Her går så mang en og leter i sitt eget indre etter bekreftelse på gudsliv. Fromme tanker, følelser, vilje, ønsker. Du merker også en «sperre» i ditt eget indre, som holder deg fra å kaste deg ut i all slags synder. Ja, for mange ligger denne «sperre» så høyt, at de lever et svært så rettskaffent liv. Når jeg har det slik, da må jeg vel være en kristen?
   Her leser vi at Gud har lagt en lov, endatil ned i hedningens hjerte - som innbyrdes anklager eller også forsvarer dem -. Dette har Gud i sin nåde gjort for å opprettholde en viss orden.
   Når Gud overgir mennesker i deres hjerters lyster til urenhet, som det står i Rom 1:24, da er det denne loven, denne «sperren», som tas bort, og de får leve i sitt hjertes lyster uhemmet. Da er et menneske overgitt til fortapelse.
   Så har da endatil hedningen en slik lov i sitt hjerte! Og så går her altså mang en og finner dette i sitt eget indre, sitt eget liv, som en bekreftelse på at de lever med Gud, mens sannheten er den at de i virkeligheten bare lever under denne «loven i sitt eget hjerte.» «Som innbyrdes anklager dem eller også forsvarer dem.»
   Det er nok flere som trøster seg falskt til denne loven, enn til Guds lov. Alt dette jeg føler, tenker og gjør som synes å bekrefte at jeg er en kristen. Hvem kan skjelne her?
   Nei, bort med alt dette. «Herre, la meg få se Ham som har sonet all min synd, og som nå sitter ved din høyre hånd, i mitt sted.» Som Paulus skriver: «Jeg ville ikke vite av noe blant dere, uten Jesus Kristus, og Ham korsfestet.» (1 Kor 2:2).
   Om jeg lever et nokså rettskaffent liv, eller svært så rettskaffent liv, eller om jeg føler meg rettsindig, eller «åndelig,» hva betydning har det i denne sammenheng? Ingen! Men at Jesus kom, levde fullkomment rettferdig etter Guds lov - ja, var i seg selv lovens oppfyllelse, og så gav sitt rettferdige liv til en soning for mine synder; det har all betydning! Er dette sant, da er jeg frelst ved det, enten jeg har det slik eller slik!