Enhver som er av sannheten, og har stått badet i Guds lys, slik det kommer til oss i Hans hellige lov, bever tilbake og blir urolig over all tale om skikkethet; for det er jo nettopp hva man har fått se, og har måttet erkjenne i Guds lys: Jeg er jo aldeles uskikket til alt som har med Gud og Hans rike å gjøre!
   Men den som er av sannheten har fått se noe mer, og dette noe mer, er det som har forandret hele tilværelsen for en, nemlig at denne erkjennelse av den totale uskikkethet i det naturlige menneske, er nettopp den skikkethet som skal til!
   Ikke vår uskikkethet! - Det blir aldri noe godt i Herrens øyne å være en synder - men vår erkjennelse av den! Det gir nemlig Herren muligheten for å få åpne våre øyne for Hans frelse - som er forløsningen i Kristus Jesus - renselsen i Hans blod!
   Det er vondt - ja, fryktelig vondt - for et menneske å måtte erkjenne sannheten; det er nemlig å se seg selv i sin synd, som et tvers igjennom ugudelig og opprørsk vesen. Et vesen som står Gud imot i alle ting! Det fører med seg angst, opplevelse av fordømmelse, følelse av at Gud har forlatt en - ja, at Han er ens fiende!
   Men den som der ute i mørket, da får en strime av Guds frelseslys, han kan - nettopp som teksten vår fremstiller det - takke Faderen med glede, som gjorde ham skikket til å få del i de helliges arv i lyset.
   Har du, ikke bare hørt, og holdt frem for deg som en vakker tanke - men virkelig trodd for din egen del, Jesu ord: «Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men for å kalle syndere?» (Matt 9:13).
   Det er uansett hva Han forkynner deg også i dag!