«- at Han i sannhet er verdens frelser.» Ikke bare ett bestemt folks frelser, ikke bare jødenes frelser eller bare samaritanernes frelser, men hele verdens frelser! Som apostelen Johannes også vitner: «Og Han er en soning for våre synder, og det ikke bare for våre, men også for hele verdens.» (1 Joh 2:2).
   Det kommer frem tidligere i dette kapitlet, i samtalen mellom Jesus og den samaritanske kvinnen, at jødene hevdet Gud skulle tilbes i Jerusalem, og samaritanerne at Han skulle tilbes på fjellet Garisim - og da stadfester Jesus at det er jødene som forvalter sannheten, men også at dette stedfestede kun er en foreløpig ting. «Gud er ånd, og de som tilber Ham, må tilbe i ånd og sannhet.» (v.24).
   Så er det altså ikke avgjørende hvor du tilber, men hvem!
   Nå var disse samaritanerne som var kommet til tro - og de var mange (v.41) - blitt tilbedere i ånd og sannhet. - Nå trodde de ikke lenger at frelsen besto i at de forordnet en rett ytre gudsdyrkelse, og de trodde heller ikke på grunn av andres overbevisende tale og vitnesbyrd, men som de selv sier: «Nå har vi selv hørt!»
   Har du hørt Jesu røst? - Har det begynt å gå opp for ditt hjerte, at det er deg Han taler om, og til, når Han forkynner sitt frelsesbudskap: Ordet om blodet, den kostbare pris, som alene kunne åpne et stengt Paradis?
   Slik er det iallfall! - Han er verdens frelser, hele verdens.