«For om vi lever, så lever vi for Herren, og om vi dør, så dør vi for Herren. Enten vi da lever eller dør, så hører vi Herren til.» (Rom 14:8).
   «- så dør vi for Herren!» Slik er det med den troendes død, Herren følger ham inn i den og igjennom til den andre siden, til livet i himmelen, i saligheten hos Gud. Han forlater oss ikke i døden, Han lar oss ikke vandre gjennom den alene, men «i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke for ondt. For du er med meg, din kjepp og din stav, de trøster meg.» (Sal 23:4).
   Også der er Hans kjepp og Hans stav (Hans ledelse og Hans trøst) med deg - i selve døden!
   De troendes død er dyrebar i Guds øyne, for det er begynnelsen på deres hjemreise, det er deres oppbrudd for å være med Kristus, det som er så mye, mye bedre, som Paulus skriver om det. (Fil 1:23).
   Det finnes et svært fint bilde på dette i Skriften: Vi leser om at Jesus inntok sin plass i det høye: Han satte seg ved majestetens høyre hånd - men da Stefanus, den første martyr, sto ansikt til ansikt med døden, vitner han for alle: «Se, jeg ser himmelen åpnet, og Menneskesønnen stå ved Guds høyre hånd!» (Apg 7:56).
   Han ser himmelen åpnet for seg - han skal slippe å komme der og måtte banke på - og Menneskesønnen som nå har reist seg for å ta imot ham!
   Slik vil din inngang i himmelen bli, du som i din nød har tatt din tilflukt til Ham her på jord: Han har reist seg for å ta imot deg!
   Du synes vel dette er altfor mye for en slik en som du? Ja, det er sant, men slik er det nå!
   Ved Lasarus’ sykdom til døden, sendte søstrene bud til Jesus, og det lød slik: «Herre! se, han som du elsker, er syk.» (Joh 11:3).
   Men kan du anvende dette om deg selv? Se hva som skjer på Golgata! Det svaret burde være klart nok!