Hele Israel måtte gå ned til filistrene. 1 Sam 13:20

   Guds folk står i en kontinuerlig kamp, så lenge de er her på jorden.
   Det er alvorlig fare så snart en tenker at det ikke er så farlig lenger - en kan bare sette seg ned og hvile og nyte denne verdens gleder som alle andre, for fienden ligger ikke lenger på lur, klar til å overrumple en i det minst ubevoktede øyeblikk!
   Den som har fått leve med Herren en tid, han har gjennom bitre og ydmykende erfaringer oppdaget, at hans fiender aldri slumrer og sover, like lite som Herren selv gjør det.
   Denne teksten roper ut til oss at det ikke sto rett til med Israel - de var avhengige av fiendefolket filistrene.
   Hvor går den kristne virksomhet i vårt land i dag, for å søke hjelp?
   Men det gjelder også den enkelte av oss. Vi må vokte oss, at vi ikke driver bort fra nådens samfunn med Herren.
   Mange kan våkne opp for at de er kommet på avstand fra Herren - i det minste fortoner det seg slik for dem selv - og så begynner de «å ro» for å komme på plass igjen, med det resultat at situasjonen bare blir verre og verre - ja, ofte så ille at en søker hjelp både her og der, og ender av og til opp i bevegelser som ikke har sitt feste i Guds ord alene.
   Å leve med Herren, det er å ha lagt inn sine egne årer, og overlatt til Ham å ro båten i land!
   «Men jeg blir alltid hos deg, du har grepet min høyre hånd. Du leder meg ved ditt råd, og deretter tar du meg opp i herlighet. Hvem har jeg ellers i himmelen? Når jeg bare har deg, begjærer jeg ikke noe på jorden.» (Sal 73:23-25).