|
Profeten er i stor anfektelse overfor det Herren lar ham få se – han roper
til Gud som vi hører det av vers 2 her - og det som forøker hans anfektelse
betraktelig er dette, at Gud ikke synes å høre eller bry seg om den vold
og urett som skjer for øynene hans.
Han spør slik som den åndelig blinde verden gjør: Hvordan
kan Gud tillate all denne urett og all denne vold på jorden? Hvorfor griper
Han ikke inn?
For det første: Gud griper nok langt mer inn i saker her
på jord, enn noen av oss er klar over.
Og for det annet: Om Gud skulle gripe inn, slik verdens mennesker
tenker om det, og dømme og sette en stopper for all urett - hvordan
skulle det da gå med deg? Har du din sak i orden med Gud, slik
at Han gjerne måtte kunne komme i sin hellighet med sin dom i dag, og
du skulle bestå?
Og for det tredje: Er det ikke slik at Gud har grepet inn
i verden på en svært så konkret måte, da Han selv steg hit ned, bar vår
synd på sitt eget legeme og gjorde soning for oss, for deretter å kalle
oss alle til dette sitt frelsesverk?
Tenk om alle som har hørt budskapet hadde latt seg omvende
til Ham! Tror du ikke verden da hadde fortonet seg annerledes også hva
disse ytre ting angår?
Men hva skjer? De fleste viser det fra seg, latterliggjør
og håner det, eller iallfall stiller seg aldeles likegyldige til det -
og som vi ser det over hele den såkalte kristne del av verden i dag, så
vil de styrende ha kristendommen ut av alle samfunnsinstitusjoner, uten
at folket gjør synderlig motstand! Men man klager på Gud over det onde
iblant oss.
Judas skriver i sitt brev om dem som har talt hårde ord imot
Herren, og skal kreves til regnskap for det: «De er slike som knurrer
og klager over sin skjebne, enda de farer frem etter sine lyster.» (Jud
1:16).
De er altså selv skyld i sin skjebne, men anklager Gud!
Årsaken til den elendighet profeten er vitne til, ligger ikke hos Gud,
men hos folket selv. Det har sin grunn i frafallet fra Guds ord. Det vil
si, ikke først og fremst ifra å holde seg til Hans ord ytre sett, selv
om også det har sin virkning i et samfunn, men det er tale om å leve i
den virkelighetsoppfatning at man har med en levende Gud å gjøre, og at
man søker samfunn med Ham. Det vil si at man har fått del i en
sann og levende tro, hvilket igjen vil si, at en er blitt opplyst om sannheten
ved Ordet og Ånden!
Det ser vi av vers 4 her: «Derfor er loven maktesløs, og
retten kommer aldri frem. For ugudelige omringer den rettferdige, derfor
blir retten forvrengt.»
De ugudelige har makten i folket! - Det er de som vinner
frem!
Her er det tale om eneveldige herskere. Folket har ikke selv
valgt dem. Verre er det i våre demokratiske samfunn, dersom folket selv
velger ugudelige ledere - ledere som åpent går imot, og lever i strid
med Guds ord. Det gjelder både samfunnet i det store og hele og ikke minst
kirke!
Men selv om disse eneveldige herskere vek fra Gud, så fritok
ikke det den enkelte i Israel fra eget ansvar. Jesus sa ofte nok ting
som: «Våk!» «Ta dere i vare!» «Se til!» og lignende.
|
Også her leser vi om et hedningefolk som reiser seg for å innta landet.
Merk deg dette! Hedningene får trenge inn i og herje i menigheten! Menigheten
får selv smake frukten av den ugudelighet de har leflet med - hva det i
dypeste forstand er for noe, nemlig døden selv!
Disse får altså trenge inn, slike som «henter sin rett og sin
høyhet fra seg selv» (v.7) - hører du ikke all tale i dag, først
og fremst om vår verdifullhet - ja, vi er endatil frelst for vår verdifullhets
skyld, heter det – «og deres kraft er deres gud!» (v.11).
I dag hører vi også all denne tale om Kraften! Riktignok
kalles den Guds kraft, ikke vår, men det er en kraft som utfoldes i oss,
og som vi har kontrollen over, og kan bruke. Det er den som tilbes,
ønskes og synes attråverdig for den som ikke har lært sannheten, og dermed
den sanne Guds kraft, å kjenne, nemlig evangeliets! Denne Guds kjærlighet
som utøses og åpenbares i vårt hjerte ved Den Hellige Ånd.
Vi ser her også hedningens dårskap åpenbart. Frekke og freidige går de
frem idet de stoler på sin egen kraft, ønsker å leve ut sine lyster, utøve
det som er Gud imot, å øve voldsverk. De ofrer til sin «not» og brenner
røkelse for sitt «garn,» leser vi her. Som om det er disse som er årsaken
til deres fremgang!
Men her ser vi av vers 12b, at
det er Gud som har gitt dem fullmakt!: «Du har satt dem til å fullbyrde
dom. Du vår klippe! Du har gitt dem fullmakt til å straffe.»
Dette folket ser ikke det alvorlige
faktum, at de drar skyld over seg, ved å følge disse sine lyster
til vold og makt. (v.11). De skal svare Gud for hver ond følelse, lyst
og gjerning! Det skal også vi, om vi ikke søker Hans tilflukt i tide!
For om det frafalne folket satte loven til sides, og gjorde den maktesløs
i samfunnet, så har ikke Gud satt den til sides! Den som møter loven på
den siste dag, han møter så visst ikke noe maktesløst, men Guds hellighets
brennende iver, som vi blant annet leser om det her i teksten – vers 13:
«Du som har rene øyne, så du ikke kan se på det onde og ikke er i stand
til å skue elendighet!» Og som apostelen forkynner det i hebreerbrevet
- Hebr 12:29: «For vår Gud er en fortærende ild.»
Anfektelsen vi ser hos profeten her, kan ramme noen og enhver av oss til
tider, i gitte situasjoner, men bare Guds ord kan berge oss ut av den
- og da fremfor alt selve Ordet, Jesus Kristus, der Han henger naglet
til korsets tre, kjøper oss fri fra all vår synd, og forsikrer oss om
Guds kjærlighets realitet!
Om vi ikke kan forstå oss fult ut på Guds overbærenhet overfor
denne verdens ondskap, så kan vi likevel la oss forsikre om Hans kjærlighet,
ved Hans egen åpenbaring av den, og dermed vite at Han vil føre alt til
det beste til sist!
|
