Kapittel 2
profeten nahum

 


Hør og vend om!

   1 Og nå, dere prester! Nå kommer dette bud til dere: 2 Dersom dere ikke vil høre og ikke legge dere det på hjerte, så dere gir mitt navn ære, sier Herren, hærskarenes Gud, så vil jeg sende forbannelsen mot dere. Og jeg vil forbanne deres velsignelser. Ja, jeg har alt forbannet dem, fordi dere ikke legger dere dette på hjerte. 3 Se, jeg truer deres ætt. Jeg kaster møkk i ansiktet på dere, møkk av deres høytidsofre, og dere skal selv bli kastet opp i den. 4 Da skal dere kjenne at jeg har sendt dette bud til dere, for at min pakt med Levi skal stå fast, sier Herren, hærskarenes Gud. 5 Den pakt jeg hadde med ham, var liv og fred, det gav jeg ham for at han skulle frykte meg. Og han fryktet meg og hadde ærefrykt for mitt navn. 6 Sannhets lov var i hans munn, urett ble ikke funnet på hans lepper. I fred og ærlighet vandret han med meg, og mange omvendte han fra misgjerning. 7 For en prests lepper skal bevare kunnskap, lov skal hentes fra hans munn, for han er sendebud fra Herren, hærskarenes Gud. 8 Men dere har veket av fra veien og har fått mange til å støte an mot loven. Dere har fordervet Levi-pakten, sier Herren, hærskarenes Gud. 9 Derfor har jeg gjort dere foraktet og små for hele folket. For dere akter ikke på mine veier, men gjør forskjell på folk for loven. 10 Har vi ikke alle én far? Har ikke én Gud skapt oss? Hvorfor er vi da troløse mot hverandre, så vi vanhelliger våre fedres pakt? 11 Juda har handlet troløst, avskyelige ting har de gjort i Israel og i Jerusalem. Juda har vanhelliget Herrens helligdom, som Herren elsker, og har tatt en fremmed guds datter til ekte. 12 Hos den mann som gjør dette, vil Herren utrydde fra Jakobs telt alle de som våker og svarer*, selv om de bærer frem offergaver til Herren, hærskarenes Gud. 13 Og dette er det andre dere gjør: Dere dekker Herrens alter med tårer, med gråt og sukk*. Han vil ikke mer se på offergaven eller ta imot noe med glede av deres hånd. 14 Og dere sier: Hvorfor? – Fordi Herren har vært vitne mellom deg og din ungdoms hustru. Du har vært utro mot henne, enda hun er din ektefelle og din hustru som du har inngått pakt med. 15 Men har ikke en* gjort det og er enda blitt i live? – Men hva gjorde denne ene? Han ville oppnå den ætt Gud hadde lovt ham. Men dere skal ta vare på deres liv. Mot din ungdoms hustru må du ikke være troløs. 16 For jeg hater skilsmisse, sier Herren, Israels Gud. Ved det dekker en sin kledning med vold, sier Herren, hærskarenes Gud. Så ta vare på deres liv og vær ikke troløse. 17 Dere har trettet Herren med deres ord. Men dere sier: Hva er det vi har trettet ham med? – Ved å si: Hver den som gjør ondt, er god i Herrens øyne, i slike har han velbehag! – eller: Hvor er Gud, Han som dømmer?

 

   Her begynner profeten med et alvorlig kall fra Herren og det til prestene, de som ifølge ordet i vers 7 her er sendebud fra Herren, hærskarenes Gud, til folket! – og det lyder slik: «Og nå, dere prester! Nå kommer dette bud til dere!»
   Dere prester! Det er først og fremst de Herren har innsatt i en bestemt gjerning advarselen kommer til, for svikter de så forplanter det seg nedover i folket. De står med andre ord særlig skyld og dermed også hardere dom om de svikter sitt kall – hvilket fremfor alt vil si å svikte det Guds ord som er åpenbart for dem!
   Her kan vi tenke på apostelen Paulus’ vitnesbyrd for kong Agrippa - Apg 26:19: «Derfor, kong Agrippa, ble jeg ikke ulydig mot det himmelske syn.»
   Når vi taler om himmelsk syn, så ikke tenk på et veldig lys som likesom lyser opp rommet du befinner deg i, for ikke å tale om himmelen over deg, men vær klar over dette at hvert glimt inn i Guds ords sannhet er et himmelsk syn! Som du jo ser og vel er klar over, så er det samme fremmed for verden!
   Disse prestene var betrodd Guds ord og vilje på en særlig måte – det er en vesentlig del av prestekallet, og her sto de i ferd med å svikte det, noe som altså ville få svære følger for dem, og også for folket i det store og det hele, da de i stedet for veiledning fikk villedning fra dem som var satt til å være åndelige hyrder for dem. Som Herren roper ut til sitt folk i Jes 3:12: «Mitt folks herskere er barn, og kvinner råder over det. Mitt folk! Dine førere er forførere. Den vei du skal gå, har de ødelagt.»
   Med andre ord – hør ikke på dem! Det vi også ser av verset er at kvinner ikke skal inneha åndelig ledende stillinger. Det vil føre galt av sted da det er feil i utgangspunktet! Men slik er det i et frafallent folk, og der førerne er sunket ned til forførere, man er likegyldig til hva Guds ord forkynner, fordi man ikke lenger forstår hvilket alvor det er og den dom som uavvendelig følger på.
   Det er to ting som forårsaker en slik likegyldighet, og det er at man ikke lenger har den kjærlighet til Herren som har sin årsak i at Han elsket oss først, som vi leser det i 1 Joh 4:19: «Vi elsker fordi Han elsket oss først,» og eller at man er blitt forherdet ved det som Skriften i Hebr 3:13, beskriver som syndens svik.
   Du lever mer og mer i åpenbar synd og både samvittighetens og Åndens tale blir svakere og svakere i deg, inntil begge opphører og du lever følelsesløst i det som er Gud imot, som vi leser om noen i Ef 4:19: «Følelsesløse har de gitt seg over til tøylesløshet, så de lever i all slags urenhet og griskhet.»
   En forferdelig tilstand – det skjønner du umiddelbart, du som er en kristen og rygger tilbake for det.
   Det finnes ikke den synd under himmelen som kan bli fordømmelse for den som har fått ta sin tilflukt til Jesus, men du kan som disse ende opp med å gi deg over, da vender du nemlig Jesus ryggen og går bevisst etter synden og verdsligheten – er du da en av Ånden opplyst kristen i sannheten, da står du i fare for å begå synd imot Den Hellige Ånd – det vil si, at du forakter og forkaster det du er overbevist om er Den Hellige Ånds opplysning.

   Dette var det disse folkets førere, prestene, var i ferd med å forårsake – og Herren sender profeten til dem!
   Prester og andre styrende i det åndelige regimente kan tenke at slakkhet i forhold til Ordets strenghet, og forkynnelse av det folket ut fra sitt gamle falne vesen gjerne vil ha, skal gjøre dem populære i folket, men det er i tilfelle en falsk ros, Skriften sier noe annet om frukten av dette, som vi leser det i vers 9 her i teksten: «Derfor har jeg gjort dere foraktet og små for hele folket. For dere akter ikke på mine veier, men gjør forskjell på folk for loven.»
   De har foraktet og skjult saltet i Ordet for folket og det har mistet sin kraft, og hva det da duger til vitner Jesus i Matt 5:13: «Dere er jordens salt! Men om saltet mister sin kraft, hva skal det da saltes med? Det duger ikke lenger til noe, uten til å kastes ut og tråkkes ned av menneskene.»
   Tvert imot hva prestene tenkte både da og nå, mister de all respekt i folket. Hva skal vi med dem tenker folk – leveregler kan vi da ordne med selv. Deres egentlige oppgave å bære frem lov og evangelium til opplysning om menneskets tapte stilling og gjenopprettelsen ved Jesu Kristi komme og offer, er ikke lenger til stede, og deres tjeneste er blitt meningsløs, og til forførelse for folket som hører dem.

   Dette er nok også kommet langt blant oss i dag, og vi er ikke mindre i behov av en Malakias, for ikke å si mange av dem, enn hva disse var, som vi leser om hos profeten her.
   Og da haster det nok for oss, mer enn vi aner! Som vi leser det her – vers 12-13: «Hos den mann som gjør dette, vil Herren utrydde fra Jakobs telt alle de som våker og svarer*, selv om de bærer frem offergaver til Herren, hærskarenes Gud.
   * forklart som - kanskje: lærer og elev. Det vil i tilfelle si – undervisning i Guds ord. Det er ikke lenger noen der som kan lære deg sant, og som du kan være en elev av!
   «Og dette er det andre dere gjør: Dere dekker Herrens alter med tårer, med gråt og sukk*. Han vil ikke mer se på offergaven eller ta imot noe med glede av deres hånd.»
   * forklares som tårer og sukk av alle dem det er blitt syndet imot – i dette tilfelle fremfor alt av de hustruer som er forskutt.

   Så la deg omvende av Herrens ord – Jesu Kristi blodige offer til en fullkommen soning av din synd, står ennå klippefast!