Tilbake            
                                               2 Pinsedag

 

 

 

 

 

Vann av klippen el. Frelst ved tro

2 Mos. 17, 1 - 7

   1 Så drog hele Israels barns menighet fra ørkenen Sin i dagsreiser etter Herrens befaling. De slo leir i Refidim. Der hadde folket ikke vann å drikke. 2 Derfor trettet folket med Moses og sa: Gi oss vann, så vi får drikke! Moses svarte dem: Hvorfor tretter dere med meg? Hvorfor frister dere Herren? 3 Men folket tørstet etter vann, de knurret mot Moses og sa: Hvorfor har du ført oss opp fra Egypt for å la oss og våre barn og vår buskap dø av tørst? 4 Da ropte Moses til Herren og sa: Hva skal jeg gjøre med dette folket? Det er ikke langt fra at de steiner meg! 5 Herren sa til Moses: Gå frem foran folket og ta med deg noen av Israels eldste. Din stav, som du slo i elven med, ta den i hånden og gå! 6 Se, jeg vil stå der foran deg på klippen ved Horeb. Du skal slå på klippen, og det skal flyte vann ut av den, så folket får drikke. Og Moses gjorde så mens Israels eldste så på. 7 Han kalte stedet Massa* og Meriba**, fordi Israels barn trettet med ham, og fordi de fristet Herren og sa: Er Herren iblant oss eller ikke?
 

   Gi oss vann! - sa de. Det er som med barn, de taler slik, om de ikke blir oppdratt til noe annet. Men følger de sin natur, så sier de: Jeg vil ha! Det er da foreldre - iallfall foreldre som vil ha dem på rett kjøl - gjerne sier: Det heter ikke: Jeg vil ha! - men: Kan jeg få!
   Det er altså en holdning som kommer til uttrykk i dette, en opprørsk ånd, som krever for sin egen del. Og i det øyeblikk du krever, så sier du med det at du fortjener det. Du fortjener at Gud hjelper deg, du fortjener at Han gir deg. Dette med nåden er da som blåst bort, og det sanne vesen kommer til uttrykk.
   De trettet med Moses, leser vi, og det så heftig at Moses må rope til Herren: «Det er ikke langt fra at de steiner meg!» (v.4).

   Her er troen fullstendig fraværende. Det er ikke fnugg av den som kommer til uttrykk. Troen har egentlig aldri vært der – de trodde bare hver gang Gud grep direkte inn og de fikk se tegn og under. Merk deg det! - for det er ikke den tro Skriften vitner om! Om den tro som er av Gud, den som gis deg som en gave ved åpenbaringen av nåden i Jesus Kristus – om den sier Paulus i 2 Kor. 5,7: «For vi vandrer i tro, ikke i beskuelse.» Og i 2 Kor. 4,18: «Vi har ikke det synlige for øye, men det usynlige. For det synlige varer en kort stund, men det usynlige er evig.» Og vi tar med til slutt, Rom, 8,24: «For i håpet er vi frelst. Men et håp som en kan se, er ikke lenger noe håp - hvorfor skulle en håpe på det en allerede ser?»
   Altså kan tegn og under være med på å styrke troen, der den allerede er, men den er knyttet til det en ikke ser. Den er virket og holdes oppe av Gud ved Ordet og Ånden!

   Men her altså - hvor er troen på Guds løfte nå? Og vi ser det også i det spørsmål de retter til Moses i v.7b: «Er Herren iblant oss eller ikke?»
   Om disse kan du lese i Hebr. 3,18-19: «Og om hvem var det Han sverget at de ikke skulle komme inn til Hans hvile? Var det ikke om dem som ikke hadde villet tro? Så ser vi da at det var på grunn av vantro de ikke kunne komme inn.»
   Her får du også en forklaring på hva vantro er: «Dem som ikke hadde villet tro!» Ikke hadde villet! Dette taler ikke om deg som sliter med å tro – til og med ofte, kan hende, men den som ikke vil!
   De kom ikke inn på grunn av vantro! Det er dem du møter i teksten her.
   «Hvorfor har du ført oss opp fra Egypt for å la oss og våre barn og vår buskap dø av tørst?» (v.3b). Dette er vantroen uttrykt! Gud hadde jo sagt at Han ville føre dem til det lovede land. Hvordan kunne de da stille dette spørsmålet til Moses? Jo, ved vantro!
   Det er dette farlige i mennesket, når det ennå tror at det fortjener noe hos Gud! Da er det så fromt og gudelig, så lenge Gud gjør hva det vil, men knurrer så snart Han ikke gjør det. Det er en erkjennelse som ikke er der – erkjennelsen av at jeg fortjener fortapelsen på grunn av min synd, det vil si, hva jeg er i meg selv, men får i stedet himmel og salighet uforskyldt av nåde for Jesus skyld, og Jesu skyld alene!


   Det er ikke slik at dette ikke også kan forekomme i en sann troende, for det gamle menneske vil være der med utslag av ymse karakter, til din dødsdag, men en troende forferdes over det, nettopp når Moses kommer til ham og sier: Slik må du ikke være! Du synder imot Gud! Og så flyr han til Jesus med det! En kristen er ikke en som blir mer og mer syndfri, men en som bekjenner sin synd for Herren. Han skjuler det ikke, derfor får han det skjult! Herren har skjult det! Som det står, at «vårt liv er skjult med Kristus i Gud!» (Kol. 3,3).

E.K.

   Hør det, du som så ofte må se på ditt liv, og tenke: Kan jeg være en kristen slik som jeg er? Når jeg nå ser på mitt liv, så er det temmelig elendig! Hør det! - Ditt liv er skjult med Kristus i Gud!

   Gud gav dem det de bad om her. Det tragiske skjedde her at de ledet også Moses til fall ved denne opprørske holdningen. I ergrelse over folket slo Moses klippen for andre gang i den samme situasjon overfor folket. Det kan du lese om i 4 Mos. 20,11. Han slo da to ganger på klippen, mens budet han hadde fått fra Herren var, at han nå bare skulle tale til klippen. (v.8). Dermed ødela han Guds forbilde på Kristus. Klippen er bilde på Jesus Kristus, Han som ble knust for våre misgjerninger. Det var hva det første slag vitnet om, det vi leser om i teksten her – Jesu sønderknuselse åpnet kilden med det levende vann for oss. Men Han skulle ikke knuses to ganger for våre synder – nå var kilden åpen, så nå skulle klippen bare tales til, det vil si, bes.
   Dette forbildet – denne profetien - ødela Moses ved sine to slag. Derfor kom han selv ikke inn i Kanaans land, men ble begravet utenfor, og det av Herren selv, et sted ingen kjente til. Så helt og fullt ble loven satt til sides som veileder inn i det lovede land.
   Slik bruker Luther bildet på Moses' begravelse. Ved loven i stand til å fly fra trellehuset på Herrens befaling, men ikke i stand til å føre dem inn i det lovede land. Josva – han som bærer det samme navn som Jesus – måtte ta over den rollen. Han kunne føre dem over Jordan – han kunne føre dem inn i landet som fløt av melk og honning. Og merk deg dette altså – Moses var ikke med ham! La det få tale inn i hjerte og sinn om du har tenkt deg til det evige Kanaan. Hver gang Moses møter deg – for det gjør han, og det skal han – så fly til Josva, det er han som har fått den oppgave av Gud å føre deg inn i landet! Som Jesus selv sier det i Joh. 6,40: «For dette er min Fars vilje, at hver den som ser Sønnen og tror på Ham, skal ha evig liv. Og jeg skal oppreise ham på den siste dag.» Og som apostelen vitner så salig i Hebr. 10,19-20: «Brødre, vi har altså i Jesu blod frimodighet til å gå inn i helligdommen. Til den har Han innviet for oss en ny og levende vei gjennom forhenget, det er Hans kjød.»
   Du skal ikke gå inn der på noen egen regning - nei, du skal slippe det! Når du henvender deg til Jesus, så står du med ett fremfor et evig rike hvis inngang allerede er betalt for deg, før du kom! Før du henvendte deg til Ham! Porten er åpnet! Det er ikke dine gjerninger, det er ikke din gudelighet - heller ikke din mer eller mindre tro, som har åpnet den, men Hans kjød! Ikke å undres på at det kalles en klippe.

   Den himmelske Josva – Han som fikk det oppdrag av Gud å føre deg inn i landet! Hold deg til Ham, så kommer du inn, forstår du! Det var derfor Barnabas, som vi hørte om i forrige time, ble så glad da han så Guds nåde virksom i Antiokia, og formante dem alle til at de helhjertet skulle holde fast ved Herren! Ved Herren! Hør det! «Kom som du er til din Frelser, smittet av vantroens dynn! Blodet som rant fra Hans side, renser din sjel fra all synd.»