Brødre, vi har altså i Jesu blod frimodighet til å gå inn i helligdommen. Hebr 10:19

   Slik taler Skriften om den sanne frimodighets grunn. Den er ikke å finne i oss, men i Jesu blod, forkynner apostelen deg her i dag.
   Om du kommer i stor tro og med stor glede, fordi dette budskap er så levende for deg - eller du kommer skjelvende og med svak, svak tro, det er ikke det avgjørende, men om du kommer på denne grunnvoll som allerede er lagt! «Ingen kan legge en annen grunnvoll enn den som er lagt,» vitner apostelen om det, og denne grunnvoll som han så frimodig og glad vitner om, «det er Jesus Kristus.» (1 Kor 3:11).
   Det er altså grunnvollen som er deg til frelse, og ikke noe av det du finner i deg selv. Heller ikke kvaliteten av din tro - om den nå kunne måles av mennesker! Dette må du fremfor alt få gripe fatt i.
   Og vi må jo spørre: Hva ellers skulle i tilfelle kunne øke din svake tro, enn nettopp dette at grunnvollens betydning, mer og mer går opp for deg?
   Du leser i evangeliene om tolleren som står så vidt innenfor templets dør - ja, Guds ord kaller det «langt borte!» - slår seg for sitt bryst, og sier: «Gud, vær meg synder nådig!» (Luk 18:13).
   Det var akkurat nok frimodighet til at han tross alt våget å henvende seg til Herren i sin nød. Og så leser du Jesu vitnesbyrd om ham: «Jeg sier dere: Denne gikk rettferdiggjort hjem til sitt hus.» (Luk 18:14).
   Og alt på grunn av grunnvollen, som apostelen også i dag holder frem for oss her i teksten: «Brødre, vi har altså i Jesu blod frimodighet ...!»