Her fortsetter domsordene fra kapittel 1 over det frafalne folket, det frafalne Israel. Det kommer en befaling fra Herren om å blåse i basun på Sion. (v.1).
   Basunen er i Skriften det alarmerende, som vi også ser av teksten her: «Blås alarm på mitt hellige berg!» Det blir som i våre dagers sirener.
   Du ser, det er først og fremst i sin menighet Han vil at alarmen skal lyde. En følge - blant de mange andre - av frafallet er at basunen stilner. Det slås ikke lenger alarm! Det har sin årsak i at det som strider mot Guds ord og vilje ikke lenger er alarmerende for Hans folk, rett og slett. Guds ord aktes ikke lenger på med alvor. Man ser ikke lenger noen fare ved å leve i strid med Ham. De sier heller - mer eller mindre bevisst – som folket i Sal 73:11: «Hvordan skulle Gud vite noe? Er det vel kunnskap hos Den Høyeste?»
   Dette har gjerne sin grunn i at Gud er langmodig og ikke straks slår ned og dømmer synden, slik at en føler seg trygg der en lever i strid med Hans ord og befaling.
   Men her ser vi altså at det nettopp befales å hente frem basunen. Den fungerte som nevnt, slik som sirener fungerer i våre dager. Et kall til folket om å gi akt!
   Vi finner jo også dette når det tales om den aller siste tid på jorden; tenk bare på de alvorlige ord i forbindelse med Jesu annet komme i 1 Kor 15:52: «- i ett nu, i et øyeblikk, ved den siste basun. For basunen skal lyde ...» Og i 1 Tess 4:16: «For Herren selv skal komme ned fra himmelen med et bydende rop, med overengels røst og med Guds basun ...»
   Vi kjenner også ordet om de sju domsengler i Åpenbaringsboken kapittel 8 og 9, som skal blåse i hver deres basun ved innledningen av hver plage.
   Paulus sier noe viktig om dette å forkynne og vitne i menigheten, eller å varsle, nemlig at det tales slik at de som hører skjønner det rett. Han sier i 1 Kor 14:8: «Dersom en basun gir utydelig lyd, hvem vil da gjøre seg klar til kamp?»
   Ja, det var jo et betimelig spørsmål! – hvem vil innrette seg om en ikke har forstått ordren?

   Det var det som hadde skjedd i Israel, basunen ga utydelig lyd, så ingen så noen grunn til å reise seg av, eller flykte bort fra, det de satt midt oppe i. Det var heller slik at det blåstes i basun mot det Gud befalte, og for det som mishaget Ham. Og da er vi vel midt inne i vår tid også, ikke sant?

   Herrens dag, som innvarsles er en dommedag! Men her som et forbilde på den endelige. Her kommer den i form av en stor og fryktelig hær, ubarmhjertige og skånselsløse krigere. Og det er Herren selv som sender den - Han for hvem «kongens hjerte er som bekker i Hans hånd, og Han bøyer det dit han vil,» som vi leser i Ordsp 21:1. Her kalles den «Hans hær.» (v.11).
   Også gresshoppesvermene som plaget landet, kaller Han sin store hær; en hær som Han sendte! (v.25). Da må en tenke på det særlig alvorlige og skremmende ord apostelen Paulus forkynner tessalonikerne i 2 Tess 2:11, at Gud på menighetens avvisning av sannheten - at de ikke tok imot kjærlighet til den – «sender dem kraftig villfarelse, så de tror løgnen.»
   På samme måte som alt ligger likesom dødt og avsvidd etter en gresshoppesverms herjinger, ligger også alt på samme vis dødt og avsvidd etter villfarelsens herjinger. Ikke et grønt blad å finne noe sted, for å bruke et bilde!

   Tegn i sol og måne, og naturen forøvrig, peker hen imot Herrens dag, som ikke bare er en herlig dag, men er «stor og forferdelig!» (v.11). Og så stilles det et spørsmål som vi skal gi akt på: «Hvem kan utholde den?» Ja, hvem? Kjenner du svaret?

   Midt i dette mulm og mørke, skyer og skodde, som Skriften selv kaller dette vi nå leser om, er det som om været plutselig slår om. Stormen legger seg som på Genesaretsjøen på Jesu befaling.
   Tenk deg å være ute i et slikt stormvær som nå og da slår inn over oss, hvor det nærmest er mørkt som natten midt på dagen, og så blir det plutselig blikkstille, skyene driver raskt bort og sola skinner fra skyfri himmel, fuglene synger osv., som på en sommerdag. Ville du ikke bli forundret?
   Det står i Åpenbaringsboken 16:9, om Ham som har makt over disse plager.» De plager som kom over jorden på grunn av frafallet! Og Johannes vitner i Åp 14:6, for oss om noe bestemt han ser, midt i denne forferdelige tid som er beskrevet: «Jeg så en annen engel, som fløy under det høyeste av himmelen. Han hadde et evig evangelium å forkynne for dem som bor på jorden, for alle nasjoner og stammer, tungemål og folk.»

   Det forkynte han altså for disse røverne på jord, som spottet Gud midt i sine plager! Et evangelium er som kjent et gledesbudskap til oss – et budskap om frelse og forsoning fra Herren!

   Det er som vi hører det i teksten vår her: «Men selv nå, sier Herren, vend om til meg av hele deres hjerte, med faste og gråt og klage.» (v.12).
   «Selv nå!» Det er altså ennå ikke for sent å henvende seg til Ham, og Han vil øse sin velsignelse ut over deg! For det er Guds sanne vesen, og Hans hjertes ønske for deg! Han vil gjerne forlate alt, står det i Jes 55:7. Ja, alt! – intet unntatt! Eller som vi jo også leser det i teksten her – vers 13: «Vend om til Herren deres Gud! For Han er nådig og barmhjertig, langmodig og rik på miskunn, og Han angrer det onde.»
   Vend om! For Han er ...! Det begrunnes altså i noe. Det er virkelig noe å vinne på å vende seg til Herren!
   At Han angrer, som det står, betyr jo ikke at Gud likesom har fattet en feil beslutning, som Han nå angrer på, men det betyr ganske enkelt at Han da vil vende den påtenkte dom bort fra deg, fordi situasjonen nå er en annen.
   Du har kommet til Ham som ikke vil støte ut noen av dem ut som kommer til Ham! – som vi hører fra Hans egen munn i Joh 6:37.
   Her hører vi også om å samle alle, fra det diende barn til de gamle. Det er noe vi bør merke oss i dag, når de forskjellige aldersgrupper absolutt skal samles hver for seg, når Ordet skal lyde. Vi ser vel fruktene av det i dag, og den frukten kan vanskelig kalles god!

   Og så står det noe her, som vel er lite fremme i vår tid - det står om bot! Om anger og skam fordi vi har syndet imot Gud! «Sønderriv hjertet, ikke klærne,» leser vi. (v.13).
   Det var jo en alminnelig foreteelse blant jøder å vise anger, bot, forferdelse og sorg på, å sønderrive sin kappe. Men altså, hva med hjertet? I Mark 14:63, kan vi lese om ypperstepresten som gjorde nettopp dette under rettssaken mot Jesus: «Ypperstepresten sønderrev da sine klær og sa: Hva skal vi nå med vitner?» Men her kan vi med rette spørre: Hva med hjertet?
   I vers 17 i teksten kommer dette enda klarere frem: «Mellom forhallen og alteret skal prestene, Herrens tjenere, stå gråtende og si: Herre, spar ditt folk!»

   Jesus kom ikke for å frelse botferdige syndere, som du ofte kan høre det sagt. Det blir helt feil å si det slik - Jesus kom for å frelse alt som heter menneske, og mens vi ennå var skrøpelige, døde Han til fastsatt tid for ugudelige ifølge Rom 5:6, men det er sant, at ingen søker denne Hans fullendte frelse uten botferdighet.
   Botferdighet, syndserkjennelse, anger eller hva det til enhver tid måtte kalles, dette som skjer i mennesket ved berøring av Guds ord og Ånd, er altså ikke noen betaling for frelsen på noen måte, men det er det som åpner vei for Gud til å formidle budskapet om den frelse som allerede er tilveiebrakt for deg, ved Jesus Kristus, inn i ditt hjerte til mottakelse.

   Hør det alvorlige budskap som kommer til folket fra Herren, ved profeten Joel! Det er en reell trussel - Herren spøker ikke med oss - men det er også en mulighet for at den nødvendige bot og oppvekkelse kan skje ved det, så Han kan få byde sitt: Kom til meg!
   Og så kan du se i resten av dette kapitlet, hvordan Han tar seg av og behandler den som kommer til Ham. Igjen: Han vil øse sin velsignelse ut over deg! Noe som fremfor alt har den frukt, at du blir bevart hos Ham inntil enden!