La det
lykkes!
Å
Herre, frels! Å Herre, la det lykkes! Sal 118:25
Ja, salmisten roper ut dette,
og ber inderlig Herren om det, for han ser i Herrens lys, at alt avhenger
av dette ene - om Herren vil la det lykkes!
Vi har dette med oss fra fallets dag av, at vi ser på
oss selv som betydningsfulle, og kan ikke forstå at frelsen - vår
frelse - ikke beror på en viss egenskap og egeninnsats fra vår side!
Men det er bare inntil Han fører oss inn i sitt råd,
og lar oss se det som er skjult for vårt naturlige blikk og vår naturlige
forstand - at alt beror på Ham!
Vi kjenner jo også dette ropet fra Peters munn, der han
hadde dristet seg ut på bølgene på sin egen tros grunn. - Da han så
begynner å se på stormen og bølgene omkring seg, synker han i dypet,
i avgrunnen. Da bryter ropet frem: «Herre, frels meg!» (Matt 14:30).
Hva annet kunne frelse Peter der, uten den hånd som Herren
rakte ut?
Det er også vår situasjon overfor den avgrunn som Skriften
omtaler som fortapelsen. Vi har ikke noe som kan holde oss flytende,
ikke noe vi kan gripe til, ikke noe feste for foten overfor det! Den
eneste redning er at Han i sin nåde rekker sin hånd ut. Og dette er
nettopp hva Ordet om Jesus egentlig er: Han har i sin nåde rakt ut
sin hånd til frelse fra den evige fortapelse som vår synd ellers vil
trekke oss ned i!
Om dette vitner Ordet: «Se, Herrens hånd er ikke for
kort til å frelse, og Hans øre er ikke tunghørt så Han ikke kan høre.»
(Jes 59:1).
Når du får åpnet dine øyne for begge disse sider ved
saken, at det kun er én redning fra den evige avgrunn - det er Herrens
utrakte hånd, og at denne hånd ikke er for kort til å frelse, både
når det gjelder deg selv og dine nærmeste, da kommer nok ropet også
fra deg: «Å Herre, frels! Å Herre, la det lykkes!»
|