, - ikke hellig liv.
En eldre, forstandig og gudfryktig emissær skal nylig ha sagt om et distrikt i vårt land: ”Aldri er det kommet så mange penger inn til misjonen her på.... som nå, og aldri har det åndelige liv vært så lite åndelig."
Derfor: det er ikke nok med ”ombundne hofter.” ”Ditt lys må også være brennende!
Hva for et lys? Det klare lys av Guds sannhet i din sjel, som gjør at du alltid er under Åndens tukt, så du ser og erkjenner feil og synd og dårskap - og ikke gjør noe forsøk på å dekke over dem eller bortforklare synden - ved å sette fremmede navn på den.
Ved hjelp av dette lys - når det er brennende i vårt indre menneske - holder Gud oss fast ved Kristus som vår eneste redning, vårt eneste håp - som vårt hjertes umistelige og dyre skatt.

 

Til Ham med din tvil
Av Johs. Brandtzæg

Hva ber Jesus Johannes om (der han satt i tvil)? Han ber ham lese om igjen en gammel lekse. Hvordan kunne da disse kjente sannheter bli til hjelp for Johannes?
Det går en fortelling om en troende mann, som i at­skillige år hadde trodd og levd som en kristen. Så ble him­melen lukket for ham, syntes han. Troen minket og tvilen kom. Hjertet blev kaldt og smilet frøs vekk. Til slutt visste han ikke noe bedre enn å si farvel til alt sammen. Men før han sa opp sin tjeneste, kjente han trang til at takke for seg. For han kunne ikke nekte for at han hadde fått mye godt i de år av den Herre, som han nå ville forlate. Så fant han en krok for seg selv og så begynte han å takke. Men du under! Etter hvert som han takket livnet det gamle opp igjen. Det begynte å lyse med den gamle glans. Han så og kjente den himmelske ånd og den guddommelige kraft. Mens han talte med Jesus og takket, ble det dratt tilside det dekke, som hadde lagt seg for hans syn. Det var ikke noe nytt han så - han så bare det gamle i sitt rette lys.
Jeg tenker meg at det var noe slikt Johannes opplevde, da han i sin ensomme celle begynte å lese opp igjen den gamle lekse, som han i grunnen kjente så godt.
I Jesu budskap til Johannes var det et ord til slutt, - et ord med brodd i: »Salig er den som ikke tar anstøt av meg.« Tar anstøt -!
Hva var det Jesus mente? Han mente dette: Johannes, - det er din feil dette, - du har tatt anstøt. Mine gjerninger er det ingen feil ved. Jeg gjør akkurat det jeg skal, - akkurat det som skriftene har sagt om meg. Men du, Johannes, du har sett på mine gjerninger med et mørkt øye og et bittert sinn.
Jeg synes jeg ser Johannes i fengslet bøye sitt hode og si i sitt hjerte: »Herre, du har rett! Jeg har tatt anstøt. Det er min feil.« Og så spredtes alle tåker.
Når du enda engang får se Jesu gjerninger både med deg selv og andre i det rette lys, så opplever du nok engang, at Jesus blir stor og umistelig for deg.
Gjerningene og alt er store og guddommelige, - men størst og best er Jesus selv.

 

Å trenge seg inn med makt!
Av Johannes Brandtzæg

Å, hvor bittert du vil bli skuffet, min venn, dersom du bare får ditt gode i din levetid, - dersom du nå, i dag og i morgen og så alle dine øvrige levedager, metter din fattige sjel med verden og de ting som er i verden, og blir utenfor himelenes rike!
Nå gledes Lasarus og er i Abrahams skjød, - men pine og brennende tørst vil ete ditt kjød som en ild i den lange evighet, dersom du ikke selger verden, og Gud får slå i hjel dit store, stolte Jeg, - det, du ikke vil gi inn under Herrens velde.
Må Guds ord, det tveeggede sverd, ramme din samvittighet og falle over deg som ild og torden!
Enn om du måtte bruke vold for å kunne rive riket til deg, likesom det skjedde i hine dager. Er det for mye for din dovne natur? Den som vil nå målet, må stundom ro mot strømmen, - men det er ganske visst mye lettere å drive med strømmen. Bare du ikke styrter utfor fossen og knuses i fordervelsens virvlende malstrøm!
På Kristi tid var det fariseerne og de skriftlærde, som satt på Mose stol og ga seg ut for å ha himmerikets nøkler, - men selv gikk de ikke dit inn, og dem som ville gå inn, hindret de. De stilte opp sine bud og fedrenes anordninger som himmelveien og gjorde alt, det de kunne for å hindre folk fra å komme til Jesus. Den som da ville inn i himlenes rike, han måtte, som med makt, trenge seg forbi disse stolte rabbier, bryte gjennom de murer som de ville stenge ute de fattige i ånden med, og gripe det evige liv, - ja rive det til seg.
Øyet mot målet og så tvers igjennom alle hindringer! Det var veien den gang, og det er fremdeles slik, at den som fremfor alt ønsker å spare seg selv, han kommer ikke inn i riket.
Det er forresten nok av ytre kirkevesen og ettergjort gudelighet, som bydes ut som himmelvei, - men den virkelige vei til livet ligger i en annen retning. Visstnok er det lettvint og sparer deg for å fordømme og fornekte deg selv, når du følger den anvisning som gis av dem, som i våre dager er fariseernes og de skriftlærdes arvtagere, - men både du og de hine skal bli utenfor.

 

Det viktigste!
Av Johannes Brandtzæg

Dersom noen spurte meg: Hva er den viktigste del av den kristne forkynnelse? – så ville jeg svare: Hvis jeg endelig skal anstille noen sammenligning mellom de forskjellige deler av den kristne forkynnelse, så vil jeg – selv om de alle er viktige – likevel uten betenkning si, at den viktigste del av forkynnelsen er den som har til innhold og formål, at de bundne må løses, at de vakte må komme ut over vekkelsen og bli frigjorte og få forvissning om at de står i nåde hos Gud.
Den forkynner som ikke har satt seg dette til formål, så han arbeider for det med klar bevissthet, så langt hans evne og nådegave rekker, han har ennå ikke riktig forstått sin oppgave.
Å tale til vekkelse, å overbevise om skyld og straff og dom er uunngåelig nødvendig, og ve Kristi menighet, dersom den dag skulle komme, at dens prester og forkynnere hørte opp med å rope ut over massene: ”Våkn opp, du som sover!"
Og Gud være takk for hver ordets forkynner som har fått den nåde, at Guds ord i hans munn blir som ”en ild og som en hammer som sønderknuser klipper."

Men dersom forkynnerne ikke når lenger enn til vekkelsens ord, så blir deres tale til slutt en snare og en hindring for sjelene: ”Moses” kommer til å skjule Kristus for dem, og sjelene blir liggende i vekkelsens kamper og veer, og det vil for mange ende med at de går seg trette og vender tilbake til verden igjen.
Jeg ønsker å betone dette, fordi jeg for min egen del som forkynner har funnet, at dette er den vanskeligste del av forkynnelsen. Jeg tror at det ikke er noe i den kristne forkynnelse som Satan har så mye imot, og som han så ivrig søker å forhindre, som forkynnelsen av det frie evangelium i den skikkelse som det er best egnet til å frigjøre de vakte og føde Gud barn i. Han kan jo ikke ha så mye imot at folk blir vakte, når de bare ikke blir frigjorte.
Derfor har jeg tenkt, at det ikke bare er en frukt av forkynnerens ufullkommenhet, men ganske likefrem også av ”fiendens” list og bedrag, når det er så lett som jeg har funnet det å være ubemerket å gli bort fra en fulltonig evangelieforkynnelse og bli hengende i vekkelsestalen eller i formaningen til de kristne, - begge deler høyst nødvendige, men likevel bare nyttige og virksomme i samme grad som frigjørelsens ord får lyde kraftig og klart både til de vakte og til de kristne.

 

Den korsfestede!
Av Johannes Brandtzæg

To ting vil jeg betone:
1. Loven og lovens forkynnelse er forberedelse for troen. Som sådan er den nødvendig, - og som sådan bør den også ved Guds nåde holdes frem så fulltonende og kraftig som det er mulig for oss. Men under all lovens forkynnelse må vi ha klart for øye, at ”loven først og fremst er gitt for at vi må lære å vurdere og motta forlatelsen.” (Rosenius).
2. Med hensyn til evangelieforkynnelsen, så kan vel neppe noen nå høyere enn til det ideal som Paulus stiller opp, nåe han sier til galaterne, at ”Kristus var malt for deres øyne, som om Han var korsfestet blant dem."
Brødre, - dere som forkynner evangeliet – la deres tilhørere få se Kristus! Den korsfestede! Mal Ham, skildre Ham, før Hans velsignede skikkelse frem midt iblant oss! La sjelen få se sin blodbrudgom!
La de tvilende få se naglegapene i Hans hender og stikke sin hånd i Hans side! La dem som er bittert bedrøvet i sin ånd over purpurrøde synder og sin motstand mot nådens Ånd, - la dem få se, hvordan Han engstes og bever og segner under den forferdelige vekt av den forbannelse og straff, som ble lagt på Ham, for at de må forstå at deres misgjerning er sonet, og deres gjeld betalt.
La alle Guds løfter til syndere finne sin forklaring og sin stadfestelse ved, at de får samle seg om og gå ut fra og peke tilbake til Ham, som satte sitt liv til for sine venner!
For det gis ingen kraftigere preken om Guds kjærlighet – den lange og brede, den dype og høye – enn denne smertenes mann, fra hvilken side man så betrakter Ham.
Måtte nådens Ånd være over oss til i sannhet å forkynne Kristus, og det som den korsfestede!

 

Synderens rett!
Av Johannes Brandtzæg

Og nå, dere som hører, - hvordan skal dere finne fred med Gud, dere som ikke har den?
Hva vil det si å finne fred med Gud?
Det er av største viktighet, at synderen blir gjort oppmerksom på, at her ikke er tale om å skape noe nytt, som ikke er der før, - men at det bare gjelder om å finne den fred med Gud, som allerede foreligger som en fullbrakt kjensgjerning.
Gud skal ikke nå forsones – Han er forsonet.
Det skal ikke bringes noen nye ofre for å tilfredsstille Gud – ”For med ett offer har Han for alltid gjort dem fullkomne som blir helliget” (Hebr. 10,14). Guds lam har båret verdens synd. Straffen – all straffen lå på Ham, og det omfatter alle synder og alle syndere.
Ingen kan ta noe fra dette. Og ingen kan legge noe til.
Og det skjedde alt sammen, ”da vi var fiender” (Rom. 5,10), - altså mens det ennå var ganske umulig at noen fromhet eller noen gudfryktighetsøvelse fra vår side kunne innvirke på Gud eller Hans enbårne til å skape denne nådens kilde for oss.
Det er denne fullt ferdige skatt og kjensgjerning som skal finnes, - det vil si: finne den slik at jeg har den som min sikre eiendom og besittelse, ikke bare som noe jeg muligens kan få, men som noe som er min utvilsomme rett. Altså: å bli viss på at jeg har Guds vennskap.
Og la oss legge merke til, at det heter: Bli viss på, - og det består ikke først og fremst i å føle at man har fred med Gud, selv om følelsen ikke er utelukket, men i å være viss på det, både når jeg føler det, og når jeg ikke føler det. Visshet er ikke det samme som følelse, selv om følelsen ofte forener seg med vissheten for å gjøre vårt liv i troen på syndenes forlatelse så mye mer salig og tiltrekkende for sjelen.
Det er altså disse to ting å merke seg med hensyn til selve saken:
1. At synderen kan forhindres fra å ta fatt på eller håpe noe av noen bestrebelse for å forsone eller tilfredsstille Gud – for det er allerede gjort og kan ikke gjøres bedre eller mer fullkomment, enn det allerede er gjort.
2. At følelsen anvises sin rette plass, idet synderen læres klart å forstå, at den grunn som min rett til Guds vennskap er bygget på, er grunnfestet slik, at den ikke forandres, hvor mange omskiftelser mine følelser så undergår, - og at det er denne grunn, min visshet må være bygget på, og at den ikke verken kan eller skal være bygget på noen følelse eller i det hele på noe som helst hos meg.
Når man ser slik på saken og merker seg dens enkelhet og tilforlatelighet, - når man ser, hvor grunnmurt synderens rett til Guds nåde og vennskap er, så faller det ofte vanskelig å forstå, at den søkende og engstede sjel – som det viser seg – oftest skal ha så svært for å finne det han søker.
Men her ser vi riktig et av de aller klareste beviser på, hvilken bedragelig ting hjertet er, - hvor trossig det er der, hvor det skulle bøye seg, - hvor forsakt der, hvor det har den klareste og mest uimotståelige rett til å være frimodig og glad.

Veien mellom avveiene
Av Johannes Brandtzæg

Før jeg søker å vise den rette vei til å finne fred, må jeg først peke på et par av de avveier de søkende sjeler i alminnelighet slår inn på.

Jeg går altså ut i fra, at sjelen har begynt å se seg skyldig overfor Gud.
Det går en fortelling om en ung jente som var blitt vakt og var kommet i bekymring for sin sjel, at hun ved en oppbyggelse henvendte seg til ham som ledet møtet og ba: ”Kjære, be for meg i kveld, - men ikke nevn mitt navn!” Hennes bønn ble oppfylt - man ba for henne: ”Å, Herre, her er en ung jente som ikke vil være nevnt ved navn, - men du kjenner henne jo. Vi ber deg, redd hennes sjel!”
I den påfølgende stillhet hørte man plutselig i en av de bakerste rekker en engstelig stemme si: ”Det er meg, Herre Jesus, det er meg!”
Ja, det er det, som det først kommer an på, at sjelen sier: det er meg! Det er meg som er skyldig, som er fortapt! Det er meg som har stått Gud imot! Det er meg som trenger å bli frelst! Det er meg du må forbarme deg over, Herre Jesus!

Kanskje det ennå er mange i denne forsamling (eller som leser dette nå! Red. anm.), som ikke har kjent seg skyldige overfor Gud?

Du sitter der på benken så trygg og rolig. Du sier du tror på Gud, og tror at Bibelen er Hans sanndrue ord. Du korser deg og forbauses over dem som ikke tror. Du har hørt og lest i det samme Guds ord den mest avgjorte dom over hver og en, som ikke er født på ny, ikke født av Gud, - og på samme tid vet du ikke av noen gjenfødelse hos deg selv, - men du nærer allikevel ikke den minste frykt! Og du holder allikevel dette for Guds ord!

Men hvorfor frykter du da ikke? Hvordan er det mulig at du kan være så trygg og rolig, selv om Guds dom over deg er så tydelig sagt deg og venter deg så sikkert?

Å våkn opp og si: ”Det er meg, Herre Jesus, det er meg!”

Jeg tar visst ikke feil, når jeg nærer det håp, at det er hjerter i denne forsamling som sier til seg selv: ”jeg er skyldig,” og som kjenner seg pinte og ulykkelige under Guds dom.

Her kan det likevel skje, at det til tross for den pinefulle følelse av skyld og dom, likevel er noe som er enda mer maktpåliggende for sjelen, enn å få Guds nåde.

La meg kort peke på det som er en alminnelig kjent sak, at midt i den våknende syndserkjennelse, kan det ennå være så stor kjærlighet til en eller annen synd eller til verden og verdenslivet, at ingen overtalelse og ingen Åndens overbevisning kan få den vakte sjel til helt å frasi seg synden og dens vesen.

Moody forteller om en frue som henvendte seg til ham, fordi hun var bekymret for sin sjel og ikke kunne finne fred. Han talte med henne mange ganger, men uten nytte. En dag da hun kom igjen, kanskje for tjuende gang, kom han på at han skulle la henne gjenta Fader vår, etter som han leste det opp for henne. Bønn for bønn. Det gikk godt, inntil han kom til den 5te bønn: ”Forlat oss vår skyld, som vi óg forlater våre skyldnere.” Da skrek hun ut: ”Nei – det kan jeg ikke be!” Hun hadde én som hun ikke kunne tilgi, og som hun ikke ville tilgi. Og allikevel hadde hun ment å skulle finne fred! Selv om hun ikke ville ”forlate sin bror hans brøst!”

Man må være villig til å avstå fra synden, ellers kan Gud ikke forlate synden.

Hvis det var annerledes, så ville det være det samme som om for eksempel døperen Johannes hadde forsikret Herodes om Guds vennskap og velbehag uten å ha krevd v ham, at han skulle skille seg ad med sin brors hustru.

Vakte sjel, - her kan Satan bedra deg på en svært fin måte, så du endatil kan bli i stand til å skjule sakens sanne sammenheng for deg selv, - så du synes av hjertet å søke Guds nåde både med bønn og tårer, mens du i virkeligheten ”lyver mot Den Hellige Ånd.”

Av det kommer det, at det er – ikke så få dessverre – som ”som alltid vil lære, men aldri kan komme til sannhets erkjennelse.”

Den første betingelse for å finne fred er altså, at ikke noe er så maktpåliggende for deg som å nå dette mål, slik at du for den saks skyld er villig til å oppgi all synd og endatil rive ut et øye eller hugge av en hånd, om så skulle være.

Sjel – forstår du det?

 

Men om den vakte har fått syn for dette, så vil han høyst sannsynlig forville seg inn på en

 

Annen avvei.

 

Det er ganske naturlig, at det første en synder forsøker på, når han er blitt vakt og ser sin synd, det er å bli annerledes, enn han var.

Han var ugudelig, nå vil han bli gudfryktig. Han var verdslig, nå vil han bli himmelsksinnet. Han var kald, nå vil han bli varm. Han var likegyldig for sin synd, nå ønsker han å kunne bedrøves hjertelig over den – han ville gjerne gråte over den, ”gråte blod,” om han kunne. Han forsømte sin Bibel, og syntes den var en kjedelig bok – nå vil han lese den, og han vil, - ja han vil være glad i den.

Og han begynner med lyse forhåpninger om at det skal lykkes, for nå kjenner han seg likesom så sterk og bestemt. Og han er lei og trett av det gamle liv og det gamle vesen.

Men hva skjer? Hans lyse forhåpning går slett ikke i oppfyllelse. Han blir ikke mer gudfryktig, ikke varmere, ikke mer glad i Bibelen. Ja selv det må han til sin smerte erfare, at synden blir mer levende enn den var før. I stedet for den ventede seier kommer nederlag. Og disse nederlag føles så mye mer forsmedelige og pinefulle og ydmykende, fordi han nå bedre forstår, hvor avskyelig og fordømmelig det er å være en syndens trell.

Si meg, du som det gikk slik med, da du forsøkte å begynne på den nye vei, si meg: Kunne du egentlig vente at det skulle gå annerledes? Du har forsøkt å frembringe gudfryktighet, hat til synden og kjærlighet til Gud og Hans ord. Men hvor er det du har hentet materialene fra til denne vakre bygning?

Du har søkt å hente dem frem av ditt eget vesen.

De tårer du har forsøkt å gråte, har vært dine egne tårer. Den kjærlighet til Gud og det hat til synden, du har arbeidet på å bringe frem og få til å bli så sterkt at du virkelig kunne kjenne at du hadde det, det har du søkt å hente frem av ditt eget hjerte.

Altså: av ditt eget vesen, av ditt eget indre menneske ville du bringe frem noe som du kunne finne fred i, som din samvittighet kunne være fornøyd med, fordi Gud er fornøyd med det. Forstår du da ikke, at det som kommer ut av deg, det er ”skapt i ditt bilde og i din lignelse,” det er ”kjød av ditt kjød, og ben av dine ben,” det er stykker av deg selv og er som du er, - og kan ikke være annerledes. Og dersom du er syndig og besmittet, så er også alt det som kommer fra deg, syndig og besmittet. Selv det beste som kommer fra deg, kan ikke være bedre enn det beste i deg. Og det beste i deg, hvor godt er det? Er det ikke alt gjennomtrengt av synd?

Dine forsøk minner meg om hva den store skrønemaker Münchhausen forteller i et av sine eventyr: Han var kommet ut i en myr med sin hest, en av de riktig bunnløse myrer. Jo mer hesten arbeidet for å komme opp, desto dypere arbeidet den seg ned i myren. Til slutt – forteller han – fant han på en ”fortreffelig” utvei: Han hadde et godt, langt hår, og så spente han beina godt fast om sidene på hesten, og så anspente han alle sine krefter og trakk i sitt eget hår, og så løftet han både seg selv og hesten opp av myren og inn på tørt, fast land igjen!!

Ja, det var bare en skrøne. Men i grunnen – er det ikke akkurat slik vi ofte bærer oss ad, når vi vil søke å rette opp den dype skade som synden har voldt i vårt liv og vårt innerste vesen?

Og med det samme resultat: Vi arbeider oss dypere og dypere ned i myren i stedet for opp av den.

Du har visst ikke vanskelig for å forstå, at ditt eget ikke duger til å bestå for Gud eller tilfredsstille din samvittighet og Åndens krav på hellighet og renhet.

Du forstår, at Gud ikke kan bruke dette. Dette må Han forkaste. Og Han vil ha deg til å forkaste det, til å innse, at det ikke duger til noe. For så lenge du ennå håper noe på hva du på denne måte kan bringe frem, så står du og dine forsøk i veien for Guds nåde.

Derfor lar Han deg lide disse ynkelige nederlag.

Derfor synes Hans øre å være lukket for din bønn og dine tårer.

Dette var din egen vei til fred. Det er ikke den som Gud har anvist og banet.

Dette er den vei du ikke må gå.

Men der hvor denne vei ender, der begynner den vei til fred som Gud har lagt.

På din egen vei finner du bare ydmykelser og nederlag og nye synder og sterkere syndelyster og mindre motstandskraft mot synden.

Men så snart synderen er blottet og avført all egen ære, så er Gud tilfreds – når synderen i egne øyne står der så ”ussel og fattig og naken og elendig,” som han i virkeligheten er.

Synder – er du blitt trett av deg selv? Har du nå gitt opp å vente noen hellighet og renhet og gudfryktighet av deg selv?

Kanskje begynner du nå å forstå at din syndighet er så stor og så gjennomgripende, at den ikke kan rettes på ved noe av ditt eget arbeide på deg selv. Og forstå at forlatelse og nåde er det motsatte av all fortjeneste, slik at dersom frelsen ”er av nåde, så er den ikke mer av gjerninger, ellers blir nåden ikke mer nåde.” Derfor må alt det som hører til gjerningenes vesen, ryddes til side og oppgis, for at nåden ikke skal krenkes i sin enerett og hindres i sitt arbeide.

Hvorfor er Kristus død? Dersom du kunne utrette det med ditt arbeide, så var det jo overflødig at Kristus døde. Da kunne Han jo bare – og det er somme, som mener, at det er den eneste betydning av Jesu liv – så kunne Han jo bare ha nøyd seg med i et fullendt å vise deg, hvordan Gud vil at du skal være. Men nå er Han død, og Han er ikke ”død forgjeves,” det vil si: ikke uten fullgyldig grunn, - men Han ville ha vært død uten fullgyldig grunn, dersom synderen ikke hadde vært helt og aldeles fortapt.

Søk altså din frelse i Kristus alene og ikke i noe annet!

 

Men om nå synderen er blitt avkledd og blottet slik, så står det enda et spørsmål for ham igjen: Hvordan skal jeg kunne være viss på, at den nåde og den forsoning som jeg erkjenner er den eneste vei til frelse, - hvordan skal jeg være på, at jeg har rett til å tro, at den vunne og ferdige frelse er min? Slik at jeg ikke gjør meg skyldig i et nytt selvbedrag, om jeg nå begynner å tro, et nytt selvbedrag, større og mer skjebnesvangert enn det øvrige bedrag som mitt hjerte så lett hengir seg til?

Etter alle de smertelige erfaringer synderen nå har gjort om seg selv, er det naturlig nok, at han tenker slik og hindres i å tro nettopp ved frykten for å tro for snart og for lett og uten å være berettiget til det.

Sjel, - fattige sjel, engstede sjel, - du gjør rett i å frykte for deg selv og tvile på deg selv. Men ser du ikke at din frykt og din tvil nå angår ting som du ikke har noen grunn og rett til å tvile på. For det du tviler på er i virkeligheten dette: Skriften sier at Guds lam bar verdens synd, - dermed all synd og alles synder, - men du unntar din. Videre, at de største synder, de som er som purpur og skarlagenets farge, er utslettet, - men du unntar fremdeles din. Med andre ord: Din tvil er en tvil på tilstrekkeligheten av Kristi forsoning.

Og videre: Gud har innbudt syndere og sagt: ”Den som tørster, han komme,” – ”alle som strever og har tungt å bære.” Men du unntar deg selv. Gud har sagt: ”Jeg støter ingen ut, som kommer til meg.” Men du unntar fremdeles deg selv, selv om det er tydelig sagt, at for å være sikker på å ikke bli støtt ut, kreves det bare at du kommer, og ikke noe, nei ikke noe annet, - slik at du altså kan komme ”som du er,” når du bare kommer. Men du unntar allikevel deg selv. Med andre ord: Du tviler på Guds oppriktighet, tviler på at Gud har ment det Han har sagt, når Han har innbudt alle besværede til å komme.

Tvil på deg selv, men tvil aldri på det som Gud har gjort eller sagt.

Hvordan skal jeg få deg til å tro Gud? Faller det deg vanskelig å tro at Gud elsker deg?

Slik står det skrevet om Gud: ”Gud er kjærlighet.” Hva vil det si? Det vil si, at Gud elsker, fordi Han elsker, - at Han elsker deg, enten du er slik eller slik, både når du er gudfryktig, og når du ikke er det (selv om Han hater din synd), ikke fordi du er elskverdig, men fordi det er Hans natur å elske. Grunnen til at Han elsker ligger bare hos Ham selv og ikke i deg, og derfor forandres ikke Hans kjærlighet, om du forandres.

For at det skal bli lettere å tro dette, har Gud i Skriften sammenlignet sin kjærlighet til oss med en fars kjærlighet. Ja, Han har sagt, at Han elsker som en mor elsker.

En av mine naboer har en sønn som har vært tilbakestående like fra fødselen av. Han forstår ikke noe, har aldri kunnet tale, men kan bare gi fra seg noen grynt og rop som et dyr – han har ligget til sengs bestandig og har ikke kunnet hjelpe seg selv på noen måte. Nå er han, så vidt jeg vet, en 15 – 16 år. Og i alle disse år har hans mor neppe hatt en rolig natt – for hun har alltid måttet være parat til å hjelpe ham, og når han blir urolig, så er det forbi med hennes ro. Hun har hatt møyefulle dager og netter for hans skyld i 15 år.

En dag kom en av mine kjenninger inn til henne, og de ble stående ved sengen og se på dette stakkars vesen, som han ligger der i noe halm og en del filler. Så bøyer hun – moren – seg ned over ham, stryker ham mildt ned over kinnet, og så sier hun: ”Synes du ikke han er fin? Jeg ville ikke miste ham for mye!”

Slik elsker en mor! Han hadde i alle de 15 år ikke skaffet henne annet enn møye og ingen glede, i det minste etter alminnelig forståelse av disse ord. Men allikevel er han i hennes øyne så ”fin” at hun ikke ville miste ham for mye.

Slik elsker en mor. Og slik elsker Gud. Du anklager kanskje deg selv for at du i alle dine år bare har gjort Gud møye med dine synder. Det er kanskje sant – la det bare være sant. Allikevel er du i Guds øyne så kostbar, at Han ikke har råd til å miste deg. Han har deg kjær med en kjærlighet sterkere enn døden, så mange vann ikke kan slukke den. Derfor venter Han på deg, slik som Faderen ventet på den bortkomne sønn. Og mens du betenker deg og tviler på, om du har rett til å komme, så er faderhuset og faderfavnen begge like åpne, - og åpne nettopp for deg.

 

Himlens porter aldri lukkes,

Dag og natt de åpne står.

 

Kom synder, kom!

Har du ennå innvendinger? Kanskje du sier: Jeg vet at Gud elsker, - men jeg vet også at Guds rettferdighet er så alvorlig at synden må ha sin straff, og Hans hellighet så fullkommen at ikke noe urent får komme inn i den nye stad. Min synd stenger veien for Hans kjærlighet.

Ja, det er sant, hvor mye Gud enn elsker deg, så ville Han likevel ikke kunne ta deg inn i sitt rike her og i sin himmel siden, hvis ikke din synd kunne ”tas bort” og din skyld med den.

Men dette er det jo Kristi forsoning har utrettet. Skal du behøve noen overtalelse for å tro at Kristus strekker til for alt dette? Eller for å være overbevist om at du har rett til å bruke Kristus som et vern mot all anklage, og som din rikdom og ditt forrådshus i alt det som du mangler.

Hør: ”Så har Gud elsket verden, at Han gav sin Sønn, den enbårne!” Ga Ham! Til hvem? Er du utelukket? Er ikke denne gave også en gave til deg?

En gave! Han er altså din. Det er ikke noe av alt det som hører Kristus til, som ikke er ditt, slik at når som helst du trenger det, og du vil, kan du si, idet du ser på Ham: Alt ditt er mitt! Din hellighet er min hellighet! Å, Herre Jesus – så er jeg da uendelig og uavlatelig rik midt i all min fattigdom! For du er rik! Og alt ditt er mitt! For din Far ga deg til meg!

Derfor står det også skrevet – ja, du vantro Tomas – det står virkelig skrevet: Han (Kristus) ”er blitt oss visdom fra Gud, rettferdighet, helliggjørelse og forløsning.”

Så motsatt og urimelig det enn kan synes – og mange har tatt anstøt av det -, så kan dette likevel ikke forstås på annen måte, enn at Gud selv har gitt oss rett til å ha vår rettferdighet og hellighet i Kristi rettferdighet og hellighet, slik at den som hungrer og tørster etter rettferdighet – som du gjør – ikke blir utelukket, fordi han ikke har noen rettferdighet – for han har mer enn nok i Kristus.

Slik går det til, at Gud i Kristus kan anse oss som om vi aldri hadde syndet, som det så sant og trøstefullt heter i Pontoppidans forklaring. Ja – det må nok bli i Kristus. I meg finnes det ikke noe, - enn ikke i mine beste stunder, - det finnes ikke noe i meg som kan begrunne en slik ”anseelse.” Men ”Han er vår fred.”

Sjel, er ikke dette nok? Krever du mer for å være tilfreds? Betyr det ikke noe i dine øyne, at din frelser bar tornekronen og ble hudstrøket og gjort elendig? Var det for sin egen skyld Han ble gjort til synd og forbannelse? Se på det Guds lam, - se og se ennå en gang og si meg så, om du ennå våger å tvile på, at dine synder er sonet.

Og for å forvisse deg om alt dette, for at du til enhver tid kan ha et våpen mot alle dine stadig oppdukkende tvil og dine gamle og nye innvendinger, har Han gitt deg denne bok å lese, Bibelen, boken med de faste og sanndrue ord.

Fatter du hvor mye det betyr?

Nå da – når hjertet blir urolig, så skal du ikke se etter hos deg selv for der å finne beviser for at du ennå er tilstrekkelig gudfryktig og så varm i din følelse, som man kan vente av et Guds barn, - men se etter i ”Boken,” så ser du at Gud forlater all synd og forlater til alle tider og under alle omstendigheter. Han unnskylder visstnok aldri noen synd – Han er alltid og alle vegne syndens fiende og ved sin Ånd en ubestikkelig dommer over den våkne samvittighet. Han unnskylder den ikke, men Han forlater den, selv den synd som er ”aldeles uunnskyldelig.”

”Forlat derfor dine tankers og innbilningers ustadige flygesand og gå til den faste grunnvoll for å tro – nemlig det: Gud har sagt, og atter: Gud har sagt. Og det må til evig tid stå fast, tross alt, hva våre arme hoder og hjerter innvender.” Amen!

 

Himmelens glede!
Av Johannes Brandtzæg

Slik skal det være glede i himmelen over én synder som omvender seg! (Luk. 15, 7)

Les det 15de kapittel hos Lukas. Det er så forunderlig rikt på trøst for en synder.
En tanke griper meg stadig på ny i min sjels dyp; det er en av de tanker som dette kapittel stiller frem for oss i så såre skjønt lys:
Her går jeg fattige synder, trykket av synd og sorg over synd, og mitt hjerte blir ofte så tungt; det er ikke noe menneske, som jeg med full fortrolighet og helt uforbeholdent kan fortelle alt som rører seg i min sjel.
Men se, der er Gud! For Ham er den enkelte sjel så kjær, at den ikke kunne være Ham kjærere, om det var den eneste sjel i verden, Han hadde å dra omsorg for.
Jeg kan være viss på, at når jeg vender mitt øye bønnfallende mot Ham, så hviler Hans øye kjærlig på meg, allerede lenge før jeg tenkte på å søke Ham. Og jeg synes jeg kan se,, hvordan Hans øye lyser opp og utvider seg av kjærlighet og glede, når jeg kommer og betror Ham mine sorger og klager over mine byrder for Ham.
Gud glemmer ikke den ene blant de mange. Og jeg er så takknemlig for de ord i Bibelen, som forsikrer meg om, at min plass i Guds hjerte ikke blir mindre ved det, at Han har tusener ganger tusener rundt hele jorden, som har krav på Hans kjærlighet, - og at det blant disse er så mange, som er bedre kristne enn jeg er. Er jeg et svakt barn, så er jeg dog et barn.

Det er fryd i himmerike,
Har en synder seg omvendt,
Engler ned til jorden stige,
Av Guds miskunnhet utsendt,
Salve hjertet, som enn bløder,
Nådens Ånd det gjennomgløder,
Bort all tvil og mishåp støter
Sæl er den, som slikt er hendt.

 

Fordi han så den usynlige!
Av Johannes Brandtzæg

Han holdt ut som om han så den usynlige. (Hebr. 11,27)
(Tanker ved en gammel prests død)

Denne mann har satt mange hjerter i bevegelse og øvd en innflytelse på mange menneskers liv, som Gud vil bli æret for på åpenbaringens dag.
Hva er hemmeligheten ved den innflytelse som e slik mann utøver ved sitt liv og i sin død?
Kunne vi i denne stund spørre ham selv, så ville han visselig svare: ”Har jeg hatt noen styrke og noen evne til å øve innflytelse, så var den ikke min egen. Skal jeg søke noen forklaring på mitt liv, så ønsker jeg å peke på én ting: Jesu Kristi, Guds Sønns blod. Jeg visste ikke noe større enn dette.”
La meg peke på én ting til, som er en nøkkel til forståelsen av denne manns liv. Det er det som i Skriften sies om Moses, den Guds mann: ”Han holdt ut som om han så den usynlige.”
Han holdt ut: Han hadde en overbevisning, og han fulgte den. Han hadde tro, og den var hans ledestjerne i alle ting. Og slik levde han – ikke et år eller to, - men fra dag til dag, fra år til år, uforanderlig i sin tro og sin overbevisning inntil den siste dag. Og slik døde han. Og derfor sier vi om ham: Han holdt ut!

Et stort ord. Gud gi, det også må kunne sies om meg, når man engang ser ”utgangen av min vandring.”
Men han holdt ut, fordi han så den usynlige. Han sto i et slikt forhold til Ham, at det var, som om han så Ham. Han gikk ut og inn der. Derfor var de usynlige ting mer virkelige for ham enn de synlige.