Det
handler om No’omi og hennes to svigerdøtre
Rut Og Orpa som var moabitter dette. En
kort innledning for den som ikke kjenner historien: No’omi var en jødisk kvinne som bodde i Moab – og nå var Hennes
mann død, og hun ønsket nå å vende tilbake til sitt land, ikke minst
fordi hun hørte om den Guds velsignelse de var under.
Jeg kommer ikke til å gå
i detalj om det vi leser i teksten her, men heller forsøke å få frem
det budskap den forkynner, for her er det bemerkelsesverdige ting
ute og går, som det alltid er når Herren virker iblant oss.
Du la muligens merke til
den standhaftigheten som var i Rut, og som No’omi
etter hvert ga etter for. Hun lot seg ikke stagge i dette forsettet
om å bli med til No’omis land. Det var altså noe der som nå trakk enormt på
henne. Det var ikke på tale å vende tilbake til det landet hun kom
fra – nei, det var noe nytt i Ruts liv, som ble bestemmende for hvor
hjertet ville. Og da er vi inne ved kjernen i dette som skjer her.
Her møter vi også de to flokker
av mennesker som alltid er til stede her i verden, og da snakker vi
fortrinnsvis om menigheten - den ytre - som alltid består av
hellige og vanhellige, her representert ved Rut og Orpa – de som finner sitt gode i denne verden og de som har
Guds rike for øye. Står ikke mye om Orpa
i teksten her, men leser du Ruts bok, så ser du at det var ikke like
om å gjøre for henne å nå til No’omis land,
og derfor ender det med at hun vender tilbake til Moab, og ønsker
en tilværelse der. Der er det nok mulig å finne en ny mann, et levebrød
osv., og det får da være nok.
For Rut var dette altså helt
utelukket! Det har med hjertene å gjøre dette!
Vi sier vel gjerne om Ruts
standhaftighet, at hun hadde bestemt seg, fattet en beslutning, og
holdt fast ved den. Tatt et standpunkt kaller vi det gjerne da. Og
når så har skjedd i et menneskes liv, beror veien videre på hvor sterkt
dette menneske er, ikke minst mentalt. Makter jeg å holde fast ved
mitt forsett? Slik er det dessverre mange som går i den kristne forsamling
– som har fattet forsett, tatt beslutning, standpunkt osv,
i samme gate.
Men får du se noe dypere
i Ruts situasjon i det lys som Den Hellige Ånd gir over Ordet, så
går det rimelig snart opp for deg, at dette handler ikke om Ruts beslutning,
men Herrens! – og det var heller ikke Rut som holdt fast ved sin beslutning,
men Herren som holdt fast ved Rut! Hun, denne kvinnen av hedningeætt
som ble stammor til Jesus. Herren hadde fått lagt noe inn i Ruts hjerte
– Han hadde «fisket» henne, Han som er selve menneskefiskeren! Akkurat
som Han gjorde med Peter, da han skulle siktes av Satan: «Men
jeg bad for deg at din tro ikke måtte svikte. Og når du en gang
omvender deg, så styrk dine brødre.» (Luk 22:32).
Her sier Jesus til Peter: - din tro - men vi vet av Skriften
forøvrig, at det er Jesus selv som er troens opphavsmann og
fullender. (Hebr 12:2).
Men jeg bad for deg! Hva
skjedde så med Peter som en direkte følge av denne forbønn? – jo,
at han ikke kom løs fra Jesus, tross sitt stygge fall!
Rut hadde fått se noe – med
sitt hjerte kan vi si – som Orpa ikke så!
Det var umulig for Rut å vende tilbake til hedningelandet, for hun
hadde sett Herren! Hun var ved det blitt en troende for sin egen del.
Det var ikke bare det at hun nå valgte dette landets gud i stedet
for sitt eget – alle folkene rundt omkring hadde sine egne guder –
nei, hør hva hun vitner her, og det åpenbarer situasjonen Rut nå var
i åndelig: «Ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud!» (v.16b).
Min
Gud! Kan du si det? Det er troens vitnesbyrd! Det hadde hun nå!
Derfor var hele hennes fokus rettet på No’omis
land, der hvor Han var! Jeg finner ikke Ham i Moab!
E.K.
|
Hva sier du? - jeg finner ikke Ham i verden,
om det fremstår aldri så vakkert! - jeg finner ikke Ham
i religiøsiteten, om den blir aldri så åndelig
høyverdig! - nei, ikke frelseren og forsoneren!
Det
kan nå høyt og langt slikt, men forakten for blodet stiger
snart frem!
Jeg skal dit Jesus er! Her har jeg ingenting som varer! Og
da tenker jeg ikke bare på de materielle ting, men også de jeg
har vært med på å bringe til verden – de er forgjengelige, de har
slangegiften i seg, derfor går de etter hvert til grunne. Det får
den konsekvens i mitt liv, at det viktigste for meg, når det gjelder
dem, er at Herren får lagt det samme inn i dem som Han har lagt inn
i meg! Alt – og da menes ALT! – er uvesentlig med tanke på det store
regnskapet ingen av oss kommer utenom!
Jeg vil spørre i den sammenheng
– følger du Jesus fordi du frykter for regnskapet? Ja, enhver
kristen takker fordi han skal slippe å stå til regnskap, for
han vet i dypet av sin sjel, at det ville ikke godt bra – men Rut
ville ikke til No’omis land av frykt, det vil si, frykt for straff – nei,
hun hadde sette Herren som en som ville ta seg av henne! Hun hadde
sett barmhjertigheten, miskunnheten, Guds nåde – Han som tok imot
en hedningekvinne som henne, og kalte henne til sitt hellige
land!
Er det denne Herre du ser?
Er det Han som drar på deg? Er det Han du lengter etter å se mer av?
Slik at hjertet ditt er rettet på Hans rike, og ikke på det som er
i denne verden, for der er Han!
Den standhaftigheten vi finner
i Ruts hjerte her, det minner om den standhaftigheten vi finner uttrykt
i en av våre kjente sanger: «Farvel du brede strede, Du ser meg aldri
mer!»
Var dette en standhaftighet
som hadde sin grunn i sangforfatteren selv, eller de som siden skulle
synge det, så var det ikke mye verd – men dersom det hadde sin grunn
i hva Herren hadde fått åpenbart i hans og deres hjerte – ja, da skriver
Peter dette om det: «Dette skjer for at deres prøvede tro, som er
langt mer kostbar enn det forgjengelige gull - som jo lutres ved ild
- skal finnes til lov og pris og ære ved Jesu Kristi åpenbarelse.»
(1 Pet 1:7).
Langt mer kostbar enn det
forgjengelige gull! Ja, det er av Gud! Det er Han som har fått tak
i hjertet!
Et ord av Paulus til slutt:
«For det er vi som er de omskårne, vi som tjener
Gud i Hans Ånd og roser oss i Kristus Jesus, og
som ikke setter vår lit til kjød.» (Fil 3:3).
For det er vi som er de omskårne!
Hvem vi? Merk deg at han
her skriver til en menighet av hedninger
i Filippi! Just som med moabitten Rut – hjertets omskjærelse i Ånden
som han også skriver om, Paulus i Rom 2:29.
Og videre: - tjener Gud i
Hans Ånd og roser oss i Kristus Jesus. Med andre ord – at det vi har
for Gud, det har vi i Ham, Jesus Kristus, og det som korsfestet!
- og som ikke setter vår
lit til kjød. Det vi har vært innom – denne standhaftighet som har
sin grunn i det menneskets vilje, viljestyrke
som det jo kalles – det er nettopp å sette lit til kjød! De er altså
ifølge apostelens ord her – ikke de omskårne!
Måtte vi alle se det i tide
så vår reise kan ende som No'omi og Ruts! Teksten vår slutter jo så
fint: «Så
gikk de begge videre til de kom til Betlehem.»
Til de kom til Betlehem -
dit hvor Gud skulle åpenbare seg i kjød - det var ikke tale om å slå
seg ned på veien - nei, målet måtte nåes! Der Han var!
|