Mon det er svik i min ånd?

   Salig er det menneske ... som er uten svik i sin ånd. Sal 32:2

   Dette spørsmål kjenner du nok til, du som gjerne vil være en Jesu venn: «Mon jeg når det skjønne land, Som snubler gang på gang,» som det heter i en sang.
   Ja, slik blir det for den som vandrer i sannhetens lys - det spørsmål bryter frem etter hvert: «Hva er det som er galt med meg? Med meg er det jo noe helt spesielt! Jeg er ikke som andre! Ingen kan forstå hvordan det er fatt med meg!»
   Slik opplevde blant annet Paulus det. Tenk deg bare hvilke kvaler han gjennomgikk, den forhenværende fromme og i det ytre lyteløse fariseer, da han erfarer - ikke bare kjenner til som en lære, men erfarer - det han beskriver så innstendig i Rom. 7: «- jeg er kjødelig, solgt til trell under synden. Jeg skjønner ikke det jeg gjør. For det jeg vil, det gjør jeg ikke. Men det jeg hater, det gjør jeg.» (Rom 7:14-15).
   Her fant den fromme fariseer sin grav, men her fødtes også en helt ny skapning i Kristus Jesus!
   Men dette spørsmål dukker nå stadig opp igjen for den som lever i lyset, og erfarer synden som henger så fast ved oss, som Hebr 12:1 fremstiller det: «Mon det er svik i min ånd?»
   Så lenge synden er en plage som driver deg til Jesus, er svaret klart: Nei! Nei, det er ikke svik i din ånd!
   Men vi må stilles det spørsmål: Slipper du Ham helt inn? Er det ikke noe rom i ditt hjerte som har døren låst for Ham?
   La det ikke gå noen tid, hvor du ikke stiller deg selv dette spørsmål!