Han skal vokse, jeg skal avta. Joh.
3,30
Av Bernt Anker
Herre Jesus vår frelser! – det ber vi deg om i dag og
alle dager: Frels oss fra all vår synd, frels oss fra mørkets makt, fra
djevelens snarer, fra verdens lokkende bedrag! Men fremfor alt: Frels oss fra
oss selv, fra vår egenvilje og vår egenkjærlighet, så du, Herre Jesus, alene må
leve og regjere i vårt hjerte! Amen.
Døperen Johannes var en stor
mann, større enn noen i vår tid, kanskje større enn noe annet menneske. Han var
utrustet av Gud og utsendt av Ham i en tid som var fattig på profeter. Han
vakte da også stor oppsikt og fikk stor tilstrømning. Han var uforferdet og
nidkjær, uten persons anseelse. Men han var nidkjær for Gud – derfor søkte han
aldri sin egen ære, trakk seg ydmyk tilbake der hvor han kunne ha vunnet noe
for seg selv. Vi hører ham nekte ivrig, da man spør ham om han er Messias. Vi
ser ham gi sine disipler fra seg og vise dem hen til Jesus. Og da Johannes’
disipler blir misunnelige på Jesus, fordi alle løper til Ham, irettesetter
døperen dem og viser atter bort fra seg selv, hen til Jesus: ”Han skal vokse,
jeg skal avta.”
Hvilket underlig ord, så
stikk imot all naturlig, jordisk tankegang! Her i verden ser det dog ut som man
kommer lengst ved å skubbe seg frem, skrape til seg og mele sin egen kake. Derfor
heter det å se seg om til høyre og venstre, overveie og beregne alt – for å
finne ut, hva som lønner seg. Men døperen Johannes går bent frem uten
innvendinger og uten knurr, i selvfornektende lydighet og uegennyttig
kjærlighet. Han vil gjerne forringes, når bare Jesus vokser – ja, hans glede
over at Jesus vinner fremgang fordunkles ikke det minste ved tanken på, at han
selv må trede tilbake i skyggen. – Er Johannes ellers en stor mann, så er han
størst i ydmykhet. Her er han blitt et lysende forbilde for alle tiders
mennesker og særlig for alle tiders troende. For Gud legger sin vei frem for
oss uten å forklare noe ”hvorfor?” og vil at vi skal gå den i selvfornektende
lydighet. Og da må vi ha den ydmyke tro som forlater seg helt på Gud og gjerne
bøyer seg under Guds vilje.
Han skal vokse, jeg skal avta. Joh
3:30 Nr. 2.
Av Bernt Anker
Å bli forringet – hvor tungt
det er for kjød og blod! Og hvilken hård tale for vårt egenkjærlige hjerte!
”Han skal vokse, jeg skal avta” - ! Og allikevel: Kunne disse ord først bli
vårt hjertespråk, så ville vi være lykkelige. For det må engang gå opp for
hvert eneste menneske, at han selv er sin verste fiende, at Jesus er hans beste
venn – at så lenge ”Jeg” får lov til å råde og gjøre min egen vilje, så går jeg
på den vei som fører i fortapelse, - men når Jesus kan få makt over meg, så
fører Han meg på ”rettferdighets stier” til det evige liv.
Det er derfor nettopp omvendelsens enfoldige vei, at jeg avtar i mine egne
øyne, slik at jeg ikke vil ha noe mer å bestille med meg selv og min egenvilje,
men gir meg over på nåde og unåde til Jesus, for at Hans Ånd kan ta bolig i meg
og skape gjenfødelsens liv der inne. Det er også den daglige fornyelses og
helliggjørelses enfoldige vei, at den gamle Adam, mitt eget kjære ”Jeg,” daglig
druknes, forringes og tilintetgjøres, og derimot Han, min frelser, får vokse
innad og utad i alt mitt liv.
- La oss forstå, at det ikke
er frelse i noen annen! La oss få øye for, at ikke noe av alt det som kalles
liv, fortjener å vokse – bare livet i troen på Guds Sønn. Alt annet er av
jorden og vender tilbake til jorden, - men ”Han som kommer ovenfra, er over
alle” (Joh.3,31), og det liv Han gir er et evig liv. Slik at det er forferdelig
sant, at hver ”den som ikke vil tro på
Sønnen, ikke skal se livet” (Joh.3,36).
Så er det da ikke bare vår
lykke, men vår evige frelse, at vi avtar, slik at Jesus får vokse i oss.
Meg og hva mitt er, jeg gjerne vil miste,
Når du alene i sjelen vil bo.