Igjen møter vi Herrens tukt over sitt folk for deres frafalls skyld.
   Slik er, og forblir det alltid med den som har forpliktet seg på Guds lov - slik som dette folket hadde gjort.
   Det begynner gjerne med stor tro på at dette skal lykkes, og man skal hente ned over seg den velsignelse som loven gir løfte om til den som gjør den. Det vil si oppfyller den. Derfor gjerne stor iver også. Men snart begynner avmakten å melde seg, og så fortvilelsen da det begynner å gå opp der inne, hvor høyt dette «fjellet» egentlig er; det står ikke i menneskelig makt å bestige det! Så begynner man å slakke av på kravene - tilpasser og gjør dem mer tilgjengelig. Man gjør loven «rimelig!» Det vil si overkommelig for mennesket. Iallfall for de beste av dem. Det har altså skjedd et svik i ånden, og det fører til et stadig dypere frafall fra Guds ord, og da ligger veien åpen for selv å vurdere. Man begynner å bedømme ting etter eget hode, hva en selv synes er rett og rimelig.
   Denne tillempning av loven, fører til at sannheten ikke blir åpenbar, nemlig at vi i oss selv er fortapte skapninger, langt borte fra Gud, langt borte fra det vi ble skapt til å være.
   Etterlevelse av loven fører ikke - som vi tenker - til mindre synd, men tvert imot til mer! Ja, Skriften bruker sterke ord om det, som i brevet til romerne, kapittel 7 vers 13: «Ved budet skulle synden bli overmåte syndig.»
   Ved budet, skulle det skje!

   Noen kunne da tenke som så, at da er det jo Guds lov som fører til synd. Som om det ikke var noen synd uten den. Men nå er det slett ikke noe galt med Guds lov, den er både god og hellig - det er bare det at den bringer frem vår synd, slik at den blir åpenbar! Det er dette som viser vår synd overmåte syndig - nemlig at det er det som er fullkomment godt og hellig som får den til å blomstre!
   Herren vil gjøre ende på vår tro på oss selv, ved loven, ikke styrke den!

   Når dette nevnte frafall har fått gjøre sin gjerning i folket, er det bare tukten som kan vekke det til erkjennelse. Og den kom - som vi ser her - tungt over Guds folk Jakob.
   Utlendinger, hedninger, brøt inn og satte over styr alt de hadde bygd opp, og førte dem som i det hele tatt overlevde herjingene i fangenskap. Dette er også alltid det samme: Guds folk søker og vil ha det denne verden har å by på, i stedet for det som er gitt oss i Gud. Så får det da også erfare det de ikke hadde tatt med i beregningen, nemlig smake hva verden egentlig er og representerer.

   Profeten nevner denne tukt som har gått over folket - han innvarsler altså ikke dette slik som så mange andre profeter. Det er allerede skjedd. Han har derimot domsord over Edom, som er etterkommere av Esau, Jakobs bror.
   Disse to folk - broderfolk - er etterkommere av brødrene Esau og Jakob.
   Om Esau, som vendte seg til hedningene og i sin ugudelighet solgte sin førstefødselsrett for en rett linser, heter det at «han ikke fant rom for omvendelse.  Han ble avvist, enda han søkte den (velsignelsen) med tårer,» som apostelen skriver i Hebr 12:17.

   Dette profetens budskap minner oss på ordet i Gal 6:7: «Far ikke vill!» - Det er direkte til deg som leser nå! – «Gud lar seg ikke spotte! Det et menneske sår, det skal han også høste.» Og det sies da også med rene ord i teksten vår - vers 15: «Som du har gjort, skal det gjøres med deg. Dine gjerninger skal komme tilbake på ditt eget hode.»
   Edom bifalt det som skjedde med broderfolket. Ikke kom de til hjelp, men gledet seg over Jakobs ulykke, og forrådte endatil de som hadde sluppet unna og utleverte dem til fienden, som profeten forkynner her i vers 14. Det er altså tale om en særlig ondskap, som må ha sin grunn i et dypt og inderlig hat! Se også bare på det som skjer i disse dager, der nede i det samme området.
   Dette sviket stiller dem nederst på stigen - også under den fienden som angrep Jakob direkte. Ingen er så foraktet som en forræder – og det med rette! Derfor står det også – vers 2: «- jeg vil gjøre deg liten blant hedningefolkene. Du skal bli dypt foraktet.» I dag brukes slike folks navn som en spott og anklage: Din Judas! Din Quisling! Ikke noe særlig til ettermæle, ikke sant?
   Og så møter vi dette som alltid er den egentlige årsak til menneskets ulykke: «Ditt hjertes overmot har bedratt deg.» Bedratt av sitt eget hjerte, med andre ord! Kan det bli stort mørkere?
   For deres vedkommende hadde det sin årsak i at de bodde slik til, at selve området i seg selv var som et festningsverk. Som vi leser: «- du som bor i fjellkløfter, i din høye bolig.» Og så følger det ord som er blitt så berømt, nemlig fordi det i vår tid faktisk er de folk og nasjoner som har konkrete planer om dette: «Om du bygger høyt som ørnen, om du setter ditt rede blant stjerner, så vil jeg styrte deg ned derfra, sier Herren.» (v.3-4).
   Igjen et ord om hvordan Herren stiller seg til menneskets overmot! – det vil alltid slå feil, det mennesket foretar seg i overmot, og vi minnes igjen og igjen om hvor inderlig små vi egentlig er, i håp om at iallfall noen kunne våkne for den sannheten!
   Dette var altså hva Edom «sådde,» i denne gitte situasjon, og denne ondskap er det som nå faller tilbake på dem selv. Nå må de høste hva de sådde!

E.K.

   De burde heller ha stått skjelvende og bevende overfor denne Jakobs ulykke, og ropt til Herren om at ikke også de måtte bli gjenstand for samme dom, for deres frafalls skyld!
   Slik har også mange «kristne» - i sin egenrettferdighet - fordømt og forfulgt jødene opp gjennom historien for deres falls skyld, i stedet for å frykte for det samme fall selv.
   Slik fremstiller Guds ord det: «Se derfor Guds godhet og strenghet - strenghet mot dem som falt, men over deg er Guds godhet, så sant du holder fast ved Hans godhet. Ellers skal også du bli hogd av. Men også de andre skal bli innpodet, hvis de ikke holder fast ved sin vantro. For Gud er mektig til å pode dem inn igjen. Du ble avhogd av det oljetre som av naturen er vilt, og mot naturen innpodet i et edelt oljetre. Hvor meget mer skal da de naturlige grener bli innpodet i sitt eget oljetre, som de etter naturen tilhører! leser vi i Rom 11:22-24).
   Som du ser av dette, så har Guds faderfavn hele tiden stått åpen også for jødene, like så vel som for hedningene. Det er kun tale om å ta sin tilflukt til - eller som det heter her: - holde fast ved – Hans godhet!
   La den lyde for deg igjen og igjen! - denne Hans godhet som er åpenbart – vi kan vel si, mest strålende på Golgata! – som det vitnes for oss i 1 Joh 4:9: «Ved dette ble Guds kjærlighet åpenbart iblant oss, at Gud har sendt sin enbårne Sønn til verden, for at vi skal leve ved Ham.»
   Ved Ham! Livet – det evige – er altså fullt og helt en gave gitt oss i en annen av nåde, og ikke etter fortjeneste!

   Edom er her forbilde på all synds lønn - den er døden! – som apostelen har skrevet det så klart i Rom 6:23a, bare hør: «For syndens lønn er døden!»

   Vil du rette opp dette og gjøre det som er rett for Gud og mot medmennesker, så er loven den beste rettesnor, og dermed gir du deg inn på den vei vi tidligere nevnte: - forbannelsen under loven!
   Den eneste redning er tilflukten til Ham som gjorde det rette i alle ting! Å få skjule seg i Ham som sier – Joh 8:46: «Hvem av dere kan overbevise meg om synd?» Og i Joh 8:29: «Han som har sendt meg, er med meg. Han har ikke latt meg bli alene, for jeg gjør alltid det som er til behag for Ham.»
   Det gjør jo ikke du, og derfor er denne lovens vei stengt for deg! Men Han gjorde det, og hadde dermed retten til liv etter loven. Denne rett er det Han vil gi deg del i!

   Disse forbilder - alt som før er skrevet, det er skrevet til lærdom for oss, leser vi i Rom 15:4. Dette burde få oss til å frykte våre egne veier, enten det er de åpenbart verdslige og ugudelige, eller det er lovens vei! For vi er fortapte skapninger i behov av en frelser og forsoner. Og hør du! - det er også hva Gud har gitt oss!
   Det står om dette som «før er skrevet til lærdom for oss,» at det er «for at vi skal ha håp ved det tålmod og den trøst som Skriftene gir.»
   Ikke hva du måtte føle, kjenne og oppleve, men rett og slett hva Skriftene forkynner!

   Israel lå, som lovens folk - det utvalgte folk - under for egenrettferdighetens og hovmodets synd, mens Edom, som det i seg selv utestengte folk, for misunnelsens og forbitrelsens synd.
   Som en da ser - begge faller ved å se på seg selv!
   Bare evangeliet som maler Kristus for oss som korsfestet, og forkynner: «Her er ikke forskjell på jøde og greker. Alle har de samme Herre, som er rik nok for alle som påkaller Ham,» som apostelen vitner for oss i Rom 10:12 – bare det kan rive dette ned og sette oss i frihet!
   Vi må få løst blikket fra oss selv for å se på en annen i stedet! Vi må få se, hva som er gitt oss i Ham! Da ser en ingen grunn til egenrettferdighet og hovmod eller misunnelse - vi er alle ett i Kristus! Men om vi skal stige så høyt opp, må vi først stige ned av den høye hest vi selv har satt oss på, og her ligger problemet!
   Flyr du til Jesus i dag? – og flyr du dit fordi du ser alt ditt eget under dommen?

   Se på Edom, hvordan det går den som setter sin lit til den svikefulle verden: «Dine forbundsfeller driver deg like til grensen, de du hadde fred med, sviker deg og får overhånd over deg. De menn som spiser ditt brød, setter snare for deg. - Det er ingen forstand hos ham!» (v.7) - i motsetning til den som har satt sin lit til Herrens trofasthet. Han skal føre sitt folk tilbake: «De som bor i Sydlandet, skal ta Esaus berg i eie. De som bor i lavlandet, skal ta filistrenes land, og de skal ta Efra'ims land og Samarias land i eie, og Benjamin skal ta Gilead. De bortførte av denne Israels hær skal ta kana'aneernes land helt til Sarepta. Og de bortførte fra Jerusalem, de som er i Sefarad, skal ta Sydlandets byer i eie. Redningsmenn skal dra opp på Sions berg og dømme Esaus berg. Og riket hører Herren til.» (v.19-21).
   Ja, riket hører Herren til, og som Jesus sier det i sin Bergpreken - Matt 5:5: «Salige er de saktmodige, for de skal arve jorden.»
   Saktmodig vil pr. definisjon si: Den som har satt sin lit til Herren! Du vil vel være blant dem?