Tilbake            
                                               7 søndag i treenighetstiden

 

 

 


 

 

Gi verken armod eller rikdom el. Lys av visdom!

Ordsp 30:7-9

   7 To ting ber jeg deg om, nekt meg dem ikke, før jeg dør: 8 La falskhet og løgnens ord være langt borte fra meg! Gi meg ikke armod, og heller ikke rikdom! La meg ete mitt tilmålte brød, 9 for at jeg ikke skal fornekte deg når jeg blir mett, og si: Hvem er Herren? - og ikke, når jeg blir fattig, stjele og forbanne min Guds navn.

   Det er en grunn til at dette står nettopp i Salomos ordspråk – det er nemlig visdom! Og hvor har den visdom vi møter her sin grunn, sitt opphav? Kan hende vil du umiddelbart si – i Gud! Og det er jo rett, all visdom har sin grunn i Gud! – men hva er det denne tekstforfatteren ser i denne visdom han har fra Gud? Jo, han ser seg selv! – Og det fører noe helt bestemt med seg – han er blitt redd for seg selv! Han stoler ikke lenger på sitt eget! – for han har nå sett seg selv i det lys som trenger helt inn til hjertets tanker og råd! Ikke bare opptatt med det ytre! Det som har vært skjult for menneskene omkring deg – det som til og med har vært skjult for deg selv, men altså ikke for Gud, og nå får du se hva Han ser.
   Tenk nå på denne strofen fra en av våre gamle vekkelsessanger: «Redd jeg er for verden, Redd jeg er for meg
   Det er skrevet av en som har del i den samme visdom som Salomo!

   «La falskhet og løgnens ord være langt borte fra meg!» ber han om her. Hvorfor er han så redd for dette? Jo, fordi han kjenner seg selv så godt, at han vet han er i stand til å lukke dette inn, om det smaker hans gamle menneske. Falskhet og løgn er farlig for meg kun av en årsak, nemlig at jeg er som jeg er! Tror du falskhet og løgn truet Jesus noen gang? Tror du det fristet Ham? Nei, fordi Han som menneske var tvers igjennom hva du og jeg ikke er, hundre prosent redelig og sann, avviste Han det blankt, så snart det viste seg. Mens vi, på grunn av det fall vi alle har del i, ikke alltid gjenkjenner det for hva det faktisk er.Og vi omformer det gjerne også til noe mer tilforlatelig, om vi synes det kan tjene oss. Derfor taler 2 Tess 2:11, om noen som er fratatt denne visdom - at de tror løgnen! Det vil da si, at de tror løgnen er sannheten!

   La meg bare spørre her nå, hvor jeg går ut fra at de fleste om ikke alle bekjenner seg som kristne – det vil da si, at de bekjenner å ha del i denne visdom det tales om her - la meg spørre, og du svare av hjertet: Er det noen mulighet for at du under noen som helst omstendighet kan komme til å forbanne din Guds navn?
   Ikke hopp lett over det! Har du sett deg selv egentlig? – eller strever du nettopp med dette å skulle gjøre ditt gamle menneske - som du i din villfarelse og manglende visdom tror er det nye menneske – velbehagelig for Gud?
   Salomo var redd for at dette kunne skje ham! Hvorfor? Fordi han kjente seg selv i sannhet!
    Er du redd for at du under noen omstendighet kan komme til å fornekte Herren? Det kan være mye forskjellig som kan føre til fornektelse av Herren. Her peker Salomo på rikdom. Det vil si dette, at du klarer deg selv, enten det gjelder det åndelige eller timelige! Du har, ikke nødvendigvis i det ytre og åpenbare, men i dypet av din erkjennelse ikke lenger bruk for Gud! Det går jo så greit uten. Du har god helse, god lønn, saker og ting i livet går likesom på skinner for deg! Du kan fremdeles tilbe Han i det ytre, og takke Ham åpenlyst for alt dette gode osv., men dypt der inne er Han ikke lenger, Han som bor hos den elendige.
   Spørsmålet lød: Tror du dette kunne skje deg? Å nei, ikke meg, sier du kan hende! Det var en eldre dame jeg pratet med for mange år siden – hun gav uttrykk for at hun besøkte og flakket om i mange forskjellige forsamlinger, da naturlig nok også med mange forskjellige lærdommer – og jeg spurte henne da: Er du ikke redd for å bli ført vill? Å nei, svarte hun med brask og bram, jeg er så sterk i troen, at det har jeg ingen frykt for!

E.K.

   Bare en ting å si om det – mangel på denne visdom vi finner i teksten her! Men hva sier så du til de spørsmål du har møtt nå!

   Da Jesus ved det siste måltid – påskemåltidet – åpenbarte at en av disiplene skulle forråde Ham, vet du hva de da tenkte og sa? Det står å lese i Matt 26:22: «De ble da dypt bedrøvet, og den ene etter den andre begynte å si til Ham: Det er vel ikke meg, Herre?»
   De var ikke kommet så altfor langt i innsikt disse disiplene – det viser seg på annen måte – men så pass hadde omgangen med Jesus lært dem, at det som bodde der inne i dem, det var ikke en pålitelig domstol i åndelige saker.

   La oss anvende dette ordet på åndelig rikdom. Rosenius skriver et sted noe slikt som – hadde et menneske fått alle nådegaver, da var han blitt som en gud for mange mennesker. Det skjer da dessverre iblant med enkelte forkynnere. Men ikke bare en gud for andre mennesker, men også for seg selv. Han begynner å se på seg selv! Det er dette som skjer så ofte i karismatiske sammenhenger. Som en ung gutt sa: Vi trenger ikke lenger Jesus, vi har jo Ånden!
   En har altså – om en da noen gang har hatt det – mistet synet på inngangen til Guds rike, den åpnede dør, nemlig Lammets blod! Dersom du har en ånd som ikke bevirker at du henger fast nettopp ved Lammets blod – ja, da har du fått en annen ånd! Det er nemlig den samme Ånd som bevirker begge dele i deg, et sant syn på deg selv, og et sant syn på Jesus!

   Profeten Jeremia er en av disse som hadde del i Guds visdom, og i Jer 17:5, vitner han: «Så sier Herren: Forbannet er den mann som setter sin lit til mennesker og holder kjød for sin arm, som vender sitt hjerte fra Herren.»
   Det er jo også i det samme kapittel han vitner dette kjente utsagn om menneskehjertet: «Svikefullt er hjertet, mer enn noe annet, det kan ikke leges. Hvem kjenner det?» (Jer 17:9).

   En dag – på evighetens dag – skal vi takke Gud med jubel, for at Han ved sitt lovens ord lærte oss, oss selv å kjenne, så vi ble åpnet for ordet om Lammets blod! – det som renser oss fra all synd, vet du!
   Det vi leser om og av Salomo i teksten her, er en åpenbaring av en som vandrer i lyset – han kjenner seg selv, en synder stor, men har likevel frimodighet til å henvende seg til Gud – for Herren lar ikke en stakkar gå uten lys over ham, som Han også har lovet i sitt ord - Joh 8:12: «Jeg er verdens lys! Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys.»


   Gud vil ett eneste med deg, min venn - at du ikke skal fortapes, men ha evig liv! - og til den sak sparte Han ikke engang sin egen Sønn, men gav Ham i ditt sted!
Da sår det bare tilbake å si: Takk Gud!

   Nå er jeg på vei til himelens land, Frelst jeg er, Jesus har grepet min hand. Frelst jeg er! Håper du kan vitne om det på sannhetens grunn, når du går ut døren der i kveld!
   Les nå disse vers i Ordspråkene og spør: Trenger jeg å be som han - eller står de bedre til med meg?