|
Profeten gir til kjenne her, noe som vi alle burde merke
oss nøye; han er kun fornøyd med ord fra Herren selv! Ikke med
ord som er meddelt ham gjennom andre, men: «Hva Han vil
tale til meg!» (v.1).
Det vil bli et budskap levende i profeten selv!
Og Herren svarer! Det er da også Hans løfte til
enhver som søker Ham i sannhet, noe Skriften vitner for oss
mange steder.
Å søke Ham i sannhet betyr ikke dette som så mange
går seg vill på, at du ser på deg selv og finner at nå er du
sann i alle deler, og dermed kan søke Ham. Den som finner seg
selv sann, han søker så visst ikke Herren i sannhet!
Nei, å søke Ham i sannhet det vil si å komme som
man er, med all falskhet, løgn og hykleri man finner i seg selv.
Det vil si å komme til Ham i nød over seg selv!
Så kom du bare med frimodighet, for Jesu Kristi skyld, du som
måtte se og føle deg mest uverdig!
Profeten får svar, og han får beskjed om å skrive det tydelig,
så det er lett å lese det! (v.2). «Ånden sier med klare ord,»
står det i 1 Tim 4:1.
Når det gjelder vår frelsesgrunn - det som er nødvendig
å vite til frelse - så males det ut for oss i Skriften nettopp
med klare ord! Det skal være lett å lese! - for at vi
skal få ta vår tilflukt til det.
Vårt problem er at vi vanskelig slår oss til ro med Ordet,
med løftet. Vi vil se det oppfylt med det samme. Historien om
mannen som ba Herren om tålmodighet, kan nok anvendes på noen
hver av oss. Han ba: «Herre, gi meg mer tålmodighet, men gi
meg det nå!»
Derfor kan vi ofte se i Skriften, at Herren likesom
legger ekstra «trykk» på. Han forsikrer oss! Som vi blant annet
finner det her i vers 3: «- det haster mot enden og lyver ikke.
Om det dryger, så vent på det! For komme skal det, det skal
ikke utebli.»
Dette vers 3 i teksten er et ord nettopp imot vår
utålmodighet. Med andre ord – stol på mitt løfte, mitt ord,
selv om du ennå ikke ser det oppfylt!
Peter skriver om dette menneskets uforstand i forhold
til, og vantro overfor, Guds ord, ved å vise hen til menneskenes
innstilling i den siste tid som vi kan lese det i 2 Pet 3:4:
«Hvor er det blitt av løftet om Hans gjenkomst? For
fra den tid fedrene sovnet inn, forblir alt slik det
har vært fra skapningens begynnelse.» Har selv møtt mennesker
som har sagt nettopp dette – og da uten å vite at de bekrefter
profetien!
Her må du som har tatt din tilflukt til Herren
væpne deg med Guds eget ord: «Om det dryger, så vent på det!
For komme skal det, det skal ikke utebli.» Her blir ordet –
skal, viktig! Det skal skje, sier Herren»
«Se, oppblåst og uærlig er hans sjel i ham.
Men den rettferdige skal leve ved sin tro.» (v.4).
Her fremstilles de to grupper mennesker - for til
syvende og sist er det bare tale om to - som alltid har
vandret sammen her på jord, fra Kain og Abels tid, i ett og
samme vers.
Del a, viser til kaldeeren, han som henter sin
rett og sin høyhet fra seg selv, som vi ser av kapittel 1 vers
7 - det vil si mennesket som har kuttet alle bånd til Gud, og
selv vil velge og råde for sin egen vei, endatil om det skulle
gjelde deres gudsforhold - og del b, viser til den som i sannhetens
lys tar sin tilflukt til Herren, og har overlatt til Ham å velge
for seg!
Denne del b av verset er hva Luther og reformatorene kalte
den velsignede artikkel, nemlig artikkelen (læren) om rettferdiggjørelse
av tro!
Det var apostelen Paulus' forkynnelse nettopp av hva Herren
allerede her åpenbarte gjennom sin profet, som løste Luther
ut av trelldommen under pavekirkens gjerningsvesen. Han leste
romerbrevets kapittel 1, vers 16-17, som lyder: «For jeg skammer
meg ikke ved evangeliet, for det er en Guds kraft til frelse
for hver den som tror, både for jøde først og så for greker.
For i det åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro. Som det
står skrevet: Den rettferdige av tro, skal leve.»
|
Det – evangeliet - er en Guds kraft til frelse!
Vi finner det samme forkynt med samme ord i Gal
3:11 og Hebr 10:38, og ellers på forskjellige måter gjennom
hele Skriften. Bare be du Herren om lys til å se det!
Nå, i Det Nye Testamentes tid, er tiden der, da
det klart åpenbares for oss alle, hva som er gitt oss å tro
på til rettferdiggjørelse!
Så fortsetter kapitlet med dommen over kaldeeren - og dermed
alle som følger hans vei. Som kapittel 1 viste, så pådro han
seg skyld ved sin fremferd. Et forbilde for oss alle! I Kristus
og følgende Ham - skyldfri! I vårt eget og følgende det - skyldig!
Her åpenbares også den forbannelse som tilflukt til jordisk
rikdom og materiell velstand bringer ned over oss. Vers.9:
«Ve
den som jager etter skammelig vinning for sitt hus, for å bygge
sitt rede i høyden, for å redde seg fra ulykkens hånd!»
Man vil altså trygge sin tilværelse ved den, atskilt fra Gud.
Det er avgudsdyrkelse, som du også kan lese det av Kol
3:5: «Så død da deres jordiske lemmer: Utukt, urenhet, syndig
lidenskap, ond lyst og pengegriskhet, som er avgudsdyrkelse.»
Stoler du mer på det du eier i denne verden, enn
på Gud? Ikke vær så snar til å svare på det! Kan hende har også
du synd å bekjenne her.
Her felles nå en klar og uimotsigelig dom over
avgudsdyrkelsen. Det du da setter din lit til er noe dødt og
forgjengelig og gagnløst, med tanke på dine dypeste og egentlige
behov. Bare den levende Gud kan frelse og dekke de behov! Han
lever, og er i sitt hellige tempel! - Og vi er kalt til å være
stille for Hans åsyn. (v.20). Det er da tale om den nødvendige
ærbødighet, respekt og age!
Hans åsyn, står det. Har du noen gang tenkt
på det, at du til enhver tid befinner deg for den Helliges åsyn?
Du som måtte tenke at du kan skjule deg for Ham
til noen tid, du skal høre Davids vitnesbyrd i Sal 139:7-12:
«Hvor skal jeg gå fra din Ånd, og hvor skal jeg flykte fra ditt
åsyn? Farer jeg opp til himmelen, så er du der. Og vil jeg rede
mitt leie i dødsriket, se, da er du der. Tar jeg morgenrødens
vinger, og vil jeg bo ved havets ytterste grense, så fører også
der din hånd meg, og din høyre hånd holder meg fast. Og sier
jeg: La mørket skjule meg, og lyset omkring meg bli natt - så
gjør heller ikke mørket det mørkt for deg, natten lyser som
dagen, og mørket er som lyset.»
I det 10ende vers her brukes et underlig utrykk overfor
hans (den ugudeliges) planer mot andre mennesker: «- dermed
har du syndet mot deg selv!»
All synd er synd imot Gud, lærer Ordet, men det
er jo også synd imot en selv. Det må vel da sees på bakgrunn
av hva mennesket var fra skapelsen av, hvordan det opprinnelig
var ment å skulle være.
Videre viser teksten oss her, hvordan alt det du måtte
foreta deg mot andre mennesker, i tanker, ord og gjerning, vil
falle tilbake på deg selv! (v.15-17). Hadde vi trodd dette,
da var vi nok ikke så snare på dette området som vi nok så altfor
ofte er, dessverre.
Kaldeeren er som nevnt et forbilde for oss her,
på hvordan det går den som har pådratt seg skyld.
Da fangevokteren i Filippi ba i sin nød - Apg 16:30-31:
«Hva skal jeg gjøre for å bli frelst?» - fikk han svaret:
«Tro på Herren Jesus, så skal du bli frelst, du og ditt hus!»
«Men den rettferdige skal
leve ved sin tro!» (v.4). Vi kan trygt føye til, ved den hans
tros gjenstand, som er Jesus!
|
