Herren tar seg av syndere på to vis. I sin vrede, straffer Han synderen - og dette er noe forferdelig, langt ut over hva vi mennesker er i stand til å forstå. I Skriften er det blant annet beskrevet slik - Hebr 10:31: «Det er forferdelig å falle i den levende Guds hender!» Forferdelig! Smak noe på det ordet. Og Hebr 12:29: «For vår Gud er en fortærende ild. Fortærende ild! Smak også på det. Dette er nemlig Guds eget vitnesbyrd om det.
   Slik ønsker Han ikke at noe menneske skal måtte møte Ham. Derfor har Han også gjort det som er mulig for at dette skal unngås. I Skriften beskrives det slik - Rom 8:32: «Han som ikke sparte sin egen Sønn, men gav Ham for oss alle.»
   Men vær ikke så snar nå til å fly til Guds kjærlighet som mange gjør, som om det dreier seg om en alminnelig overbærenhet. Denne Guds vrede over synd (menneskets synd – din synd) ble utøst over Sønnen (Jesus) i ditt sted. Det er det eneste sted i tilværelsen hvor denne vrede er slukket, og derfor også det eneste sted i tilværelsen du kan ta din tilflukt for å unnfly denne vreden.
   Johannes døperen stiller dette spørsmål til noen som kom ut til ham ved Jordan: «Ormeyngel! Hvem lærte dere å flykte fra den kommende vrede?» (Matt 3:7; Luk 3:7.
   For det første - det er fremdeles en vrede å flykte fra. Den beskrives som kommende! Altså, på vei mot eller til oss! Og for det annet stilles spørsmålet: Hvem lærte dere å flykte fra den? Ja, hvem? Hvem har lært deg? Det vises på to ting om det er Den Hellige Ånd som har lært deg - at det er tale om en virkelig tilflukt - og at du har funnet den i Guds blødende lam.

   Gud vil at vi mennesker skal få kjennskap til denne Hans hellige vrede over synd og urenhet. Det er årsaken til at det er så klart åpenbart i Hans ord. Han vil ha det åpenbart for oss nettopp for at vi skal søke tilflukt i tide, for vi står overfor en reell fare med evige konsekvenser for oss.
   Derfor er også denne bløtaktige kjærlighetsforkynnelse vi møter så mye av i dag, både imot Guds eget ord, og til fortapelse for den som tror den. Guds kjærlighet er åpenbart for å ta synden bort, ikke for at vi skulle fortsette i den som om vi ikke visste hva det kostet Ham å ta et oppgjør med det.
   Synden skulle tas bort fra Hans åsyn. Det har skjedd i Jesus Kristus - derfor kalles vi til å ta vår tilflukt til Ham. For synden er fremdeles i oss, og blir det til vår siste dag her på jord. Men hør igjen: Han har gitt oss et tilfluktssted i sin Sønn.

   Så ser du det også i teksten her, hvordan Gud ikke legger skjul på sin vrede over deres synd, og bruker eksemplet med hvordan Han behandlet hedningefolk for deres synds skyld: «Jeg har utryddet hedningefolk. Deres murtinder er ødelagt. Jeg har gjort deres gater øde, så ingen går gjennom dem. Deres byer er herjet, så det ikke finnes folk, det bor ikke noen der.» (v.6). Og så følger straks årsaken til at Han minner dem på dette: «Jeg sa: Bare du (Jerusalem) vil frykte meg, ta imot tukt!» (v.7). For Han ville gjøre vel imot dem: «Da skal din bolig ikke bli utryddet, ikke noe skje av det som jeg har besluttet mot deg.»
   Men hvordan tok de imot denne advarsel, formaning og løfte? «Men dess tidligere gikk de i gang med å gjøre ondt.»

   Dette er det gjenstridige folk! Hvordan er det med vårt folk i dag? Og: Hvordan er det med deg som leser nå?

   Det vitnes her om Gud: «Han gjør ikke urett.» (v.5). Han har ingen lyst i disse gjerninger som folket lever i - men sier tvert imot: «Den urettferdige kjenner ikke til skam.» Og Han gjør altså heller ingen urett når Han dømmer dette folket, og setter dommen i verk. Hver eneste sjel som en dag blir stående dømt innfor Gud, må si som røveren på korset - Luk 23:41: «Vi med rette (blir straffet), for vi får det vi fortjener etter våre gjerninger. Men Han har ikke gjort noe galt.»
   Denne røveren kom til erkjennelse og bekjente dette i tide. Måtte det også gjelde oss alle! Gud har nemlig fredsplaner med oss, Han vil gi oss fremtid og håp. Ikke bare håp om en fremtid lik den tilværelse vi nå har, men en evig himmelsk herlighet. Og det uforskyldt av nåde! Han kom nemlig ikke for det som var sterkt i seg selv - hør bare hva Han sier om det – vers 11: «Da vil jeg rydde bort hos deg dem som jubler så stolt, og du skal ikke mer opphøye deg selv på mitt hellige berg.»
   Men hvem er det så Han vil ta seg så nådig av? «Jeg vil la det bli tilbake hos deg et bøyet og ringe folk, og de skal ta sin tilflukt til Herrens navn.» (v.12). Altså, mennesker som kjenner behov for tilflukt!

   Vi får en videre beskrivelse av dem også: «Jeg vil frelse det haltende og sanke det bortdrevne.» (v.19). Synes du ikke å høre Jesu ord fra Luk 19:10 her: «Menneskesønnen er kommet for å søke og frelse det som var fortapt.»

   Det haltende er det som ikke kan gå rett - slik loven i sin hellighet krever, og det bortdrevne er ikke bare drevet ut i en villmark, hvor det kan finnes en vei tilbake, men inn i selve fortapelsen! Når mennesket frelses ved troen på Jesu Kristi person og gjerning, frelses det ut av fortapelsen! Fortapelsen er ikke noe fremtidig, men nåtidig. Du er fortapt! Men før livets avslutning er det ennå håp om at denne gode hyrde kan nå frem til deg med sitt ord.

   Det er de som vil hevde at slike tekster gjelder jødefolket alene. Til det kan vi jo svare med Guds eget ord her: «Da vil jeg gi folkene nye, rene lepper, så de påkaller Herrens navn og tjener Ham med ett sinn.» (v. 9). Og ha også Jesu eget ord Joh 10:16 i minne, når du møter den slags forkynnelse: «Jeg har også andre får, som ikke hører til i denne kveen. Også dem skal jeg lede, og de skal høre min røst. Og det skal bli én hjord og én hyrde.»
   Dette er Guds uttrykte vilje når det gjelder jødefolket og hedningene: «Det skal bli én hjord og én hyrde.» Det vil si ett - ikke to - folk som priser og følger den samme hyrde, Jesus Kristus, Guds Sønn, vår frelser!

   De som ikke gjør det, blir stående igjen med vreden - enten det er jøder eller hedninger!

   Og hør så til slutt, hva som vitnes om det kommende Sion: «Herren din Gud er midt iblant deg, en helt som frelser. Han fryder seg over deg med glede, Han tier i sin kjærlighet, Han jubler over deg med fryderop.» (v.17).
   Kan du tro dette om deg selv? Nei, er du av sannheten får du vanskelig dette til å stemme - det er jo så mye skavanker ved deg. Men kan du tro dette om Gud? Det er Han som forkynner her! Så kan du altså få tro det du som har tatt din tilflukt til Jesus – slik er det!

   Han er Sions - din - konge, lyder Ordet: «Herren har tatt bort dine straffedommer, han har ryddet bort din fiende. Israels konge, Herren, er i din midte, du skal ikke mer se noe ondt.» (v.15).

   Han har alltid villet være folkets konge, og det alene - men folket forlangte konger slik som andre folk hadde det.
   Du kan lese om dette i 1 Samuels bok - folket taler til Samuel, og sier: «Og de sa til ham: Nå er du blitt gammel, og dine sønner vandrer ikke på dine veier. Så sett nå en konge over oss til å styre oss, slik som alle folkene har! Men det var ondt i Samuels øyne når de sa: Gi oss en konge til å styre oss! Og Samuel bad til Herren. Da sa Herren til Samuel: Lyd folket i alt det de sier til deg! For det er ikke deg de har forkastet, men det er meg de har forkastet, så jeg ikke skal være konge over dem. (1 Sam 8:5-7).
   Så talte Samuel til folket som krevde en konge av ham, og la frem for dem alle Herrens ord. (1 Sam 8:10).
   Men folket ville ikke høre på Samuel. De sa: Nei, vi vil ha en konge over oss. Også vi vil være som de andre folkene. Vår konge skal styre oss, og han skal dra ut foran oss og føre våre kriger. (1 Sam 8:19-20).
   Og Herren sa til Samuel: Lyd deres ord og sett en konge over dem! Så sa Samuel til Israels menn: Gå hjem hver til sin by. (1 Sam 8:22)
   Men nå har dere forkastet deres Gud, Han som frelste dere ut av alle deres ulykker og trengsler, og sagt til Ham: Nei, en konge skal du sette over oss! - Så still dere nå frem for Herrens åsyn etter deres stammer og ætter.» (1 Sam 10:19).

   Dette ble Israels ulykke! Endeløse kriger, konflikter og ugudelige konger.

   Får Han være din konge? Ikke en slik som hersker med pisk, men med nåde! Han som er kommet for å søke og frelse det fortapte! - som Han forkynner i Luk 19:10.