Dette er en forutsetning for alt som heter samfunn med Gud!
   Ingen kan ha noe som helst med Gud å gjøre, det vil si, leve med Gud, uten å ha smakt at Han er god!
   Men hvor, og ved hva, er da denne godhet åpenbart? Hvordan smaker jeg den?
   Er det for eksempel ved en god følelse i mitt indre, en følelse av dyp fred og herlig glede? Er det ved en særlig herlig åndelig opplevelse? Er det ved en forunderlig hjelp i nød, eller ved et åpenbart bønnesvar?
   Alt dette er jo ting som svinner igjen, følelsene skiftes stadig om, og spesielle opplevelser kan det, og blir det stilt spørsmål ved: Var det nå virkelig Gud som møtte meg i dette? - Jeg ser jo at mennesker i andre religioner også har slike sterke opplevelser! Og om Gud hørte min bønn og hjalp meg den gang, hva med nå i dag? Jeg har jo ikke vært som jeg burde osv.
   Nei, Guds godhet er - og det takker vi Gud for! - åpenbart i noe ganske annet, som Ordet vitner: «Ved dette ble Guds kjærlighet åpenbaret iblant oss, at Gud har sendt sin enbårne Sønn til verden, for at vi skal leve ved Ham.» (1 Joh 4:9).
   Guds godhet, Hans kjærlighet, er åpenbart ved dette, sier Ordet oss her, og det altså ved noe som er skjedd, og aldri kan gjøres om igjen! Noe som er uforanderlig!
   Men, sier du kanskje, at Gud er god og full av kjærlighet, det tror jeg gjerne, men det er så galt fatt med meg! - Jeg faller igjennom.
   Da sier Ordet oss videre: «I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at Han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder.» (1 Joh 4:10).
   Har du nå begynt å få smaken på Herrens godhet? Her er den iallfall åpenbart deg!
   Idet du begynner å tro det som står skrevet uteblir nok ikke følelsene heller, verken av fred eller glede, men alt i rett rekkefølge. Å se Guds godhet åpenbart i Jesus Kristus, vår frelser, er alltid først, og grunn og årsak til alt annet i kristenlivet!