Uten svik i sin ånd

   Salig er det menneske ... som er uten svik i sin ånd. Sal 32:2

   Dette er et ord som veldig snart fortoner seg som helt umulig for oss. Umulig for oss, som ofte ikke synes å se annet i oss selv, enn feighet, svik og egeninteresse.
   Men det kastes lys over dette i Ordet - apostelen taler i Ef 4:15 om å være «sannheten tro i kjærlighet,» En levende kristen er jo blitt levende nettopp ved «sannhets ord!» (Jak 1:18). - Derfor elsker han dette ordet, og kan ikke slippe det. I dette har han også sett sin eneste redning, derfor klamrer han seg til det, og kan istemme sangen: «Nei, for all den ting jeg visste, Kan jeg ei min Jesus miste!»
   Tenk deg at du ligger og driver langt ute på sjøen, men du har fått tak i en plankebit som holder deg flytende; under deg er det bare en avgrunn, den visse død. - Du ville ikke la noe få ta denne redningsplanken fra deg uten videre, men du ville klamre deg til den av alle krefter, fordi det er din eneste redning!
   Det er disse to ting som virker den ånd uten svik, som salmisten nevner her - kjærligheten til Herren som har frelst deg uverdige synder, og det på så forunderlig vis, og dette at du ser det Peter gir uttrykk for: «Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds Hellige!» (Joh 6:68-69).
   Men begynner du å grave i ditt eget bryst, ser du nok lite av troskap mot Herren og Hans vilje! Det må bare få føre til glede over den velsignede sannhet, at Jesus er kommet til verden, nettopp for å frelse syndere!