Ingen står foreldrene nærmere enn deres barn. Så er det da også barnet som har arverett fremfor alle andre. Det er kun der hvor det ikke er barn arveretten går til andre, i normale tilfeller.
   Dermed sier altså denne teksten, at disse var utvalgt til å være barn, fra verdens grunnvoll ble lagt!
   Det er nettopp den betegnelse Guds ord bruker på dem som har tatt sin tilflukt til Jesus: «Se, hvor stor kjærlighet Faderen har vist oss, at vi skal kalles Guds barn, og det er vi ... Mine kjære, nå er vi Guds barn.» (1 Joh 3:1-2).
   «Nå er vi Guds barn,» sier Ordet her, og da vitner Skriften videre om det: «Men er vi barn, da er vi også arvinger. Vi er Guds arvinger og Kristi medarvinger.»
   Har du i din nød tatt din tilflukt til Ham, og ikke vet deg noe annet til frelse, da har du også det privilegium å være arving! - Og Skriften forkynner ikke en arv du skal få en gang i fremtiden - du skal riktignok få ta arven i besittelse, helt og fullt engang - men du har fått den til odel og eie allerede, ved troen på Ham som er død for deg! Som vi også leste: «- da er vi arvinger!»
   Tenk hva som ligger foran deg! - Tenk å være Guds arving og Kristi medarving! Det vil altså si at du får del i det samme som Han!
   Nei, ingen av oss kan fatte den herlighet det innebærer, men vi kan få lov til å tro på det! - Ja, være visse på det, «for Han er trofast som gav løftet!» (Hebr 10:23).
   Men det er ennå et stykke tid i fiendeland for oss alle, kort eller langt, før vi kan ta arven i eie, og derfor føyer Skriften til formaningene om å holde ut, ikke miste motet, holde urokkelig fast ved bekjennelsen av vårt håp osv. - Eller som det videre heter etter løftet om å være Guds arvinger og Kristi medarvinger: «- så sant vi lider med Ham, for at vi også skal herliggjøres med Ham.» (Rom 8:17).
   Men legg merke til dette: Det vi er kalt til å holde fast ved, det er nettopp det som er gitt oss i Jesus Kristus! - Arven.