Mørk - men lys!

   Stirr ikke på meg, fordi jeg er så mørk, fordi solen har brent meg! Høys 1:6

   Kan dette være Jesu brud? - Guds brud? - Så mørk!
   Vi forestiller oss det gjerne så annerledes. - Vi tenker alltid, at det er vi selv som må holde mål. Kommer vi bort fra denne tanke og forståelse, så er det fordi Guds Ånd har opplyst oss ved Ordet, og dermed korrigert oss.
   Vi må være lys, tenker vi, og venter følgelig på å få se noe av dette lyset etter hvert, og når det uteblir, følger anfektelse og mismot: Det nytter visst ikke for en som meg!
   På ett vis er det sant, at vi ikke lenger er mørke, når vi har kommet til Jesus, og det er det som ofte forvirrer oss. - Vi har en forkjær forståelse av hva det da er tale om. Hør hvordan Skriften fremstiller saken: «Dere selv var jo en gang mørke, men nå er dere lys i Herren.» (Ef 5:8).
   Vi er ikke lenger mørke, fordi Han har gitt oss lys. Han har opplyst vårt hjerte og forstand ved Ordet, gitt oss en åndelig forståelse - ja, gitt oss del i sannheten! Mens vi gjerne forstår dette som en moralsk forbedring.
   Ja, det følger jo også. - Når vi nå ikke lenger er i dette mørket, skal vi også komme til å vandre som lysets barn. Det forkynner Ordet. Men det er ikke det samme som at vi nå er uten synd, brister og mangler!
   Det kan komme mange blikk fra verden omkring deg, som jo forlanger noe bestemt av de kristne. - Men denne stirring - som teksten taler om - den kommer mest fra oss selv: «Du ser på deg selv Og på alt som er galt, Og glemmer så dermed hva Skriften har talt!»
   Og hva har så Skriften talt? Jo, dette, at en kristen, det er en som er helt og fullt avhengig av en frelser, hele veien hjem!