Er det noe et menneske trenger mer og mer til, etter hvert som sannheten om en selv - om menneskets egentlige tilstand - blir klart for det i Guds lys, så er det dette å finne en sann og virkelig grunn for frimodighet innfor Gud! - For all frimodighet som en før fant i seg selv, er nå borte som dugg for solen. En befinner seg som naken og avkledd innfor Ham. Hva skal jeg da skjule meg i?
   Først og fremst er det tale om frimodighet til å, i det hele tatt vise meg for Gud. «- å gå inn i helligdommen,» som apostelen videre beskriver det i det samme vers som teksten vår er hentet fra.
   Men også frimodighet til alt annet i kristenlivet krever en sann grunn å stå på. For eksempel frimodighet til å vitne for andre om vår frelser. Her dukker Satan straks opp med sine anklager: Hvem er du som vitner om Jesus? Du som stadig synder! - Du som er så full av hykleri og falskhet! - Ja, du vet det er sant! - Du mener jo ikke noe helt ut, og lever så visst ikke i samsvar med det du mener i alle fall!
   Ja, slik bruker han Guds egen lov imot deg. Og det kan han jo gjøre så lenge du på din side prøver å finne grunnen til frimodighet i deg selv, og ditt eget kristenliv. Bare de åndelig blinde kan bli fornøyd med det de finner der, ikke den som er av sannheten og har fått øyne å se med.
   Men får du festet blikket på den frimodighetsgrunn som apostelen peker på her, da må både Satans og ditt eget hjertes fordømmelse vike plassen for glede og visshet: «Brødre, vi har altså i Jesu blod frimodighet!»