Herren fortsetter her sin åpenbaring av sin velsignelse over alle dem som vender seg til Ham på Hans kall. Men også sin fryktelige dom over dem som fortsatt står Ham imot og ikke gir Ham den ære som tilkommer Ham som Gud og alle tings skaper.

   Vi leser her mange betegnelser som peker hen imot jødefolket, slik at en lett kunne få det inntrykk at dette dreier seg om jødene på den ene side og hedningene på den annen. Uttrykk som Judas barn og Jerusalems barn, Sions berg og lignende. Men det er altså ikke tilfelle som vi ser av begynnelsen på dette kapitlet: Han vil utgyte sin Ånd over alt kjød! (v.1).
   Simeon i templet vitner om den Herre Jesus på Hans omskjærelsesdag i Luk 2:32: «- et lys til åpenbaring for hedningene, og en herlighet for ditt folk Israel.»
   Herren har i Jesus Kristus sin Sønn tatt bort skillet mellom jøde og hedning, som vi kan lese det klart blant annet i Gal 3:28: «Her er ikke jøde eller greker, her er ikke trell eller fri, her er ikke mann og kvinne. For dere er alle én i Kristus Jesus.»
   Paulus har i Ef 2:19, også dette budskap til de hedninger som er kommet til tro på Jesus: «Så er dere da ikke lenger fremmede og utlendinger, men dere er de helliges medborgere og Guds husfolk.»
   Om noen prøver å bygge opp dette skillet igjen, så skal han altså vite at han går Guds ord og vilje imot.

   Disse hedningefolk som her går sin dom i møte, er de som har bevart et fiendesinn imot Herren og Hans folk, enten det er Israel (jødene) eller de levende kristne.
   Dette er også årsaken til deres dom - at de ikke har latt seg omvende ved Guds godhet og nåde, og går så langt i sitt gudsfiendskap at de ikke engang frykter for å reise til Israel, for å legge det under seg. Mitt land, som de (hedningefolkene) delte, som Han sier her i vers 7.

   Velsignelsen, den er tiltenkt alle mennesker, som vi ser: - alt kjød! Den går ut på søken også etter de aller laveste i samfunnet - treller og trellkvinner. Nå er det jo ikke treller og trellkvinner i denne forstand iblant oss i dag - iallfall ikke i den såkalte siviliserte del av verden - men det var det på pinsefestens dag, da Den Hellige Ånd som en oppfyllelse av denne profeti hos profeten Joel, ble utgytt i Jerusalem. På den dagen ble det lagt til omkring tre tusen sjeler, ser vi av Apg 2:41).
   Vi leser om dette i Apg 2:6-11: «Da denne lyden hørtes, samlet det seg en stor folkemengde. Og de ble forvirret fordi de hørte dem tale enhver på sitt eget språk. De ble helt ute av seg av undring og sa: Er ikke alle disse som taler, galileere? Hvordan kan det da gå til at hver av oss hører vårt eget språk, det som vi er født i, vi partere og medere og elamitter, vi som bor i Mesopotamia, Judea og Kappadokia, Pontus og Asia, Frygia og Pamfylia, Egypt og områdene i Libya mot Kyréne, og vi tilreisende fra Rom, både jøder og tilhengere av jødenes tro, (merk deg dette! – altså hedninger) kretere og arabere - vi hører dem tale om Guds store gjerninger på våre egne språk!»
   Peter henviser jo også til, og siterer direkte fra denne profeti hos Joel, når han i sin tale skal forklare hva som skjer i Jerusalem på denne dagen. Du kan lese om dette i Apg 2:14-36.

   Du kan ofte høre dette utlagt som noe som først skal skje i de aller siste dager - at Ånden da skal utgytes på en særskilt måte, og det skal følge tegn og under med osv. Dette anvendes da gjerne på pinsebevegelsen og andre på den siden av kristenheten. Men så er det bare det da, at Peter har en annen forklaring på det: «Men dette» - altså dette dere nå i dag er vitne til – «er det som er sagt ved profeten Joel.» (Apg 2:16).

   Det er bare det å si til dette atter en gang: Hold deg til Guds ord!
   Siden har Den Hellige Ånd vært i verden, fulgt og understreket budskapet om den Herre Jesu frelsergjerning, og tatt bolig i hvert hjerte som har latt seg åpne for Herren ved det.
   Også senere møter vi nettopp Peter igjen under hans besøk i hedningen Kornelius' hus, hvor det heter: «Mens Peter ennå talte disse ord,» - ordet om frelse og syndenes forlatelse ved Jesus Kristus – «falt Den Hellige Ånd på alle dem som hørte Ordet.» (Apg 10:44).
   Apostelen Paulus skriver i sitt brev til Filemon, om den rømte trellen Onesimus, og kaller ham: «Min sønn» og «mitt eget hjerte.» Og så ber han om at Filemon må ta imot ham, og få beholde ham, ikke lenger som trell, men en elsket bror!
   Ser du oppfyllelsen av profetien hos Joel? Onesimus hadde fått Den Hellige Ånd!

   Det er som nevnt ikke treller og trellkvinner av denne sorten iblant oss lenger, men det er nok av dem som står lavest på samfunnsstigen. Du skal ikke ha beveget deg særlig lenge i en hvilken som helst by før du ser dem.
   Så skjer også det ofte, at slike vender seg til Herren i sin nød, og får Den Hellige Ånd! Uten noe spørsmål! For det har ikke noe med oss å gjøre som sådan dette, men kun med mottakelsen av budskapet om Jesus Kristus - budskapet om det som allerede er ferdig for oss i Ham!

   Vi hører også her - som andre steder i Guds ord - om de store og skremmende hendelser som går forut for Hans dag, som også kalles den store og forferdelige. (v.4). Mektige tegn i naturen - endatil i himmellegemene - og i folkelivet. Ting som fører til angst. Men midt i dette skinner plutselig slike kraftige solstråler tvers gjennom dette mørke og tette skydekket: «Og det skal skje: Hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst.» (v.5a).
   Midt i denne mørke tid vitner Guds ord her om at det er «noen som har sluppet unna - en flokk - slik som Herren har sagt.» (v.5b).
   Det er altså ikke en total håpløshet! Herren frelser fremdeles den som kommer til Ham, på Hans kall!

   Det skal også skje noe forløsende for Israel - og nå er vi kommet til de aller siste dager på jord, idet hedningenes dom står for døren - de skal fris ut av dette som ordet her kaller et fangenskap. (v.6). Det kan bare bety at de skal komme til tro på evangeliet, på sin Messias, Jesus!

   Og til slutt: Hedningene reiser seg for å endelig løse konflikten Israel! Selve Israels eksistens er en konflikt for hedningen! Og så vet de ikke at det er Herren som fører dem dit ned til dom. Det skal møte dem det de aldri hadde tenkt. Herren skal brøle fra Sion! (v.21a).
   Nå er Han ikke lenger en som finner seg i, og bærer over med, spott og hån og opprør.
   Men igjen, en plutselig solstråle igjennom mørket: «Men Herren er en tilflukt for sitt folk og et vern for Israels barn!» (v.21b). Det rettes ingen anklage mot dem! De er frikjent fra alle sine synder i Jesus Kristus!

   Etter denne endelige dommen over de opprørske hedningefolkene, skal Herren føre sitt folk, av både hedninger og jøder, inn til den evige hvile, som de har ventet på og sunget om på en fiendsk jord, til alle tider.
   «For Guds folk er hvilen tilbake!» Den er kjøpt dem og gitt dem i Jesus Kristus, Guds Sønn, fra evighet av!