Kapittel 1
profeten nahum

 


Guds kjærlighets utvelgelse

   1 Dette utsagn er Herrens ord til Israel ved Malaki. 2 Jeg har elsket dere, sier Herren. Men dere sier: Hvordan har du vist oss din kjærlighet? – Var ikke Esau bror til Jakob, sier Herren. Likevel har jeg elsket Jakob, 3 men Esau hatet jeg, og jeg gjorde hans fjell til en ørken og hans arveland til bolig for ørkenens sjakaler. 4 Når Edom sier: Vi er knust, men vi skal bygge ruinene opp igjen! – da sier Herren, hærskarenes Gud: De kan bygge opp, men jeg skal rive ned. De skal kalles ugudelighetens land, det folk Herren er vred på til evig tid. 5 Dere skal se det med egne øyne, og dere skal si: Herren er stor over Israels grenser! 6 En sønn ærer sin far og tjener sin herre. Er nå jeg far, hvor er da min ære? Og er jeg herre, hvor er da frykten for meg? sier Herren, hærskarenes Gud til dere prester – dere som forakter mitt navn. Men dere sier: Hvordan har vi vist forakt for ditt navn? 7 Ved å bære frem uren mat på mitt alter. Men dere sier: Hvordan har vi krenket din renhet? – Ved å si: Herrens bord er ingen ære verd! 8 Når dere kommer med et blindt dyr for å ofre det, er det da intet ondt i det? Og når dere bringer et dyr som halter eller er sykt, er det da ikke noe ondt i det? Kom med slike gaver til din stattholder! Tror du han vil være tilfreds med deg, eller ta nådig imot deg? sier Herren, hærskarenes Gud. 9 Og bønnfall nå Gud at Han må være oss nådig! – Med egne hender har dere gjort dette, kan Han da være nådig mot dere? sier Herren, hærskarenes Gud. 10 Om det bare var noen iblant dere som ville stenge tempeldørene, så dere ikke forgjeves tenner ild på mitt alter! Jeg har ikke behag i dere, sier Herren, hærskarenes Gud. Jeg har ikke lyst til offergaver fra deres hånd. 11 Fra solens oppgang til dens nedgang skal mitt navn bli stort blant hedningefolkene. På hvert sted skal det brennes røkelse og bæres frem offergaver for mitt navn, rene offergaver. For mitt navn skal bli stort blant folkeslagene, sier Herren, hærskarenes Gud. 12 Men dere vanhelliger mitt navn ved å si: Herrens bord er urent, og maten som gis til det, er lite verd. 13 Og dere sier: Å for et strev! – Dere blåser foraktelig av det, sier Herren, hærskarenes Gud. Og dere bærer frem slikt som er røvet, og dyr som er halte eller syke. Slikt bærer dere frem som offergave! Skulle slike gaver fra dere behage meg? sier Herren. 14 Forbannet være den som farer med svik, den som har hanndyr i sin hjord og gjør et løfte, men likevel ofrer et dyr som har lyte. For jeg er en stor konge, sier Herren, hærskarenes Gud, og mitt navn er fryktet blant folkeslagene.

   «Var ikke Esau bror til Jakob, sier Herren. Likevel har jeg elsket Jakob, men Esau hatet jeg, og jeg gjorde hans fjell til en ørken og hans arveland til bolig for ørkenens sjakaler.» (v.2-3). Dette tar også Paulus for seg i Rom 9:11-13, idet han forsøker å gjøre klart for romerne - og for oss - hva nåde er:: «Og da de ennå ikke var født, og ennå ikke hadde gjort verken godt eller ondt - for at Guds råd etter Hans utvelgelse skulle stå fast, ikke på grunn av gjerninger, men ved Ham som kaller - da ble det sagt til henne: Den eldste skal tjene den yngste. Som skrevet står: Jakob elsket jeg, men Esau hatet jeg.»
   Nådeutvelgelsen: Ikke fordi Jakob (Israel) var bedre enn Esau. Hør hva Han sier til Israel i 5 Mos 7:7-8: «Ikke fordi dere var større enn alle andre folk, fant Herren behag i dere, så Han utvalgte dere. For dere er det minste av alle folkene. Men fordi Herren elsket dere, og fordi Han ville holde den ed Han hadde sverget deres fedre, derfor førte Herren dere ut med sterk hånd og fridde deg ut av trellehuset, fra Faraos, egypterkongens hånd.» Hør også Herrens karakteristikk av dette folket, der han gir Moses påbud om å tale til dem: «Si til Israels barn: Dere er et hårdnakket folk. Om jeg så bare for et øyeblikk vandret med deg, så måtte jeg ødelegge deg.» (2 Mos 33:5).
   Slå gjerne opp i en bibelordbok på hårdnakket folk, og se hvor ofte Herren gjentar det. Det var jo også dette Jesus holdt frem for jødene gang på gang i Hans møte med dem - denne falske forståelse de hadde, at de var Abrahams barn i kraft av å være Abrahams etterkommere etter kjødet. Noe Paulus går sterkt imot i Rom. 9. Det er de troende både av jøder og hedninger som er Abrahams barn. Esau var jo også en Abrahams etterkommer, men ingen jøde ville vel hevde at Esau og hans etterkommere var Abrahams barn!
   Får du se noe inn i dette, at det helt og fullt beror på Herrens miskunn, at du får høre Ham til, da har du funnet inn til selve hvilen. Den er gitt deg i Jesus Kristus - Han som kom etter sin frie vilje, av nåde, og fullførte frelse for deg. Til dette formål - din hvile i Jesus Kristus - brukes eksempelt med Jakob og Esau.

   Hva besto så - eller hva viste så - Esaus ugudelighet seg i? Vi tenker gjerne på et ugudelig liv, som et løssluppent liv i synd og skam - og det er jo gjerne følgene av det, om ikke alltid - men det viser seg fremfor alt i likegyldighet overfor Gud, Hans veier og Hans bud, og Hans frelse. Hos Esau ser vi det i dette at han solgte førstefødselsretten sin for en rett linser, og at han tok seg hedenske hustruer som ble en hjertesorg for hans foreldre Isak og Rebekka. (1 Mos 26:35). Og dette at man stoler på egne evner og egen styrke og egen visdom i dette som har med Gud og Hans frelse på gjøre. Dette er jo en direkte følge av fallet - en frukt av fallet, og dette tror man da skal behage Gud!
   Vi leser: «Når Edom sier: Vi er knust, men vi skal bygge ruinene opp igjen! – da sier Herren, hærskarenes Gud: De kan bygge opp, men jeg skal rive ned. De skal kalles ugudelighetens land, det folk Herren er vred på til evig tid.» (v.4).
   Hvorfor slår Herren så hardt ned på deres bestrebelser? Er Han urettferdig på noen måte? Nei, det ligger i dette Vi'et som Edoms barn (Esaus etterkommere) holder frem. Vi skal bygge osv. Ugudeligheten viser seg i at man vil bygge uten Herren! Man tror seg å kunne bygge noe varig og verdifullt uten Herren! Ser du nå at ugudeligheten ikke er å finne bare i nattklubber og kneiper?
   Paulus går inn til roten av dette i Rom. 10,1 ff. - hvor han nettopp peker på denne stolte ånd som reiser seg, mer og mindre bevisst i det naturlige menneske. Noe som fører til blindhet overfor Guds vei til frelse: «Brødre, mitt hjertes ønske og min bønn til Gud for dem er at de må bli frelst. For det vitnesbyrd gir jeg dem at de har nidkjærhet for Gud, men uten den rette forstand. Da de ikke kjente Guds rettferdighet, men søkte å grunnlegge sin egen rettferdighet, gav de seg ikke inn under Guds rettferdighet.»
   Du ser hva som forårsaket dere fortapelse - da de «søkte å grunnlegge sin egen rettferdighet, gav de seg ikke inn under Guds rettferdighet.» Og hva er så den Guds rettferdighet vi er kalt til å gi oss inn under? Det skriver han i det fjerde verset i Rom 10: «For Kristus er lovens endemål, til rettferdighet for hver den som tror.» Kristus er!
   Vår egen rettferdighet - Gud river den ned slik som Han i dette forbildet river ned alt Edom i sin ugudelighet vil bygge opp. Guds rettferdighet er nemlig en gave gitt oss i løftessønnen Jesus. Isak er et forbilde på ham. Han var født ved et løfte - det vil si, gitt av Gud - imot naturens gang. Sara fikk et barn av nåde blott!

   De rette jøder, rette Abrahams barn - det er de som tror (ser) løftet - ser Guds nåde - ser Guds kjærlighet, ved at de uforskyldt av nåde har fått det alt, uten grunn i dem. De andre av Israels folk, d.e. Abrahams etterkommere, er ikke israelitter, er ikke Abrahams barn. (Se Rom 9). Men de kan bli det, likesom også hedningene bare kan bli Abrahams barn ved tro. Ved tro på nåden - ved tro på Jesus, Guds nådige gave til oss. Her sier Peter noe i sin tale på apostelmøtet i Jerusalem i Apg 15:11: «Men vi tror at vi (jøder) blir frelst ved Herren Jesu nåde, på samme måte som de (hedninger).»

   Urene offer! Syke offer! Skadete offer! Offer med lyter! som det klages over i teksten vår - ut over at det åpenbarer hjerteforholdet til de som faktisk bar disse frem i den tid - hva er det igjen et forbilde på?  Jo, nettopp på våre gjerninger, våre dyder, vår rettferdighet, vår hellighet.

   «Hvem gav meg noe først, så jeg skulle gi ham vederlag?» spør Herren. (Job 41:2). All denne forståelse av gjerningsveien, har jo dette i seg, at vi må i Ham noe først for å få noe tilbake!
   Her får vi et velsignet ord av apostelen Johannes: «Vi elsker fordi Han elsket oss først.» (1 Joh 4:19).
   Jesus sier: «Hva kan et menneske gi til vederlag for sin sjel?» (Matt 16:26; Mark 8:37). Ja, hva vil du svare på det?
   Paulus tar det også frem i sitt brev til romerne: «Eller hvem gav ham noe først så han skulle få vederlag?»  (Rom 11:35). Spørsmålet er da: Kan Han være nådig mot deg på det grunnlag?

   «Men dere vanhelliger mitt navn ved å si: Herrens bord er urent, og maten som gis til det, er lite verd. Og dere sier: Å for et strev! – Dere blåser foraktelig av det, sier Herren, hærskarenes Gud. Og dere bærer frem slikt som er røvet, og dyr som er halte eller syke. Slikt bærer dere frem som offergave! Skulle slike gaver fra dere behage meg? sier Herren.» (v.12-13).
   Dette er jo nettopp hva som skjer der hvor mennesket forsøker å grunne sin egen rettferdighet. Der vises nettopp denne forakt for Guds rettferdighet. Selve forsettet innebærer en forkastelse av Herrens vei, som allerede nevnt ut fra Rom. 10,1ff.
   Det står om denne apostelen som skriver nettopp dette, at han - før han kom til omvendelse og tro på den Herre Jesus - «fnyste av trusler og mord mot Herrens disipler.» (Apg 9:1).
   Fnyste av trusler og mord! Ser du det hvitglødende raseri denne nådeforkynnelse skapte i den egenrettferdige fariseer og skriftlærde Saulus fra Tarsus? Også i dag er de kristne den mest forfulgte folkegruppe i verden. Det er nylig bekreftet i våre nyhetsmedia. Merk deg!: For denne nådens skyld!

Paulus, for evangelieforkynnelsens skyld, ble han blant annet utsatt for den forsmedelse å bli pisket, og satt i fengsel. Ved et tilfelle gjør han sine dommere og fangevoktere klar over at de er i ferd med å utsette en romersk borger - altså en som har borgerett i Rom -  for uten dom. Da sier disse romere noe til Paulus - og det er Paulus' svar du nøye skal merke deg: «Den øverste høvedsmannen gikk da selv til Paulus og spurte: Si meg, er du romersk borger? Han svarte: Ja. Den øverste høvedsmannen sa: Jeg har kjøpt denne borgerretten for en stor sum penger! Paulus svarte: Men jeg er endog født til den!» (Apg 22:27-28).
   Her ser du et åndelig bilde på fri og trell, religiøs og sann kristen, bare med det forbehold at borgerrett i Guds rike kan ikke kjøpes for noe - det kan bare fås.

   Hør denne alvorlige klagen til slutt: «Om det bare var noen iblant dere som ville stenge tempeldørene, så dere ikke forgjeves tenner ild på mitt alter! Jeg har ikke behag i dere, sier Herren, hærskarenes Gud. Jeg har ikke lyst til offergaver fra deres hånd.» (v.10). Og hør så Jesu ord - og måtte begge dele trenge dypt inn i din bevissthet: «Gå bort og lær hva dette betyr: Barmhjertighet er det jeg vil ha, ikke offer! Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men for å kalle syndere.» (Matt 9:13).
   Hva skal vel en synder gi Gud? Han kan bare se hen til det fullkomne offer - Guds offer!