Vi roser oss også av våre trengsler. Rom 5:3

   Slik har vi verken snart eller lett for å tenke om våre trengsler, men det gjør altså apostelen - ja, han roser seg endatil av dem, for han kjenner til noe bestemt, som han også gir oss del i: «- for vi vet at trengselen virker tålmodighet, tålmodigheten virker et prøvet sinn, og det prøvede sinn håp. Og håpet gjør ikke til skamme, for Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved Den Hellige Ånd som er oss gitt.» (Rom 5:3-5).
   Ja, det er der trengselen virker til det gode, der hvor Guds kjærlighet, åpenbart i Kristus Jesus, er blitt utlagt for, og prentet inn i hjertet ved Den Hellige Ånd!
   Der kan en rose seg av trengslene fordi en vet at enden på dem er det salige håp, som ikke gjør til skamme, men i Skriften er utlagt slik: «For i håpet er vi frelst!» (Rom 8:24).
   Men det er sant, trengslene virker ikke som et gode mens de står på, men kan til og med drive oss til å tenke at Gud må ha forlatt oss! Men Guds kjærlighet er jo blitt utøst i (åpenbart for) vårt hjerte! - Dette må vi midt i alt holde fast ved, «for Han er trofast som gav løftet.» (Hebr 10:23).
   «Derfor,» roper også apostelen ut - fremfor alt til den som er i ferd med å gi opp - «la oss holde urokkelig fast ved bekjennelsen av vårt håp!» For, som vi nettopp hørte, «- det gjør ikke til skamme!»
   Så vil vi - til tross for alt det som er tungt for oss - si Gud takk! For Han skal ikke svikte oss, men vende alt til det gode!