I Skriften leser vi: «Loven førte jo ikke noe til fullkommenhet. Men et bedre håp blir ført inn, og ved det kan vi nærme oss Gud.» (Hebr 7:19).
   Hva for et håp er det da tale om? Svaret får du om du leser hvilken sammenheng dette er sagt i, i Hebr 7. - Dette håp er ikke hva, men hvem! Peter kaller det «et levende håp!» - Og føyer til: «- ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde!» (1 Pet 1:3).
   Vårt håp er personen Jesus Kristus! - Og som vi hører av Skriftens vitnesbyrd, er Han oppstått fra de døde.
   Har du virkelig tenkt over det noen gang, og forstått hva det innebærer for deg, at Han som er vårt håp for evigheten er oppstått fra de døde? Det innebærer jo at vi har et håp som aldri i evighet kan dø!
   Derfor står det også at Han ved det blod (sitt eget) Han brakte inn i helligdommen, «fant en evig forløsning.» (Hebr 9:12).
   Det er her du trenger å få festet ditt blikk, også i dag! På Ham, i hvem det alt er gitt deg. Din frelse er så fast som Han er det! Den rokkes ikke ved noe av ditt eget, eller ved noe som helst her på jord, den befinner seg innfor Guds trone til enhver tid, nå og i all evighet! Eneste mulighet for å tape dette, er å ta det bevisste valg å vende Ham ryggen og gå bort - for den som kommer til Ham vil Han slett ikke støte ut! (Joh 6:37).
   «Og da Han hadde sagt dette, viste Han dem sine hender og sine føtter» - det vil si, sine sår! (Luk 24:40).
   De sår Han fikk til en soning for din synd, de bærer Han nå og i all evighet på sitt oppstandne legeme! - Det som aldri kan dø! - Det som lever for Guds trone!
   Er det da å undre seg på at salmisten gleder seg ved dette, og forkynner: «Bare i håp til Gud vær stille, min sjel, for fra Ham kommer mitt håp!»
   Ja, Han sendte sin Sønn!