«Herre, jeg har hørt budskapet om deg,» vitner profeten her i v.2a.
   Hvilket budskap er det da tale om? Det er et budskap som forferder ham, men som han også ønsker realisert/kalt til live i sin egen tid. Og han ønsker det kunngjort! Han ønsker at folket skal få kjennskap til det.
   Det er åpenbart en vredens tid profeten lever i, en tid hvor Guds vredes dom bryter inn over folket for deres langvarige og stadig mer omfattende frafalls skyld. Men profeten har midt i det hele hørt - fått se - noe, som forårsaker at han ber, som her: «Herre, jeg har hørt budskapet om deg, jeg er forferdet. Herre, din gjerning – kall den til live i vår egen tid! Ja, kunngjør den i vår egen tid! I din vrede må du komme i hu å forbarme deg!» (v.2).
   Det er altså tale om en ønskverdig gjerning! Denne gjerning profeten er blitt oppmerksom på, og som han ønsker kalt til live - men også forferdes over, kan vel ikke være noe annet enn den Guds gjerning du og jeg nærmest er blitt overøst med - budskapet om at Gud selv ikler seg kjød, og selv legger seg inn under den dom og påfølgende straff som tilkommer oss for våre synders skyld!
   Profeten blir forferdet, når dette går opp for ham. Men du - blir du forferdet over dette? Eller er det en liketil sak for deg dette, at Gud selv har båret straffen for deg?

   Mange i dag er ivrig opptatt med den Hellige, den Allmektige Gud - Gud i Hans veldige makt og kraft og herlighet. Ja, det er noe til Gud å tilhøre for det oppblåste og ærekjære mennesket, vet du - denne falne skapning som endatil vil ta Gud selv og Hans herlighet til inntekt for seg!
   Mange forkynner også kun en slik Jesus - Han som har all makt i himmel og på jord!
   Det er i virkeligheten denne veldige makt de beundrer og tilber! Slik som kaldeerne hadde gjort deres kraft til deres gud, som det vitnes om i kapittel 1 vers11. Han om hvem sangeren vitner: «Hjemløs og fattig Han vandret Lidelsens tornfulle vei,» har de gjerne lagt - og vil de helst legge - bak seg. Om de da i det hele tatt har hatt den for seg noen gang. Og en må også spørre: Er virkelig Jesus Kristus, og Ham korsfestet, den port dere har gått gjennom inn til livet?

   Her i teksten ser profeten Gud i sin lysglans, det vil si i sin hellighet - som er som solens lys! Stråler omgir Ham - det vil si at de går ut fra Ham - og i dem er Hans makt.
   Men nå må du høre, du som ønsker å løpe denne Hellige i møte - v.5-7: «Pest går frem for Hans åsyn, og sott følger i Hans fottrinn. Han stiger frem og ryster jorden. Han ser opp og får folkene til å skjelve. De evige fjell sprenges i stykker. De eldgamle hauger synker sammen. Hans gange er som i eldgammel tid. Jeg ser Kusans telter i sorg, teltdukene i Midians land bever.»
   Som Herren selv sier til Moses i 2 Mos. 33:20: «Du kan ikke se mitt åsyn, for intet menneske kan se meg og leve.»
   Men Herren vil åpenbare seg for sin venn Moses, og da sier Han i 2 Mos 33:21-23: «Se, her tett ved meg er et sted, still deg der på klippen. Og når min herlighet går forbi, vil jeg la deg stå i fjellkløften, og jeg vil dekke med min hånd over deg til jeg er gått forbi. Så vil jeg ta min hånd bort. Da kan du se meg bakfra, men mitt åsyn kan ingen se.»
   Om folkets møte med denne Hellige Gud, lovens Gud, ute ved Sinaifjellet, vitner også Skriften, og apostelen har skrevet om det i Hebr 12:18-21: «- flammende ild og skyer, mørke og storm, til basunlyd og en røst som talte slik at de som hørte den, bad om at det ikke måtte bli talt mer til dem. For de kunne ikke utholde den befaling som ble gitt: Om det så er et dyr som berører fjellet, skal det steines! Og så fryktelig var synet, at Moses sa: Jeg er slått av redsel og skjelver.»

   Denne Gud er det mange i dag våger å spotte og latterliggjøre! Og denne Gud er det mange i dag tenker å skulle gå like til, uten videre!
   Disse - de som står i et slikt forhold til Ham, enten det er de åpenbart verdslige og freidige mennesker, eller de åndelig forførte - skal også komme til å møte Ham slik på den siste dag!
   Skriften (Jesus) åpenbarer dette idet Han taler om den siste kategorien her i Matt 7:22-23: «Mange skal si til meg på den dagen: Herre, Herre! har vi ikke profetert i ditt navn, drevet ut onde ånder i ditt navn, og gjort mange kraftige gjerninger i ditt navn?»  Kraften i Hans navn var de visst vel kjent med! «Men da skal jeg åpent si til dem: Jeg har aldri kjent dere. Vik bort fra meg, dere som gjorde urett!»

   Men så finnes det også en annen åpenbaring! Gud kommet i kjød, som mennesket Jesus fra Nasaret!
   Også fra Ham går disse maktens og kraftens stråler frem, men da ikke til død, ikke til pest og sott og ødeleggelse, men tvert imot til liv og legedom for evig!
   I et tilfelle - ved helbredelsen av den blodsottige kvinne som bare rørte ved kanten av Hans kappe - beskriver Han selv disse «stråler» som går ut fra Ham - Luk 8:46: «Noen rørte ved meg, for jeg kjente at en kraft gikk ut fra meg.»
   Denne kraft - denne legedom - denne frelse, er å finne i den fornedrede og korsfestede! Den samme kraft og makt som viser seg i Hans lysglans, men nå skjult på en slik måte at vi kan møte Ham og leve!
   Han taler også et annet sted om disse maktens «stråler» - i møte med den lamme som blir firt ned foran Ham gjennom et hull i taket - Matt 9:6: «Menneskesønnen har makt på jorden til å forlate synder.» Her står egentlig guddomsmakt!

   Bare et lite glimt av den Hellige og Opphøyde forklarer mer enn tusener av ord, nødvendigheten av den fornedrede og korsfestede! Hvor vil du så fly, du som har avvist denne Skriftens Jesus, når den Hellige som profeten her ser, åpenbarer seg på den siste dag? Han for hvem de evige fjell sprenges i stykker, og de eldgamle hauger synker sammen! (v.6).
   Les nøye profetens beskrivelse av Gud i sin hellighets vrede over synd og opprør her. Dette er nemlig sannhets ord!

   Hvor velsignet da å høre Ham til, på den grunn Han selv har lagt for dette samfunn! For hør hva som forkynnes her i vers 13a: «Du drar ut til frelse for ditt folk, til frelse for din salvede.»
   Høsten slår feil, gårdene/fjøsene blir stående tomme og ubrukte (ikke ukjent i vår tid heller), og alt brygger likesom opp til den «orkan» som nærmer seg for å legge alt øde - og midt i dette får vi høre profetens og Guds folks glade og frimodige sang og vitnesbyrd: «Men jeg vil fryde meg i Herren, jeg vil juble i min frelses Gud. Herren Herren er min kraft. Han gir meg føtter som en hind og lar meg skride frem over mine høyder.» (v.18-19).
   Herren er i seg selv min kraft!

   Dette var profeten Habakkuks bønn og sang. Og det var gitt ham av Gud, for at du skulle få høre og dermed få muligheten til å forstå og ta din tilflukt til Ham i tide! Han som står for deg i sitt ord nå, med tornekronen på!