«I
kong Darius' andre regjeringsår, i den sjette måneden, på den første dag
i måneden, kom Herrens ord ved profeten Haggai til Serubabel,
Sealtiels sønn, stattholder over Juda, og til
Josva, Jehosadaks sønn, ypperstepresten, og det lød så ...» Ja, slik
begynner det, og slik er det der hvor det er rett - det er ikke en som bærer
frem det han synes om situasjonen. Det kan være rett nok, men det
er ikke profetisk tale. Det var Herrens ord som kom til Serubabel og Josva, men ved profeten Haggai.
En profet har ikke noe eget budskap, han bærer kun frem Herrens
ord!
Noen ord om dette fra profeten Jeremia i Jer 14:14: «Men Herren
sa til meg: Løgn profeterer profetene i mitt navn. Jeg har ikke sendt
dem og ikke gitt dem befaling og ikke talt til dem. Løgnsyner og falske
spådommer og tom tale og sitt hjertes svik profeterer de for dere.» Og Jer
23:32: «Se, jeg kommer over dem som bærer frem løgndrømmer, sier Herren,
som forteller dem og fører mitt folk vill ved sine løgner og ved sitt skryt.
Jeg har ikke sendt dem og ikke gitt dem befaling, og de gjør
ikke dette folket noe gagn, sier Herren.» Og videre i Jer 27:15: «Jeg
har ikke sendt dem, sier Herren, men de profeterer løgn i mitt navn. Derfor
må jeg drive dere bort, og dere må gå til grunne, dere og de profetene som
profeterer for dere.» Og til sist fra Jer 29:9; «For løgn profeterer de
for dere i mitt navn. Jeg har ikke sendt dem, sier Herren.»
Jeg har ikke sendt dem! Det er budskapet som
går igjen her. Hvem er det da som har sendt dem? Dette er altså de falske
profeter. Noen av disse er åpenbart falske profeter, falske
prester, falske forkynnere, fordi det de forkynner åpenbart er imot
Guds ord. Men her er også mange som i utgangspunktet mener det vel,
men deres autoritet er ikke gitt av Gud, men tatt.
Vi kan jo gå lenger frem i tid, til middelalderen, frem til
Luthers tid - hvor mange det var som sto frem og ville reformere kirken.
De fleste endte sitt liv på bålet. Også Luther hadde mange medarbeidere
med seg, når det gjaldt kirkens moralske forfall, men da det kom til hva
som først og fremst lå på Luthers hjerte - nemlig det Herren hadde åpenbart
ham - hva evangeliet virkelig var, da fant han ut at de befant seg på to
forskjellige veier. Erasmus av Rotterdam var vel den mest kjente av disse.
Og slik har Guds sanne profeter, sanne forkynnere, og sanne folk i det store
og hele, opplevd det. Det kommer til et punkt hvor veiene skilles, til tross
for enighet i så mange spørsmål. Dette «punktet» er Jesus Kristus selv!
«Ikke enhver som sier til meg: Herre,
Herre! skal komme inn i himlenes rike, men den som gjør min himmelske Fars
vilje,» leser vi i Matt 7:21, og i Luk. 6:46: «Men hvorfor kaller dere meg:
Herre, Herre! – og gjør ikke det jeg sier?»
Hva er så denne Faderens vilje? – jo, det får vi klart forkynt
i Joh. 6:29, hvor Jesus er kommet i samtale med noen jøder, som spør hva
de skal gjøre for å gjøre Guds gjerninger? «Jesus svarte og sa til dem:
Dette er Guds gjerning at dere skal tro på Ham som Han har sendt.» Men jeg
tror da på Jesus, sier du. Ja, gjør du nå det? Disse vi leser om her kjennetegnes
på at de kaller Ham: Herre, Herre! Og mange av dem kan endatil vise til
store og forunderlige gjerninger i Hans navn, som de holder frem for Ham
i Matt 7:22-23: «Mange skal si til meg på den dagen: Herre, Herre! har vi
ikke profetert i ditt navn, drevet ut onde ånder i ditt navn, og gjort mange
kraftige gjerninger i ditt navn? Men da skal jeg åpent si til dem: Jeg har
aldri kjent dere. Vik bort fra meg, dere som gjorde urett!»
Stans nå for dette! Herren avviser ingen som roper til Ham i sin nød!
Når vi nå leser om dette folket, som til tross for at de brukte all sin
inntekt på seg selv, for å gjøre seg det så makelig som mulig i denne
verden, ender opp utilfredsstilte - minner ikke det om vår egen situasjon,
i vårt eget folk? Til tross for at landet i det hele disponerer stor rikdom,
og de fleste innbyggere har så det holder og mer til, hører vi nyhetene
fulle av problemer som skyldes mangel på penger, mangel på ressurser!
Det er - det kan vi lese klart ut av denne teksten - Herrens velsignelse
som er tatt bort! Og det igjen skyldes frafallet fra Gud, og dermed den
derav følgende likegyldighet for Guds rike.
|
Du - dersom TV'n ryker, hvor lenge venter du
før du går til anskaffelse av et nytt? Tusenlappene sitter vel løst da?
Eller dine ferieturer, oppussing av hus, ny bil osv., holder du igjen
da? Ja, sett nå at du kan svare bekreftende på dette, står det da vel
til? Nei, det kan jo i verste fall skyldes ren gjerrighet! Her kommer
kardinalspørsmålet i denne sammenheng: Sitter pengene - verdiene - like
løst når det gjelder Guds rikes behov? Og om de gjør det, er det evangeliets
salige virkning på hjertet som er årsaken?
Men her er vi inne ved noe alvorlig - her er snart å gå feil:
Herrens velsignelse har ikke sin grunn i at du gjør dette rett, men i
at du hører Ham til! Du kan ikke kjøpe deg Guds velsignelse! Guds velsignelse
er allerede kjøpt deg, ved Guds Sønns dyrebare blod! Derfor blir
det på ett vis galt å si, at Herrens velsignelse er tatt bort fra folket,
for Herrens velsignelse viser seg ikke bare i at en blir overøst av goder,
og at ting går vel, men også i tukt! Så lenge Herren tukter folket,
er det fremdeles gjenstand for Hans nåde og velsignelse! Les bare Hebr
12:6, om den saken: «For den Herren elsker, den tukter Han, og Han hudstryker
hver sønn som Han tar seg av.»
Det er forskjell på tukt og dom!
«Serubabel,
Sealtiels sønn, og Josva, Jehosadaks
sønn, ypperstepresten, sammen med resten av folket, hørte da på Herrens,
sin Guds røst og på profeten Haggais ord, fordi Herren deres Gud hadde
sendt ham. Og folket fryktet Herren. Da sa Haggai, Herrens sendebud, i
Herrens ærend til folket: Jeg er med dere, sier Herren.» (v.12-13).
Her kan det nettopp se ut som at Herren først er med dem
fordi de nå hører på profetens ord, fordi det er Herrens ord, og nå vil
gjøre som Han befaler dem. Her er det de fleste farer feil og ender inn
under lovens vilkår og åk! Nei, Herren har jo vært med dem hele tiden!
Nettopp den tukt de har vært utsatt for, vitner om det. Men Han har måttet
holde de gode ting tilbake for dem, fordi det bare ville ført til et ytterligere
forfall, om Han skulle overøst dem med gaver i den åndelige tilstand de
nå befant seg i. Velsignelsen - Guds velsignelse - er gitt oss - deg og
meg – i Jesus!
Det som oftest kommer i veien for oss her - og som det ligger
forførelse i - er at vi ikke lærer å skjelne klart i dette, og at vi gjerne
forestiller oss at Herrens velsignelse alltid viser seg i materiell velstand
og fremgang, god helse osv., men saken er den at Herren ofte må ta fra
oss dette for å virke åndelig velstand og fremgang, åndelig god
helse, om du vil.
Det er likevel et svært alvor over det, når Herren må tukte
sitt folk på denne måten. Denne åpenbare forsømmelse av Guds rike vitner
jo klart om at et langt mer alvorlig frafall er på gang, nemlig frafall
fra Herren selv. At man mister av syne og blir likegyldig overfor det
(Guds) offer, ved hvilket vi i det hele tatt kan ha samfunn med Herren.
Da er vi i likhet med den andre avveien, lovens vilkår, også overgitt
til dom og evig fortapelse.
Vi er kalt til omvendelse fra slike åndelige tilstander,
med det vidunderlige løftet over oss: «Jeg er med dere, sier
Herren.» Om det i dette øyeblikk begynner å gå opp for deg, at dette
faktisk er virkeligheten, nettopp nå: Herren er med deg! -
blir ikke denne omvendelsen noe som da nærmest går av seg selv? Merker
du ikke da noe av den virkelighet som beskrives i 1 Joh 4:19: «Vi elsker
fordi Han elsket oss først.»
Du er elsket av Gud! Han er for
deg! Selv når Han slett ikke er for det liv du nå lever, og de handlinger
du foretar deg! Du kalles til en stadig omvendelse her - du som allerede
er omvendt til Herren! Det vil si, du som har klynget deg til Herren
ved det budskap som er blitt deg åpenbart i Hans ord - nåde for syndere,
ved Jesus Kristus, Guds Sønn og Guds Lam!
Vi frelses så visst ikke ved ytre gjerninger, men at det
indre liv ikke i det hele tatt vil vise seg i det ytre, det er jo en absurd
tanke.
Hør Herrens spørsmål her, og la det få tale: «Er det tid for dere til
å bo i bordkledde hus, mens dette hus ligger i ruiner?» (v.4). Har det
noe med oss å gjøre? Har det noe med deg å gjøre?
|
