«Da talte de med hverandre, de som frykter Herren. Og Herren lyttet og hørte det.» (v.16).
   Er du deg virkelig bevisst, at Herren er deg så nær som profeten beskriver det her? «Han lyttet og hørte det!»
   Dette er ikke tanker fra profetens eget hjerte, men Herren selv som har meddelt seg til ham, slik at du kan si: Det er Herren selv som taler til meg her!
   Malakias er ingen løgnprofet, en slik som beskrives i Jer 23:16-18: «Så sier Herren, hærskarenes Gud: Hør ikke på disse profetenes ord når de profeterer for dere! De fyller dere med tomme innbilninger. De bærer frem sitt eget hjertes syner, ikke ord fra Herrens munn. 17 Igjen og igjen sier de til dem som forakter meg: Herren har sagt: Dere skal ha fred! Og til hver den som følger sitt hårde hjerte, sier de: Det skal ikke komme ulykke over dere. 18 Men hvem av dem har stått i Herrens fortrolige råd, slik at han så og hørte Hans ord? Hvem har gitt akt på mitt ord og hørt det?»
   «De bærer frem sitt eget hjertes syner, ikke ord fra Herrens munn.» (v.16). Og til en opplysning og en advarsel til oss nåtidskristne – dette er ikke noe som opphørte på Jeremias’ tid, men har fulgt den sanne menighet og det sanne budskap fra fallets dag av, inntil nå!
   I 1 Joh 4:1b skriver apostelen Johannes om situasjonen i så måte på hans tid: «For mange falske profeter er gått ut i verden!» Mange! Og om de siste dager sier Jesus i Matt 24:24: «For falske messiaser og falske profeter skal stå frem og gjøre store tegn og under, for å føre også de utvalgte vill, om det var mulig.» Dette gjentas i Mark 13:22.
   Forførelsen skal være så finmasket, så lik det ekte, at endatil de utvalgte skal føres vill, om ikke Herren ved sin Ånds opplysning får bevare dem på Veien, som er frelsen i Jesus alene – «Jesus Kristus, og Ham korsfestet,» som han skriver til korinterne i 1 Kor 2:2, apostelen Paulus. Han som ifølge sitt kall hadde myndighet til å forkynne det sannhets ord som vi blir gjenfødt ved ifølge apostelen Jakob i Jak 1:18.
   Om dette velsignede sannhets ord skriver Paulus, til deg som måtte lure på hva for ord dette egentlig er, i Kol 1:5, hvor han minner dem på det håp som ligger ferdig for dere i himmelen: «Dette håp har dere alt hørt om gjennom sannhetens ord, evangeliet.» Og enn mer utfyllende i Ef 1:13: «I Ham (Jesus) har også dere, da dere fikk høre sannhetens ord, evangeliet om deres frelse, ja, i Ham har også dere, da dere kom til troen, fått til innsegl Den Hellige Ånd, som var lovt,»
   Det er altså det sannhetens ord du gjenfødes ved «evangeliet om din frelse!» Derfor kaller også Herren på deg gjennom profeten Jesaja, og sier - Jes 55:3: «Vend øret hit og kom til meg! Hør! Så skal deres sjel leve. Og jeg vil opprette en evig pakt med dere, og gi dere Davids rike nåde, den visse.» Ikke gjør, men hør! Å gjøre Ordet er å motta det som det sanne Guds ord det er. Dette er en Guds gjerning i den som har fått lukket sine ører opp til å høre!

   Vi ser av profetens ord her i vår tekst, at folket var som vi så ofte møter det i vår tid også, en vil ikke bøye seg for Guds ord, når det gjelder oss selv og det liv vi lever. Gud kan da ikke forlange det umulige av oss! Jeg gjør da så godt jeg kan! Jeg er jo et alminnelig bra menneske! Hva galt har vel jeg gjort? Ingen er jo fullkomne! Og så videre, i det uendelige nærmest! En setter likesom et skjold opp m

ot Guds tale, søker å kle seg i en nærmest ugjennomtrengelig rustning!
   Her i teksten profeterer Malakias om en sann profet Herren skal sende, en som skal gå i forveien og rydde vei for Den Sanne! – nemlig Herren selv! Vers 1-3a: «Se, jeg sender min budbærer, han skal rydde vei foran meg. Brått skal Han komme til sitt tempel, Herren som dere søker, paktens engel som dere stunder etter. Se, Han kommer, sier Herren, hærskarenes Gud. Men hvem kan utholde den dagen Han kommer? Hvem kan bli stående når Han åpenbarer seg? For Han er som smelter-ild og som vasker-lut. Han skal sitte og smelte og rense sølvet. Han skal rense Levis barn, lutre dem som sølv og gull.»

   Budbæreren det tales om her er jo døperen Johannes – og han var i sannhet en veirydder med sin skarpe og direkte lovforkynnelse. Det fulgte en veldig vekkelse med det budskap han bar frem, folket lot seg døpe i Jordan idet de bekjente sine synder, leser vi i Matt 3:6.
   Men var de dermed frelst? Nei, han måtte peke bort fra seg selv til en ganske annen, som vi ser av Joh 1:29: «Dagen etter ser han Jesus komme til seg, og sier: Se der Guds lam, som bærer verdens synd!»
   Lovforkynnelsen hadde overbevist dem om at de var syndere, men den hadde ikke åpenbart det sanne bilde av Gud, han som Johannes var budbærer for. Så da han begynte å forkynne Jesus, var det bare få som tok imot vitnesbyrdet. Det åpenbarer noe underlig ved oss mennesker – Johannes hadde nemlig en høy stjerne i folket, slik at fariseerne og de skriftlærde ikke våget å kritisere ham så folket hørte det, for de holdt ham for å være en profet som det står i Matt 21:26. Likevel tok de altså ikke uten videre imot vitnesbyrdet om Jesus fra ham, slik at Johannes må si - Joh 1:26: «Jeg døper med vann, men midt iblant dere står den dere ikke kjenner,»
   De hadde med andre ord, ikke lært Ham å kjenne gjennom Johannes’ forkynnelse! La oss merke oss det!
   Når Jesus sto frem i Israel, og Johannes’ innflytelse avtok, så var ikke han mindre skarp og direkte i sitt budskap, men tvert imot urokkelig, men Han hadde det vi kan kalle en tone i sin forkynnelse som hadde den frukt at «alle tollere og syndere holdt seg nær til Ham for å høre Ham.» (Luk 15:1).
   Johannes’ forkynnelse førte til spørsmålet: Hva skal vi gjøre? Og den er nødvendig nok – men Jesu forkynnelse førte til håp for den mest forkomne og fordømte, den som visste at han ikke kunne behage Gud ut fra seg selv! Med andre ord – det var frelseren som sto frem! Han ved hvem Gud oppfylte sitt løfte som vi leser om hos profeten Malakias her i vers 17: «Og jeg vil være mild mot dem, likesom en mann er mild mot sin sønn som tjener ham!»

   Vi er alle syke til døden, og Johannes og all lovens forkynnelse har den hensikt og det mål å overbevise oss nettopp om det, for det er nemlig ikke en erkjennelse vi er født med, vi må opplyses av Guds Ånd om det, ellers ender vi nettopp opp som fariseere og skriftlærde i vår åndelige søken!
   Du som måtte huse den tanke eller den frykt at det er ute med deg, på grunn av det du opplever i din egen natur og vesen, du skal få høre at det er deg Jesus er kommet for, som Han vitner i Luk 19:10: «For Menneskesønnen er kommet for å søke og frelse det som var fortapt.» Fortapt!
   Jesus tar ikke imot deg fordi du er god og from og åndelig, men fordi du er fortapt! Det er de Han er kommet for! Det gjelder alt som heter menneske, men som nevnt er det ikke alle som er kommet til den erkjennelse, og står derfor Herren imot fremfor å komme til Ham! Som vi jo vet gikk de til det skritt å korsfeste Ham som en forbryter, for å få den erkjennelse Han skapte av veien. Dette som stadig uroet dem i deres egenrettferdighet!

   La oss høre fra teksten igjen – vers 16-: «Da talte de med hverandre, de som frykter Herren. Og Herren lyttet og hørte det. For Hans åsyn ble det skrevet en minnebok for dem som frykter Herren og høyakter Hans navn. De skal være mine, sier Herren, hærskarenes Gud, min eiendom, den dag jeg gjør mitt verk. Og jeg vil være mild mot dem, likesom en mann er mild mot sin sønn som tjener ham.»
   Og så hører vi om frukten av denne nådeutgytelse: «Da skal dere igjen se forskjell mellom den rettferdige og den ugudelige, mellom den som tjener Gud og den som ikke tjener Ham.»