Bered Hans vei!
Av Ole Berg 1819 – 1861
Mine kjære troende
medforløste! Skal vi kunne vente oss noen frukt av vårt virke i Herrens
tjeneste, skal vi kunne håpe ved vår roping i ørkenen å dra noen sjeler til oss
i vår ørken, så må vi vokte oss vel for at ikke noe selvisk, noe egenkjærlig,
noe hovmodig blander seg inn i vårt virke. Vi må ikke støte verden fra oss ved
ukjærlighet og bitterhet og fordømmelseslyst. Det var jo ikke i vrede, men av
kjærlighet Gud sendte sin Sønn til verden. Han sendte Ham ikke for å dømme
verden, men for å frelse den.
Dersom vi vil være Jesu
Kristi medarbeidere, så være også vår gjerning og virksomhet ikke en dømmende,
men en frelsende. Dersom vi med døperen Johannes vil rope i ørkenen: ”Gjør
Herrens vei jevn,” så la oss, om vi enn ikke kan nå opp til ham i kraft,
likevel kappes med ham i ydmykhet: Han vitnet – heter det i dagens tekst:
(Joh.1,19-34) – ”Jeg døper med vann, men midt iblant dere står den dere ikke
kjenner, Han som kommer etter meg, Han som jeg ikke er verdig til å løse
skoremmen for.” La oss tale i den samme tone og la oss i våre hjerter tenke
likeså ydmykt om vår ringhet og uverdighet og mesterens egen herlighet – la
makten og æren være Herrens egen, så visst som riket er Hans. La oss følge
apostelens herlige formaning i dagens epistel: ”La deres saktmodighet bli kjent
av alle mennesker. Herren er nær!” (Fil. 4,5).
La oss komme i hu, at det er
med kjærlighetens milde Ånd, at de troende skal erobre verden. Herren har jo
selv sagt: ”Salig er de saktmodige, for de skal arve jorden” (Mt. 5,5).
La oss, som i alt annet, slik
også i dette søke å ligne vår mester – Han var saktmodig og ydmyk av hjertet.
Da skal den Guds fred som overgår all forstand, bevare våre hjerter i Kristus
Jesus – og da skal det bli mulig for oss ved Guds nåde å virkeliggjøre også den
oppfordring av apostelen som dagens epistel begynner med: ”Gled dere i Herren
alltid! Igjen vil jeg si: Gled dere!” (Fil. 4,4).
- ”Herren er nær,” slik heter det bestandig i Kristi menighet, - men i dag skal
det sies med særlig ettertrykk: ”Herren er nær!” for når vi igjen samles i dette
Guds hus, så vil det hete: ”I dag er det født dere en frelser, som er Messias,
Herren - i Davids stad!” (Luk. 2,11).
Herre, gled oss med din gled i julens festdager, og lys din fred i våre hjerter
og i våre hjem, den fred som ikke forgår, den fred som overgår all forstand!
Amen!
I kraft av Hans fred!
Av Ole Berg 1819 – 1861
Les: Mt. 34
– 38
I dagens tekst forutsier vår
Herre og frelser sine disipler og tro vitner, hvilken skjebne som ventet dem i
verden.
Noen av dem skulle bli slått
i hjel og korsfestes, og andre av dem skulle hudstrykes og forfølges. Og
likevel, så var det de samme som Han høytidelig tilsa og lovte fred., - en fred
som verden ikke kan gi og heller ikke ta.
At denne profeti bare altfor
bokstavelig er gått i oppfyllelse, det vet vi alle, og om det vitner også denne
dags tekst.
Men freden som Han tilsa dem,
fikk de også den? De minner som knytter seg til denne festdag (2 juledag),
minner om urettferdighet, vold og blodsutgytelse, danner ikke de en skjærende
motsetning til gårsdagens minner og til englenes jubelkvad om fred på jorden?
Det kan se slik ut for det naturlige menneske, men Ånden vitner: ”Salige er de
som blir forfulgt for rettferdighets skyld, for himlenes rike er deres” (Mt.
5,10); og vi vet jo, at disse hellige, hvis dagsverk det ble, å bane vei for
fredens evangelium i verden, gjennom kamp og strid og forsakelse og møye og
gjenvordighet, har fullkomment sannet og bekreftet Mesterens ord: ”Salige er
dere når de spotter og forfølger dere, og lyver allslags ondt på dere for min
skyld. Gled og fryd dere, for stor er den lønn dere har i himmelen. For slik
forfulgte de profetene før dere” (Mt. 5,11-12).
Og ser vi bestemt hen til
beretningen om de første blodvitners utgang fra denne verden, som vil leser i
dagens tekst, så må vi nok innrømme, at julebudskapet virkelig har brakt fred
på jorden; for hva er vel fred, når ikke den sinnets likevekt og den hjertets
usigelige og urokkelige glede, som fikk Stefanus’ ansikt til å lyse som en
engels ansikt, skulle fortjene å kalles så? Hvem skulle vel sies å eie fred, om
vi vil nekte den følelse dette navn, - den følelse som lot Stefanus skue de
åpne himler og i den kvalfulle dødsstund la den bønn på hans lepper: ”Herre,
tilregn dem ikke denne synd!"
Det er riktignok ikke den
fred som verdens barn synes å attrå og begjære. Det er dem som kaller det fred,
å i dorsk ro og likegyldighet senke seg ned i sanselig nytelse av det
nærværende, idet de omhyggelig vokter seg for å gi slike tanker innpass i
sjelen, som kan vekke urolige spørsmål om, hvorvidt det nærværende også på alle
måter er sikkert og tilforlatelig, og om det ikke muligens skulle gis et høyere
formål for den menneskelige ånds jordiske tilværelse. Men det er visst, det er ikke de fredsommelige, om hvilke
det heter, at de skal kalles Guds barn. Det var ikke om en slik fred på jorden,
engelen sang om; det var ikke den fred, Jesus lovte sine, og som Han tilkjempet
dem ved selv å lide og ved å dø en pinefull og forsmedelig død.
Når Han talte om den fred Han ville gi sine, så sa Han: ”Min fred gir jeg dere,
ikke den fred som verden gir, gir jeg dere."
Det var altså den fred som Han selv hadde i eie, - den fred som fylte Hans sjel
også i lidelsene og trengslene o i den stund, da Han henga sitt liv til en
løsepenge for mange; det var den fred, Han testamenterte dem, som sluttet seg
til Ham i troen, villige og beredte til å trede i Hans fotspor.
Det kloke
valg!
Av Ole Berg 1819 - 1861
Da sa forvalteren til seg selv: Hva skal jeg
gjøre, nå når min herre tar forvaltningen fra meg? Grave orker jeg ikke, og å
tigge skammer jeg meg for.
Vi ser av lignelsen i evangeliet, at hin utro
forvalter, der han sa til seg selv, hva han skulle gripe til, tok tilbørlig
hensyn både til sine krefters svakhet og til sin naturlige tenkemåte; "grave
orker jeg ikke," sa han, "og å tigge skammer jeg meg for
-" han vedgikk altså åpent og ærlig for seg selv, at han ikke kunne ernære
seg ved hardt og anstrengende arbeid, og at han ikke ville nedlate seg til å
leve av andres nåde.
Men i åndelige ting, og når spørsmålet er om
sjelens evige frelse, går bare alt for mange ganske annerledes lettsindig og
tankeløst frem. Når det er blitt klart for dem, at det står dårlig til med
deres regnskap i forhold til Gud, og at det gjelder om å gjøre seg rede til å
avlegge regnskap, så tar de så inderlig lite hensyn til, hva de dog av
erfaringen måtte ha lært og av Guds eget ord tydelig nok kan se, - at deres
egne krefter ikke vil kunne forslå til å forarbeide sjelens salighet, og skaffe
dem næring til et evig liv. Og heller ikke tar de synderlig hensyn til, at
deres naturlige egenkjærlighet og hovmod står som en uoverstigelig mur mellom dem
og Guds nåde, som bare den sønderknuste og ved Guds veldige hånd ydmykede og
angrende synder kan nedlate seg til å betle og trygle om, og som bare kan
tilflyte den arme, elendige betler, som intet annet har å leve og nære seg ved
enn Guds uforskyldte nåde, - den som for Jesu Kristi fortjenestes skyld blir
dem til del, som vil ta korset på seg og dele Jesu forsmedelse med Ham.
Og derfor setter de seg fóre,
at de nå vil begynne å forbedre seg, å avlegge sine syndevaner og leve et nytt
liv og legge seg opp fortjeneste hos Gud og dermed betale for sin store skyld -
lutter drømmerier og innbilninger alt sammen - for kjødets sans er fiendskap
imot Gud, og loven, om den enn er nok så vel kjent, - og om man enn ved en
sørgelig erfaring nok så godt har lært, hvor lett man kan komme til å bryte med
den, - og om man enn nokså alvorlig lover seg selv, at heretter skal man nok ta
seg i akt for det, ettersom man er blitt klok av skade, loven - sier jeg - selv
om den i og for seg er god og guddommelig, egger bare til nye synder. Den kan
ikke omdanne eller omskape livets grunn, og det er selve grunnen, som er
fordervet hos det naturlige menneske, og nytt liv kan loven ikke skape.
Derfor, så lenge mennesket
bare har sine egne krefter å stole på, så må det leve i kjødet, og "den
som sår i kjødet, skal høste fordervelse av kjødet," og i stedet for å
avbetale på sin gjeld, forøker mennesket den stadig, inntil døden kommer med den
beskjed fra Herren til forvalteren: "Gjør regnskap for hvordan du har forvaltet
eiendommen, for du kan ikke være forvalter lenger!"
Fullendelse
i skrøpelighet
Av Ole Berg 1819 - 1861
På den tid tok Jesus til orde og sa: Jeg
priser deg, Far, himmelens og jordens Herre, fordi du har skjult dette for de
vise og forstandige, men åpenbart det for de umyndige.
Dersom det forholder seg slik, at motgang
bidrar til å knekke det enkelte menneskes hovmod, så er det enda sikrere og
enda mer innlysende, at de større hjemsøkelser, som rammer mer i det store,
bidrar til å åpne menneskenes øyne for, at Gud alene er Herren, som råder over
menneskelivets skjebner, og at menneskets hjerte bare kan tenke ut sin vei, men
at Herren stadfester dets gang.
Når de mektige naturkrefter bryter de
skranker, de sedvanlig øver sin stille og jevne velgjørende virksomhet
innenfor, da blir det klart for støvets barn, hvem det er, som holder de ville
krefter i sin hånd og leder deres vei og byr dem: "Så vidt skal dere gå og
ikke lengre!"
Når ilden raser og fortærer de menneskelige
gjerninger, når vannflommen bruser og skyller bort og ødelegger, hva menneskene
anså for sin eiendom, når skyllregn eller frost slår ned og tilintetgjør
bondens forhåpninger, når Herren "gjør vinder til sine engler, luende ild
til sine tjenere" (Slm. 104,4), da blir mennesket
drevet til å istemme med David: "Hva er da et menneske at du kommer ham i
hu, en menneskesønn, at du ser til ham!" (Slm.
8,5).
Og da ligger det nær å med den samme hellige
sanger utbryte: "Min sjel, lov Herren! Overmåte stor er du, Herre min Gud,
høyhet og herlighet har du ikledd deg" (Slm.
104,1).
Men når menneskene slik får øynene opp for,
at de i timelig henseende er aldeles avhengige av Gud, og at de med alt, hva de
har, er i Hans hånd, så er veien ved det banet for den enda viktigere og høyere
erkjennelse, at de også i åndelig henseende, av og ved seg selv, ikke formår noe.
Det er slik at Faderen ved sine førelser, ved sin tukt og sine hjemsøkelser
drar mennesket til Sønnen.
Det er den visdom, som er
skjult for de verdens vise og forstandige og åpenbart for de umyndige.
Og umyndige i denne forstand må vi alle bli, hva enten vi i verdslig betydning
er vise eller uvise.
Først når vi blir i åndelig forstand umyndige, kan Herren selv i sannhet bli
myndig i oss og over oss, og vi i sannhet åndelig myndige, - myndige i Herren.
Først når vi erkjenner og føler oss til gagns skrøpelige, kan vi bli sterke -
for Herren er mektig i de svake.
Først når vi føler oss riktig besværete ved den forgjeves møye å selv skulle
forarbeide vår salighet, og skaffe sjelen hvile, kan vi komme til å fornemme
Hans kraft, som alene formår å begynne og fortsette og
fullende den gode gjerning i oss. Han som utretter både det å ville og utføre
etter sin velbehagelige vilje. Og da finner sjelen hvile!
Når man er blitt slik ydmyket, da går man med glede hen til Ham, som er
saktmodig og ydmyk av hjertet, og tar Hans åk på seg, det åk, som er gagnlig,
fordi det skaper fred i det urolige hjerte og hvile for den trette ånd, - og som
er lett, fordi det er kjærlighetens åk - og den Gud, som selv skaper
kjærligheten i oss, senker den gode Hellige Ånd i våre hjerter, som tvinger og
driver oss til å gjøre Guds gode og velbehagelige vilje, fordi Gud er
kjærlighet, og Hans vilje er vår helliggjørelse og vår salighet.
Guds
rike består ikke i ord!
Av Ole Berg 1819 - 1861
Han sa til ham: Hva står skrevet i loven?
Hvordan leser du? Han svarte og sa: Du skal elske Herren din Gud av hele ditt
hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din
neste som deg selv! Da sa Han til ham: Du svarte rett. Gjør dette, så skal du
leve! Men han ville rettferdiggjøre seg selv og sa til Jesus: Og hvem er min
neste?
Kristus ga ham et svar, som han ikke kunne forkaste, fordi det stemte aldeles
med loven.
Han kunne altså ikke få anledning til å disputere med Ham om det.
Hadde saken i minste måte ligget ham på hjertet, så ville han naturligvis ha
svart: "Ja, jeg vet nok, at veien er den, at jeg skal elske Gud av hele
mitt hjerte og min neste som meg selv, men hvordan kan jeg komme dit hen?
Knuten er nettopp den, at jeg ikke finner en slik kjærlighet i mitt hjerte - si
meg derfor: Hvor skal jeg få en slik kjærlighet fra?"
Og Kristus ville da ha pekt på det svar for ham, som kristendommen gir, -
nemlig dette: "Det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs
p.g.a. kjødet det gjorde Gud, da Han sendte sin egen Sønn til verden... til et sonoffer for syndere."
Men til en slik forklaring kunne det ikke komme. Det var bare spørsmål om en
disputt for mannen - å disputere om saken var langt mindre besværlig enn å
elske Gud av hele sitt hjerte og sin neste som seg selv.
Et slikt bryderi hadde han ikke den minste lyst til, men for å få en
ordveksling i stand og ved det liste seg bort fra oppgaven selv og dens
besværlighet - og for ikke å stå der til skamme som en, som hadde stilt et
ørkesløst spørsmål, ga han seg til å vekke uro angående selve begrepet nesten:
- det var langt bekvemmere enn det tunge og vanskelige å elske nesten som seg
selv. Og ved å finne på denne hake ved saken, fikk han jo på en måte utseende
av å stå der med palmene i hende som en lærd mann.
Men Jesus gjorde ham til skamme ved den barmhjertige
samaritan, som slett ikke befattet seg med å spørre, og med å tenke ut
betenkeligheter angående spørsmålet: "Hvem er min neste?" men i
stedet for det, så snart han så et menneske som trengte til hans bistand, uten å
ta hensyn til at han hørte til en annen nasjon, som spottet, hånet og foraktet
både ham og hans landsmenn, straks ilte ham til hjelp, forbandt hans sår og gjød
olje og vin i dem, løftet ham opp på sitt eget dyr og førte ham til herberge og
pleide ham.
Hjelp min
vantro!
Av Ole Berg 1819 - 1861
Jesus sa da til ham: Dersom dere
ikke ser tegn og under, vil dere ikke tro. Kongens mann sier til ham: Herre,
kom ned før mitt barn dør! Jesus sier til ham: Gå hjem, din sønn lever! Mannen
trodde det ord Jesus sa til ham og gikk.
Ennå, da han gikk av sted, ja ennå da han
traff Jesus og fremla den bønn til Ham - om Han ville komme ned og helbrede
hans dødssyke barn - var hans tro svak og blandet med tvil. Det kan vi slutte
oss til av Jesu tiltale til ham: "Dersom dere ikke ser tegn og under,
vil dere ikke tro."
Men hans svake og med tvil blandede tro, var
likevel virkelig tro, sann tro - det kan vi se av det at han er så ydmyk, og at
han helt og fullt finner seg i å høre den bebreidelse som han fikk av Jesus og
endatil gjentar sin bønn, idet han - den mektige mann - kaller Jesus Herre, og
i stedet for å gjøre innvendinger mot de bebreidende ord - som han visselig
følte han fortjente - sier: "Herre! kom ned før mitt
barn dør!"
Og da Jesus så sa til ham: "Gå
hjem, din sønn lever!" så trodde mannen - står det - det ord Jesus sa
til ham, og gikk.
Hans svake tro var altså blitt styrket og befestet.
Slik velsigner den Herre Jesus dem som med sin svake tro og med sine tvil og
urolige tanker, begir seg til Ham med sin bønn: "Jeg tror, Herre! Hjelp
min vantro," .
Ja, det er sant som profeten Jesaja sier om
Ham: "Det knekkede rør skal Han ikke knuse, og den rykende veke skal
Han ikke slokke. I sannhet skal Han føre retten ut til dem" (Jes.42,3).
Så lenge det er spor av alvor
i din sjel, kjære medforløste! så lenge det er gnist av lengsel i ditt hjerte
etter å bli frigjort fra vantroen og syndens garn, som du er bundet av, så er
det vei for deg til Jesus. Og når du kommer til Ham, svak i troen og vaklende
og tvilende, så viser Han deg ikke bort, før din tro er blitt sterkere.
Det kan nok være, at du bare får et bebreidende ord, fordi du ennå er vantro,
skjønt du har hatt så rik anledning til å se åpenbaringer både av Hans kraft og
av Hans nåde. Men ydmyker du deg under ordet, og lar du, ydmyk og ærlig,
sannheten få rett overfor deg og makt over ditt hjerte, så ånder Han på den
rykende veke, og den begynner å brenne, - og det knekkede rør forbindes og
styrkes, slik at det får en vidunderlig kraft til å kunne bøye seg under livets
stormer uten å sønderbrytes. Og du får frimodighet til å tro det ord som Jesus
sier til deg - det samme ord som Han husvaler alle dem som er sørgende og
bedrøvet med, og gir hvile til de sjeler som strever og har møye.
Å dele Hans kår
Av Ole Berg 1819 - 1861
I juleevangeliet hørte vi at Jesu mor, da hun
skulle føde, ikke kunne finne noe herberge, og at herlighetens Herre derfor, da
Han trådte inn i denne verden, måtte ta til takke med en krybbe som sitt første
leie. Og dagens evangelium minner om at Han ikke engang der fikk være i ro, men
ble drevet i landflyktighet straks etter sin fødsel, av tyrannen Herodes. Av de
vise i Østerland hadde han hørt, at det ved et tegn var blitt dem kunngjort, at
den forventede fredsfyrste, som etter profeten Mikas'
spådom skulle fødes i Betlehem, var kommet. I anelsen om at denne fredsfyrste
nok ville forstyrre hans og likesinnedes fred, utstedte han en grusom befaling,
som han sikkert håpet å ramme den ubeleilige fredsforstyrrer ved, selv om
himmelen selv, ville væpne seg til Hans forsvar.
Hvor forunderlig måtte det da ikke gå til med Jesus, da Han tok vårt kjød på
seg og ble mennesker lik! Han fant ikke noe hjem, ikke en gang et ordentlig
menneskelig leie fant Han beredt for seg, og selv i krybben i stallen fikk Han
ikke lov til å forbli. Allerede som nyfødt barn ble Han jaget i landflyktighet.
Men hvorfor skjedde alt dette slik? Hva gir lys i dette underlige mørke? Den
menneskelige forstand vil ikke vite å finne noe
tilfredsstillende svar, men i Skriftens lys blir alt det dunkle klart og lyst.
Hvorfor Han måtte fødes i armod og ringhet - hørte vi svaret på i våre
julebetraktninger. "Han ble fattig da Han var rik, for ved sin
fattigdom å gjøre oss rike" - så hørte vi at Hans tro og prøvede vitne
apostelen Paulus, forklarte oss den sak. Og spør vi: Hvorfor ble Han jaget i
landflyktighet? så kan vi likeens svare: Han ble landflyktig, da Han hadde all
makt i himmelen og på jorden, for ved sin landflyktighet å skaffe oss et evig
hjem, et uforgjengelig fedreland.
Men likesom Han bare kan gjøre dem rike, som er villige til å dele Hans ringhet
og armod, slik kan han bare berede dem sted i Faderens bolig med de mange
værelser, som er villige til å dele med Ham Hans landflyktighet på jorden.
Derfor har alle fromme kristne til alle tider erkjent seg for å være "fremmede
og utlendinger i denne farlige verden," som det heter i dagens
kollekt, og stundet etter snart "å komme hjem til himmerikes rike,"
deres rette fedreland, og de har kalt sin vandring på jorden en
pilegrimsvandring og stadig hatt en fornemmelse av, at de ikke hadde noe
blivende sted her.
Alle de, i hvem Kristus rett har tatt bolig, har fornemmet og erfart, at
Kristus, for så vidt som Han bor i sine, ennå er landflyktig på jorde, - ja,
landflyktig midt i kristenheten, hvor Han jo skulle ha sitt rette hjem her i
verden, likesom Han, der Han fødtes iblant det folk som kalte seg Guds
eiendomsfolk, jo nettopp kom til sine egne, men Hans egne tok ikke imot Ham.
Men er det også i vår tid og for vårt lands vedkommende sannhet i denne
påstand? Er ikke Kristus rett for alvor blitt hjemme hos oss? Vi reiser jo
templer til Hans navns forherligelse, og på Hans fødselsfest iler tallrike
skarer til kirkene for å lovsynge Hans pris som fødtes av den fattige jomfru og
ble lagt i krybben. Og også på de andre hellige dager samler det seg jo alltid
noen i våre gudshus, som Hans ord forkynnes for, og som signes i Hans navn med
Hans egen hilsen: "Fred være med dere!" Og
nesten alle, som etter å være komne til sjels år og alder, har vedtatt
forpliktelsen, som andre på deres vegne, uttalte i dåpen, - å ville tjene Ham
trolig og tilhøre Ham til deres siste salige ende, - de kommer jo nå og da til
Hans nådebord og næres av Hans vesens fylde, i det de dermed erklærer seg
villige til å forkynne Hans død, inntil Han kommer.
Ser ikke alt dette ut som om Kristus rett
skulle ha sitt hjem hos oss? Jo visst - slik ser det ut, - Men, mine kjære
tilhørere! La oss ikke av den grunn forledes til straks å tro, at Kristi forhold
til verden og til den ånd, som av naturen råder i menneskenes barn, nå er blitt
et ganske annet enn det har vært før. Vi må vokte oss for å la oss blende av
skinnet, og vi må likefullt ta virkeligheten som den ligger for oss, skarpt i
øyesyn.
La oss komme i hu, at den gang Herodes anmodet de vise fra Østerland om å gi
ham underretning om, hvor barnet som de søkte var å finne, så snart de selv
hadde funnet det, så angav han som grunn til denne begjæring, at også han hadde
lyst til å hylle Ham - og dog var det jo - som vi vet, og som det betlehemittiske barnemord klart nok beviser - ganske andre
planer hans hjerte ruget over.
Hva om nå noen av disse, som lot som om de ville yte Kristus sin hyllest og
tilbe "Ham som ble i krybben lagt," i virkeligheten også
skulle ruge over ganske andre planer i deres hjerter! Og hva om disse "noen"
skulle være mange, kanskje flesteparten av dem som kaller seg etter den
velsignedes navn! Ja da ville likheten mellom vår tid og hin tid jo bli
fullstendig lik, hva verdens forhold til Kristus angår. Da ville det jo også i
dag med sannhet kunne sies, at Kristus ennå er landflyktig midt iblant sine
egne.
Og hvor frykter jeg ikke for, at vi må innrømme, at det virkelig forholder seg
slik! Hvor frykter jeg ikke for, at vi må si, at såre mange av dem som i det
utvortes hyller og tilber Jesus, i sitt hjerte huser Herodestanker
og Herodesplaner i mot Ham, og i mot dem Han kaller
sine. Hvor frykter jeg ikke for, at mang en som kaller seg Hans disippel og
nærmer seg Ham med utvortes vennlige miner og lader, som for å gi Ham hyldningsskysset, ligner ham som forrådte Menneskesønnen
med et kyss.
Eller tror dere kanskje, at de tallrike skarer som nylig sang her i kirken:
"Oss
er i dag en Frelser fød,
Guds salvede udi vårt kjød,
En Herre til Guds ære;
Nu er Han født i Davids stad;
Og Han, hvem englene tilbad,
Velsignet evig være!"
tror dere virkelig, at alle disse mange, som
kvad om Ham, som " lagdes i et krybberom," mens "Guds engle sang med fryd derom," hadde beredt Ham, om
hvem de slik sang, et krybberom i deres eget hjerte og boliger? Er det kanskje
ikke lenger sannhet, som vi synger:
"Hvor
ser det ut i verdens ørk,
Hvor er den fæl og kald og mørk!
Hat, vrede og misunnelse
Har dekket verden som en sne,
Man neppe mer å nevne ved
Den broderlige kjærlighed?"
Hvor er de nå blitt av, de tallrike skarer,
som stimlet hit til festen? Hvorfor er de ikke her for å høre om hvordan det
videre gikk med barnet?
Akk! de fleste er visselig allerede blitt trette og kjede av barnet i krybben,
og de har ikke en gang lyst til å høre om Hans landflyktighet, enn si til å
dele den med Ham.
"Men
skjønt det er således fatt
Blant denne verdens torn og kratt
Så har dog Gud i himlen her
På jorden dem, som har Ham kjær,
Et Gosen i Egyptens land,
Hvor intet mørke herske kan."
Likheten mellom beretningene om Jesu fødsel og
Stefanus’ død
Av Ole Berg 1819 – 1861
Det er en dyp og inderlig
sammenheng mellom juleevangeliets og beretningen om Stefanus’ martyrdød.
Jeg vet ikke om jeg skal anse det for noe tilfeldig, eller om jeg skal betrakte
det som ordnet med flid av den Ånd, som i det hele som i det enkelte har ledet
de hellige menn som skrev ned våre hellige skrifter så vidunderlig, - at det ved
nærmere betraktning viser seg å være en umiskjennelig likhet mellom beretningene
om Jesu fødsel og Stefanus’ død.
Vi vil i dag begrense oss til å betrakte denne forunderlige likhet noe nærmere.
Da Stefanus var blitt slept for Rådet grunnet sitt kraftige vitnesbyrd om Jesus
Kristus, - hvor de stilte frem falske vitner imot ham for å felle dødsdom over
ham, står det i vår tekst: ”Alle som satt i Rådet, stirret på ham, og de så at
hans ansikt var som en engels ansikt.”
Allerede dette forekommer meg å minne om engelen, som ropte til hyrdene: ”I dag
er det født dere en frelser, som er Messias, Herren - i Davids stad.”
Hadde det sittet noen i Rådet, som for alvor ville se sannheten, så måtte
Stefanus’ engleåsyn, han som på forhånd var viet til døden, ha fortalt ham den.
Ja sannelig, martyrens åsyn som strålte av en god samvittighet og av en himmelsk
glede, måtte ha vært en herlig julepreken, hvis Israels dommere hadde lignet
hyrdene på Betlehems marker.
Men akk! – de var ikke av sannheten, de var ikke av Gud; det gikk i oppfyllelse,
hva Jesus engang sa til jødene: ”Den som er av Gud, hører Guds ord. Dere hører
ikke, fordi dere ikke er av Gud. Dere har djevelen til far, og dere vil gjøre
etter deres fars lyster. Han var en drapsmann fra begynnelsen og står ikke i
sannheten. For det er ikke sannhet i ham” (Joh. 8).
Ja det sto sørgelig til i Israel den gang: Djevelens barn dømte Guds folk.
Men når vi nå leser videre i den hellige beretning som er meddelt oss i vår
tekst, så blir likheten mellom den og det juleevangelium som ble lest opp i går,
- når man først har fått øye på den, - nesten slående.
De tre ledd i den himmelske hærskares lovsang: ”Ære være Gud i det høyeste! Fred
på jorden! Og: i mennesker Guds velbehag!” – gjentar seg og forklares – kan vi
si – ved de tre utrop av Stefanus, som er meddelt oss i vår tekst.
- ”Ære være Gud i det høyeste!” – slik sang engleskaren og: ”Se, jeg ser
himmelen åpnet, og Menneskesønnen stå ved Guds høyre hånd!” – slik jublet
Stefanus til den høyestes pris.
Hvorfor begynte den himmelske hærskare sin lovsang i anledning av
Menneskesønnens fødsel med ”Ære være Gud i det høyeste?” Stefanus’ utrop
besvarer spørsmålet for oss. Sønnens – den enbårnes – forherligelse er Faderens
høyeste ære.
Er dette sammentreff tilfeldig? Jeg vil i ethvert tilfelle si, at det er et
skjønt sammentreff, ja guddommelig skjønt.
- ”Fred på jorden!” –
sang englene videre; og jeg spør: hvor har denne fred på jorden, som
julebudskapet skaper, åpenbart seg skjønnere, herligere og mer vidunderlig enn
da Stefanus, martret av sine bødlers steinkast, midt i døden, viss på å dø, men
likevel ikke mindre viss på å leve, sa: ”Herre Jesus, ta imot min ånd!”
Spør du: hva er det for en fred på jorden englene sang om, da de sang julen inn,
så svarer Stefanus’ utrop: det er den fred som overgår all forstand, den fred
som ikke forgår, den fred som ingen lidelse og smerte forstyrrer, den fred som
døden selv ikke kan røve.
Å, mine venner! – den fred var vel verd å eie! Hvem kan vinne den? Vi kan vinne
den, vi, alle vi, så snart vi levende tilegner oss og tror på julens budskap;
det er den sanne julefred, det er klenodiet, for så vidt det kan vinnes og
gripes her i verden!
Og dersom noen iblant dere, mine kjære tilhørere! – tenker om seg selv i sitt
stille sinn i denne stund: ”nei, nei, det er for mye for meg; en slik fred kan
jeg aldri finne; til det er jeg en altfor stor synder,” da må en slik en besinne
seg og komme i hu, at det fortelles i vår tekst: ”Vitnene la klærne av seg ved
føttene til en ung mann som hette Saulus.” Hvem var nemlig denne unge mann som
hette Saulus? Dere vet det nok alle, det var ham som siden, grepet av Kristus,
ble forvandlet til apostelen Paulus; altså den samme mann som siden talte av
egen salig erfaring så vakre ord om ”den fred som overgår all forstand,” og som
jubler: ”Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Trengsel eller angst eller
forfølgelse eller sult eller nakenhet eller fare eller sverd? Som skrevet står:
For din skyld drepes vi hele dagen, vi blir regnet som slaktefår. Men i alt
dette vinner vi mer enn seier ved Ham som elsket oss. For jeg er viss på at
verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller
det som komme skal, eller noen makt, verken høyde eller dybde eller noen annen
skapning skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre”
(Rom. 8,35-39).
Si derfor ikke, at det er umulig for den store synder å vinne denne fred; den
vinne visselig ikke ved menneskelig kløkt og anstrengelse, men den vinnes ganske
sikkert ved Guds nåde.
Slik vant Saulus den og ble en Paulus; slik kan også du vinne den, når du bare
vil motta Guds nåde.
- ”I mennesker Guds velbehag!” – slik slutter englenes lovsang. Og hvor
har vi vel hørt eller sett dette Guds velbehag i mennesket skjønnere og
herligere åpenbart en i det tredje og siste utrop av Stefanus, som han utåndet
med: ”Herre, tilregn dem ikke denne synd!” Å kunne be slik under slike
omstendigheter, som Guds enbårne selv ba under lignende, Han, om hvem himmelen
uttrykkelig vitnet: ”Dette er min Sønn, den elskede! I ham har jeg velbehag!” –
det forutsetter og beviser, at man er sikker på, ja at man eier som en usvikelig
skatt, Guds velbehag.
Mennesket, så lenge det bare er kjød, så lenge det står under lovens tukt og
bare kjenner Gud som lovgiveren, dommeren, den nidkjære Gud som hjemsøker
fedrenes ondskap på barna, tenker: det kan aldri skje å elske dem som hater oss,
”Å kunne ville den så vel,
Som vil oss gjerne slå i hjel;”
men den som ved Guds nåde er blitt den enbårnes bror og har vunnet Guds
velbehag, han kan, ja han må elske slik og be slik; for
Når hjertet kommer inn i bot
Og smelter hen i Kristi blod,
Da bliver Jesu milde sinn
I sjelen deilig prentet inn.”
Barmhjertige Gud! Du julens nådige skaper! Å
prent oss dette inn i våre sjeler! Å gi oss ved din Hellige Ånd en Stefanus’
tro, slik at vi kan vitne med ham: ”Se, jeg ser himmelen åpnet, og
Menneskesønnen stå ved Guds høyre hånd!”
Unn oss miskunnelig Stefanus’ håp, slik at vi i døden kan si med trygghet:
”Herre Jesus, ta imot min ånd!”
Skap i oss Stefanus’ kjærlighet, slik at vi, når fiendene søker å skade oss, av
hele hjertet, kan be med ham: ”Herre, tilregn dem ikke denne synd!”
Da skal også vi, når vi vandrer herfra, sove hen for å hvile i deg! Amen!
Hellig
forundring!
Av Ole Berg 1819 – 1861
Og Josef og Hans mor undret seg over det som
ble sagt om Ham. Luk 2, 33
Det har i det hele alltid noe forunderlig ved seg å høre noen tale om åndelige
ting på en slik måte, at man har en tydelig fornemmelse av, at den talende taler
som en Åndens tolk.
At en taler om slike – alltid forunderlige, - ting som en lydende malm og en
klingende bjelle, det er slett ikke forunderlig; - for det er ganske alminnelig
og hverdagslig, og bare det sjeldne og usedvanlige er forunderlig.
Som oftest faller det oss aldeles ikke inn å forundre oss over de ting som blir
sagt om Jesus; - for vi har hørt de samme ting bli sagt så ofte og i
alminnelighet omtrent på samme måte. Men – underlig nok – ting som vi kan ha
hørt tusener ganger uten å forundre oss over det, kan bli høyst forunderlige i
våre øyne og i våre hjerter og forekomme oss som helt nye ting, som en selsom og
hittil ukjent oppdagelse, når vi engang hører dem fremført av en som drives av
Ånden til å vitne om det, og vi selv gripes av den samme vitnende Ånd.
Jeg våger å håpe at flere blant dere, mine kjære tilhørere! – har gjort denne
erfaring.
Gamle velkjente ord i Bibelen f.eks., som man har hørt igjen og igjen og kanskje
igjen og igjen har kjedet seg ved å høre igjen, kan, når Åndens susen i en
beleilig stund fornemmes, klinge som helt nye og ukjente; - ja, det hender
sikkert ikke så sjeldent, at et slikt Bibelord, som ofte er hørt tidligere, med
en forunderlig kraft som man aldri tidligere har kjent, kan slå ned i sjelen og
feste seg i hjertets jordbunn som en hellig sæd, som bringer frem aldeles nye
skudd der inne, og deretter blir alt det gamle og velkjente av Guds ord aldeles
som nytt, ja som noe meget kjært nytt og lar seg fornemme som det det i
virkeligheten er, som ord fra Gud, et ord til salighet for hver den som
tror.
Åndens
virkning!
Av Ole Berg 1819 – 1861
Og Josef og
Hans mor undret seg over det som ble sagt om Ham.
Luk 2, 33
Jeg vil ved denne anledning omtale en erfaring, som kan bidra til å kaste lys
over Josefs og Marias forundring.
Vi vet jo alle, at Kristi evangelium er en kraft, som kan omdanne og så ofte har
omdannet menneskets tanke og sinnelag og liv.
Vi vet at det av Skriften, som viser oss så mange eksempler på det, og vi vet
det av Kristi menighets historie og vel også av hva vi selv har sett og hørt.
Men ikke desto mindre er jeg viss på, at vi alle stusser som ved noe nytt og
uventet, ja nesten som ved et under, hver gang vi i livets virkelighet blir
vitne til noe slikt. Når en som før har levd i synd og ugudelighet, ved Guds
førelse og ved Den Hellige Ånds makt blir grepet av Kristus og ved Ham omdannet
til en ny skapning i Kristus Jesus, og lovsanger begynner å lyde fra de lepper
som hittil fremførte eder og bespottelser, og velsignelser strømmer ut fra den
munn som det tidligere strømmet forbannelser ut av, - og når det i den omvendte
synders hus blir fred og stillhet og hjertelig hygge, som om det var den levende
Guds bolig, mens der før var kiv og strid og uenighet og ukjærlighet, - hvem
undres da ikke over en slik forandring?
Og når den, som vi før kjente som en stor synder, begynner å tale med Åndens og
hjertets overbevisning om den Herre Jesus som den frelse Gud beredte for alle
folk, som det lys som opplyser hedningene og forherliger sitt folk, - hvem
stusser da ikke og forundres, som om det var lutter nye og uhørte ting, som blir
fortalt!
Mine venner! – alt annet blir etter hvert gammelt og forslitt og hverdagslig og
sedvanlig, men kristendommen og dens underlige kraft forblir stadig ungdomsfrisk
og ny og vekker stadig den samme glade forundring, når den ter seg kraftig; -
for ”Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja til evig tid” (Hebr. 13,8).