De hedenske sjøfolkene sto igjen med inntrykket av en vredens og hevnens Gud, som krevde sin falne profets liv. Derfor bar de også frem offer og gav løfter under stor frykt. (Se kap.1v.16).
   Slik fortoner det seg for den som står utenfor - Han ser bare «storm» og «mørke» i dette som har med kristendom å gjøre. Og dette er også etter Guds ord og vilje. Han skjuler seg bak mange dekker, som det står - Jes 4:5: «- over alt herlig er det et dekke.»
   Herren åpenbarer seg nemlig ikke for det naturlige øye (naturlige menneske) - det kan overhodet ikke se og erkjenne Ham - men for troens øye, det som Gud gir, når du midt i stormen og uværet hører den lokkende stemme: «Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile.» (Matt. 11:28).

   For hva var det nå Herren ville med den storm Han sendte etter Jonas? Ville Han hevn for ulydighet og dermed profetens undergang? Nei, Han ville berge både profeten og folket i Ninive - de mer enn tolv ganger ti tusen mennesker som ikke visste forskjell på høyre og venstre - og dertil en mengde dyr, som vi hører i kap. 4v.11.

   Men hedningene så altså bare vrede!

   Vi møter ofte denne tanke om «vekkelse» presentert i dag; at det er å gjøre «kristendommen» populær og attraktiv for det naturlige menneske. Men hva er det da du får presentert? Jo, mennesketanker og et sosialt og «vennlig» evangelium som i første rekke handler om hvordan vi skal være, og hvor mennesket (og i dag endatil dyr!), og ikke Gud, blir æret og kommer i sentrum.

   Men kristendom er jo Kristus, Han som ifølge 1 Tess 1:10, frir oss fra den kommende vredesdom.

   Den situasjon Jonas her befant seg i, sier oss noe sant om vekkelse. «Men Herren lot en stor fisk –.» Han ble oppslukt av et mørke, hvor han fikk se sant på sin egen litenhet og hjelpeløshet. Men fisken handlet på Herrens befaling.

   Idet han befant seg i dette dypeste mørke var likevel alt under full kontroll. Herren visste hvor han var, og så og hørte ham. Han var i virkeligheten ikke i noen fare, men i langt tryggere hender enn sjøfolkene som seilte videre på det blikkstille hav.

   Slik ser det nå ofte ut i denne verden, som om det går hedningen vel, mens den troende går under. Men hvor ender ferden? Det er det du må gi akt på, og Guds løfter som følger deg under ferden.

   Det var altså i virkeligheten ikke noen fare med Jonas, men det står klart fast - det var bare én utvei, og det var om Guds nåde var tilstrekkelig! Alt hvilte på det nå, og nå var han også selv fullt ut klar over det.

   Kristendommen i dag blir ofte fremstilt som et «tilbud» blant andre alternativ. Men her var ikke tale om noe alternativ. Alternativet var døden, og deretter dom. Som Hebr 9:27 forkynner: «Og likesom det er menneskenes lodd én gang å dø, og deretter dom,» Det kan vel neppe kalles noe alternativ!?

   Men du som leser dette - hva tror du alternativet er for din del, om dette budskap om Guds nåde for Jesu Kristi blods skyld får gå ditt hjerte forbi uten å bli lukket inn?
   Tror du at du kan fri din sjel fra døden og dommen ved noe annet?
   Har du tenkt alvorlig over det?

   Dette er vekkelse, å se seg selv i Jonas' situasjon. Vi er også slukt av et mørke - syndens mørke - og det er bare én utvei, nemlig Guds nåde.

   Men i utgangspunktet trives vi alle i Leviatans (Satans) mage, og søker vår lykke der, fordi vi i vår åndelige blindhet ikke forstår vår egen situasjon selv om verden vel viser sitt sanne ansikt klarere i dag enn noensinne før.

   Det står i 1 Mos 3:23, om mennesket at det ble drevet ut av Edens hage.
   Kjære venn, denne verden, i sin naturlige tilstand, befinner seg utenfor Edens hage, den velsignede. Derfor er det også nytteløst å søke å bygge seg et Paradis på jord. Resultatene i Øst-Europa og andre kommunistiske ateistiske stater, taler vel sitt tydelige språk til oss i så måte. - Det burde iallfall gjøre det! Eller var det bare feil ideologi?

   Vi får ofte fremstilt bildet av Jesus stående utenfor og banke. Ja, det er rett det, Han står i utgangspunktet utenfor vår hjertedør, men det er i virkelig vi som befinner oss utenfor. Han vil ha oss inn! – inn til seg!
   Nei, «Paradiskreftene» finnes ikke her på jord! Vi er i vår naturlige tilstand skilt fra dem!

   Men Herren har plantet en ny Edens hage hvor disse kreftene igjen er i virksomhet, nemlig Golgata! Porten inn til Livets tre, hvor det ikke står kjeruber med flammende sverd!
   Men hva er det vi ser der? Vi ser Guds ord stadfestet igjen -: «- over alt herlig er det et dekke.» For på Golgata ser du en mann hengende pint og ihjelslått på et kors. En som ikke lenger ser ut som et menneske (Jes 52:14), og som kalte seg selv en orm og ikke et menneske. (Sal 22:7). Et anstøt for det naturlige menneske! Og Gud gjør ingenting for å gjøre det vakrere! Her sones nemlig synd!

   Men «er da ei Hans åpne sår Himmeldører vide?» spørres det i sangen. Jo, nettopp de!

   Det var også dette Jonas fikk løfte sitt blikk til, og klynge sitt håp til, midt i det at han erkjente seg bortstøtt - med rette - fra Herrens øyne, for sin synds skyld.
   «Men jeg vil igjen se opp til ditt hellige tempel,» sier han. (v.5). Herren hadde nemlig talt et ord - et ord om det sted Herren ville la sitt navn bo, og som Israels barn skulle få vende seg til i vanskeligheter og nød - også den som hadde sin årsak i deres egen synd og svikt. (Les Salomos lovprisning i 1 Kong. 8).
   Dette viste så Jonas til, og i sin dype nød kom han med den sanne bekjennelse: «Frelsen hører Herren til!» (v 10). Da talte Herren til fisken, og den spydde Jonas opp på det tørre land, ut i lyset. Legg du merke til dette - da!

   Ja, Herren er virkelig en Gud som skjuler seg. Alle de herlige sannheter som er skjult her, men likevel åpenbart i en beretning om en fisk som sluker et menneske, tre dager og tre netter, og så spyr det opp igjen. Altså noe som fra naturens side er en umulighet, og som derfor også har skapt så kraftig anstøt hos dem som bare ser det ytre på grunn av sin vantro. Det kan jo ikke være sant, når vi ikke forstår det, må vite! Og der stopper det for det naturlige menneske, som med den største selvfølgelighet forkaster Guds ord til fordel for sin egen forstand og fornuft.
   Vi ser den samme «umulighet» i Isaks fødsel fra et utdødd Saras morsliv, for eksempel. Gud er ikke bundet av de samme lover som oss, noe Jesus åpenbarte ved atskillige anledninger.

   Men for oss som tror er Hans ord en lykte for vår fot, og et lys på vår sti (Sal 119:105). Den som ser med utildekket ansikt som apostelen taler om i 2 Kor 3:18, han ser mer enn en Jonas - han ser Herren i jordens hjerte for våre synders skyld.
   Jesus bruker nettopp dette forbildet i Matt 12:40: «For likesom Jonas var tre dager og tre netter i storfiskens buk, slik skal Menneskesønnen være tre dager og tre netter i jordens hjerte.»

   Og da kan du spørre: Var det en tilfeldighet at Jonas flyktet fra Herren og havnet i fiskens buk? Var det en tilfeldighet at Paulus, som fra mors liv av var tatt ut til å være hedningenes apostel, som vi kan lese i Gal 1:15, først skulle få være en fariseer og bitter forfølger av menigheten, Guds folk? osv.

   Det er vel bare ett rett svar på et slikt spørsmål: - prøv ikke å forstå Herren, men hør Hans ord til tro (Rom 1:17), og du skal ikke bli skuffet!

   På dette guddommelig sanne vitnesbyrd: «Frelsen hører Herren til,» skal også du oppleve å «bli spydd opp på tørt land.» Eller som Skriften ellers uttrykker det - vende seg fra Satans makt og til Gud, fra mørket til Hans underfulle lys, fra døden til livet.

   Dette som mennesket aldri kan prestere ved egen makt, kraft eller kløkt, det gjør Gud ved erkjennelse og åpenbaring.

   Så vendte altså Jonas, på Herrens ord, tilbake til de levendes land! Og nå var det virkelig sant for ham: Frelsen hører virkelig Herren til! – og Ham alene!