Jonas den ulydige

   1. Herrens ord kom til Jonas, Amittais sønn, og det lød så: 2 Stå opp, gå til Ninive, den store byen, og rop ut imot den. For deres ondskap er steget opp og kommet for mitt åsyn. 3 Men Jonas stod opp for å flykte til Tarsis, bort fra Herrens åsyn. Han drog ned til Joppe og fant der et skip som skulle til Tarsis. Så betalte han for reisen og gikk ombord for å fare med dem til Tarsis, bort fra Herrens åsyn. 4 Men Herren sendte en sterk vind ut over havet. Det ble en stor storm på havet, og skipet holdt på å bli knust. 5 Da ble sjømennene redde. De ropte hver på sin gud. For å lette skipet kastet de lasten ut i havet. Men Jonas var gått ned i skipets nederste rom og lå i dyp søvn. 6 Skipsføreren gikk da til ham og sa: Hvordan kan du sove så fast? Stå opp og rop til din Gud! Kanskje han vil tenke på oss, så vi ikke går under. 7 Og sjøfolkene sa til hverandre: Kom, la oss kaste lodd, så vi kan få vite hvem som er skyld i at denne ulykken har rammet oss! Så kastet de lodd, og loddet falt på Jonas. 8 Da sa de til ham: Si oss hvem som er skyld i at denne ulykken har rammet oss? Hva er ditt ærend, og hvor kommer du fra? Hvilket land kommer du fra, og hva folk tilhører du? 9 Han svarte: Jeg er en hebreer, og jeg dyrker Herren, himmelens Gud, han som skapte havet og det tørre land. 10 Da ble mennene grepet av stor redsel og sa til ham: Hva er det du har gjort! - For de visste at han flyktet bort fra Herrens åsyn. Det hadde han fortalt dem. 11 Og de sa til ham: Hva skal vi gjøre med deg, så havet kan legge seg for oss? - For havet ble mer og mer opprørt. 12 Han sa da til dem: Ta meg og kast meg i havet! Så vil havet legge seg for dere. For jeg vet at det er for min skyld at denne stormen er kommet over dere. 13 Sjøfolkene prøvde å ro tilbake til land, men de maktet det ikke. For sjøen slo bare sterkere og sterkere mot dem. 14 Da ropte de til Herren og sa: Å Herre! La oss ikke gå under fordi denne mannen skal dø, og la ikke uskyldig blod komme over oss! For du, Herre, har gjort som du ville. 15 Så tok de Jonas og kastet ham i havet. Da holdt havet opp med å rase. 16 Mennene ble da grepet av stor frykt for Herren, og de bar fram offer for Herren, og gav løfter.

   Jonas, en hebreer, vekket opp til å være Herrens profet for hedningefolket i Ninive.
   Det lå nær for jøden å tenke: - hva bryr vel Gud seg om hedningefolkene, det er jo oss Han har utvalgt?
   Men hedningefolkene lå også Herren på hjertet. Det er åpenbart på mange steder i den gamle pakt, men først i den nye pakt er det åpenbart i all sin herlighet, at hedningene er medarvinger og hører med til legemet, som apostelen forkynner det i Ef 3:6, at det ved Ånden er åpenbart «At hedningene er medarvinger, de hører med til legemet og de har del i løftet i Kristus Jesus ved evangeliet.»
   Det er åpenbart at nettopp du i Jesus Kristus hører med til dette legemet!

   Hvordan ble så Jonas profet? Jo, Herrens ord kom til Jonas, og hadde en bestemt ordlyd: - det lød så, heter det. (v.1).

   Det var ikke sine egne tanker og meninger om hedningenes liv og vandel Jonas skulle bringe, men Herrens ord om at disse gjerninger er under Guds mishag og dom. Der hvor det ikke ved lov og orden settes en bremse og en grense for dette, der ender det med at Herren må gripe inn til dom!

   Når Jonas nå fikk den store mulighet til å gå ærend for Herren, himmelens Gud, Han som skapte havet og det tørre land, som vers 9 her opplyser oss om, da kunne han vel ikke komme fort nok av sted?
   «Stå opp, gå til Ninive!» - Slik lød Herrens ord til Jonas. Men Jonas stod opp for å flykte til Tarsis, bort fra Herrens åsyn. Med andre ord, stikk motsatt vei.

   Han trodde åpenbart på det tidspunkt at Herrens åsyn var begrenset til et visst sted på jorden, men måtte snart sanne noe annet, som også salmisten i Salme 139, vitner om: «- og vil jeg bo ved havets ytterste grense, så fører også der din hånd meg, og din høyre hånd holder meg fast.»

   Det var jo ikke meningen at Jonas skulle dra til Ninive alene, mens Herren ble tilbake i Israel. Å nei, vi ser at da Jonas klaget over det døde kikajontreet - der han hadde satt seg østenfor byen, som vi senere leser i kapittel 4 vers 5 - så var også Herren der og talte med ham. Og Jesus sier da også til sine vitner i Matt 28:20: «- se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.»

   En profet er bare et «rør» Herren taler igjennom, og ingenting i seg selv. Slik er det også mange som tar anstøt, og skyver fra seg det de hører fra en prekestol, selv om det var visdomsfull tale full av Ånd og sannhet. For når forkynneren stiger ned, så finner de bare et vanlig menneske - kanskje til og med en som det er mindre ved.
   Men det er Guds ord det dreier seg om, og ikke forkynnere og profeter! Elieser skulle hente en brud til sin Herre, Isak - ikke til seg selv. (1 Mos 24).

   Vi ser det også på Jonas her; ingenting i seg selv.
   Lignende skrøpelighet åpenbares om selveste ildprofeten Elias i 1 Kong 19. Visse vers hos Jesaja og Jeremia tyder på at også de vaklet i den gjerning og oppgave Gud hadde utvalgt og kalt dem til.

   Det var altså ikke for deres egen fortreffelighets skyld at de ble kalt til profeter, men de var utvalgt til det etter Herrens råd, fra mors liv av. (Jmf. Jeremia og Paulus).

   Jonas var redd for å gå! Han skulle refse hedningenes synder og forkynne Guds dom, og han forsto hva det ville kunne koste.
   Er vi for villige til å gå i dag? Hvorfor forsøker ikke vi oftere å flykte fra Herrens kall? Er det noe vi ikke har forstått? Nemlig hva det vil komme til å koste?

   Så mye av forkynnelsen i dag oppfordrer mennesker til å gå - men det er ikke alle som skal gå! Men drevet av Den Hellige Ånd - drevet av Guds ord - går de som skal gå.

   Særlig i kristne ungdomsmiljøer i dag, går tekstene i sangene som oftest ut på dette - å gå for Herren. Og så synges da dette ut med største frimodighet, vrikkende til gospelrytmer gjerne.
   Men Jonas stod opp for å flykte til Tarsis, bort fra Herrens åsyn i frykt og beven.

   Kan hende tenker mange at det er et annet budskap i dag. Kun gledesbudskap!
   Ja, det er sant at det er et gledesbudskap, men det har også sin veldige konsekvens å forkaste dette gledesbudskapet. Det er også en del av budskapet! Som vi ser av blant annet Luk 13:1-5 «På den tiden kom det noen og fortalte Ham om de galileere som Pilatus hadde drept, så blodet deres hadde blandet seg med blodet av slaktofrene som de bar frem. Han svarte og sa til dem: Mener dere at disse galileere var syndere fremfor alle andre galileere, siden de har lidt dette? Nei, sier jeg dere! Men hvis dere ikke omvender dere, så skal dere alle omkomme på samme måten. Eller de atten som tårnet ved Siloa falt ned over og drepte - mener dere at de var skyldige fremfor alle mennesker som bor i Jerusalem? Nei, sier jeg dere! Men hvis dere ikke omvender dere, skal dere alle omkomme på samme vis.»
   Dette er Jesu forkynnelse! Det finnes ikke noe tredje alternativ. Dette er redningen! Ellers så skal du selv måtte svare Gud regnskap til minste detalj - og ikke minst dette at du ved forkastelsen av evangeliet har gjort Gud til en løgner, som vi ser av 1 Joh 1:10.
   Du må ikke tenke at alle skal glede seg over dette budskapet, for da vil du snart bli skuffet!

   Men Herren - Han som er langmodig og rik på miskunnhet - Han så en mulighet for Ninives folk, og derfor ville Han sende dem en profet. Men profeten la på flukt bort fra Herrens åsyn. Han la ut på havet. Men der ute på havet skjedde det noe som i grunnen er en stor trøst for oss alle. Vi ser nemlig det at Herren ikke oppgir sitt skrøpelige kar så snart, men sender en storm etter ham, for å føre ham tilbake.

   Ja, hvor mange har ikke forsøkt å flykte fra Herrens åsyn, fra Herrens kall, og så har stormen brutt løs i deres liv. Det kan være så forskjellig kan hende fra den ene til den andre, men «storm» er rette betegnelsen.

    Skipet holdt på å bli knust, dødsangsten grep sjømennene og de ropte til gudene sine. Å, for en nød når hedningen dør, og roper og ber forgjeves til sine tomme avguder.

   Det har alltid vært sterke krefter i virksomhet imot kristen misjon, og er det fremdeles i dag. Dette er drevet frem av Satan! Må Gud gi oss nåde til å se hva det i virkeligheten dreier seg om!

   For å lette skipet (les: for å berge livet) kastet de lasten ut i havet. En påminnelse for oss i vår materialistiske tid. Om vi eier mye så har vi tross alt ikke vårt liv av det, og det er forutsagt at på den ytterste dag, da hele dette «skipet» vi kaller vår verden skal bli knust, da skal menneskene nettopp kaste sine guder av sølv og gull - bort til muldvarpene og flaggermusene, de som holder til i mørket, forkynner profeten Jesaja i kapittel 2 vers 20.

  Da vil de innse hvor lite det kan hjelpe dem. Da råtner det for øynene på dem; sølv og gull, et æret navn uten Gud, æresbevisninger og alt mennesket har gjort seg selv stort av. Da Gud trenger igjennom og dømmer det skjulte hos menneskene, som det er forutsagt i Rom 2:16.

   Det ble ingen virkning av deres rop, så skipsføreren gikk da til Jonas: «Stå opp og rop til din Gud!» Han var jo også deres Gud, men de kjente Ham ikke.
   Så kastet de lodd for å finne den skyldige, og loddet falt på Jonas. Her åpenbarte Gud seg i sin allmakt for de hedenske sjøfolkene, for Jonas hadde allerede fortalt dem at han flyktet bort fra Herrens åsyn. (v.10).

   På deres bønn om råd kommer Jonas med dette svaret: «Ta meg og kast meg i havet!» Å, for dyp av visdom i Gud: - han skulle fremfor alt være et forbilde på Jesus, denne profeten. «Er det meg dere leter etter, så la disse gå,» som Han sier i Joh 18:8.

   Å, hvor små våre tanker blir da! Var det altså Guds vilje at profeten skulle flykte? Ellers ble det jo ikke noe Jonastegn som Jesus i sin tid kunne henvise til?
   Ja, vi vil gjerne romme Gud i vår tanke. Det må jo være «fornuftig!» Men den rettferdige skal leve ved tro!

   Vi ser at de ikke var noen vanlige røvere disse sjøfolkene. En hedning kan være vel så rettskaffen og medfølende som noen kristen. Det er så visst ikke der skillet går. Så ser vi også at de ikke umiddelbart tok imot Jonas' «tilbud,» og kastet seg over ham, men prøvde først å ro tilbake til land. Men de maktet det ikke. (v.13).
   Å nei, ingen hedning rokker det aller minste ved Guds vilje. Han som troner i himmelen, ler av hedningenes larm og opprør. (Sal 2:4).

   Da ropte de til Herren, og da gjorde de som Herren ville. Da la stormen seg som den på Jesu ord også gjorde på Genesaretsjøen vel 750 år senere.
   Denne Jesus fra Nasaret, denne tømreren, dette mennesket som sto frem i Israel, var (er) altså den samme Herre som sendte stormen etter Jonas. Gud, den allmektige, sier Han til Abraham. Mennesket Jesus Kristus.

   «Mennene ble da grepet av stor frykt for Herren, og de bar frem offer for Herren, og gav løfter. (v.16).
   Kjennskap til Gud hadde de, men bare til lovens Gud - Han som i sin vrede og allmakt krever til regnskap, Han som ikke lar synderen slippe bort fra oppgjøret, men setter himmel og jord i bevegelse for å innhente ham.

   De hadde jo sett Jonas bli slukt av havet, og da sluttet det å rase. Derfor var de grepet av stor frykt innfor Gud, og derfor bar de frem offer og gav løfter Ja, de var i sannhet fremdeles hedninger.
   Det er også du og jeg så lenge det bare er denne Gud vi kjenner. Da dyrker vi Herren som hedningene dyrker sine guder, av ren frykt og/eller for egen vinnings skyld! Da er Herrens ord ennå ikke åpenbart for deg. Ordet som ble kjød og tok bolig iblant oss. Han som gav seg selv (i havet) for våre synders skyld. Da ønsker du bare å være sammen med Ham fordi Han er den Han er, på samme måte som du setter pris på å være sammen med en god venn!

   «Frykt er ikke i kjærligheten, men den fullkomne kjærlighet - (Guds kjærlighet) – driver frykten ut. For frykten har med straff og en vond samvittighet å gjøre, og den som frykter, er ikke blitt fullkommen i kjærligheten, står det i 1 Joh 4:18.

   Kjenner du Ham?