Kan hende det også kommer en fremmed – leser vi i teksten her (v.41a), det vil si, en hedning. Da vil Gud – Israels Gud – høre ham, vitner Salomo, for – og dette er et viktig punkt: Han vil at «alle jordens folk må lære å kjenne Hans navn og frykte Ham likesom Hans folk Israel, og forstå at det er Hans navn som nevnes over dette hus som Salomo har bygd.»
   Alle jordens folk! Gud er all jordens Gud! Israel var kun det folk i hvilket Han skulle bli født som menneske – komme i kjød – som Skriften beskriver det, det folk ved hvilket Han skulle brede ut kunnskapen om seg til alle folk. Det er ikke Israel som er navnet over alle navn, men Jesus! Som Paulus skriver det til Filipperne i Fil 2:9-11: «Derfor har og Gud høyt opphøyet Ham og gitt Ham det navn som er over alle navn, for at i Jesu navn skal hvert kne bøye seg, deres som er i himmelen og på jorden og under jorden, og hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære.»
   Jesus er det navn som er over alle navn!

   Det var dette jødene – og da i særdeleshet fariseerne og de skriftlærde – ikke kunne tåle, nemlig at det var Ham, det vil si, Gud alene som skulle gjelde for noe, og ikke dem.  Derfor sier de ved en anledning - Matt 21:38: «Men da vingårdsmennene så sønnen, sa de seg imellom: Dette er arvingen. Kom, la oss slå Ham i hjel, så kan vi overta arven Hans!»
   De tålte altså ikke dette at Han likesom skulle ta deres plass, så de ville gå til dette skritt for å ivareta den plass de mente seg å inneha.
   Den samme fare står vi i, om vi får for høye tanker om oss selv som kristne. Det vi er, det er vi nemlig i Kristus, ikke i oss selv eller i noe av vårt eget! Slik var heller ikke jødene noe i seg selv, men viste seg på like måte som så mange hedninger, som den sanne Guds bitreste fiender.
   Hør hva Moses, han som virkelig ble opphøyet til en stor stilling innfor Gud, sier til sitt folk i 5 Mos 33:26a: «Det er ingen som Gud, Jesurun!» - og så følger en lengre lovprisning av Herren – og om folket, det vil si, Israel, sier han i det 29ende vers: «Salig er du, Israel! Hvem er som du, et folk som har sin frelse i Herren. Han er ditt hjelpende skjold og ditt høye sverd.»
   Merk deg! – hva er det de roses for? – ikke for sitt eget, men fordi de er et folk som har sin frelse i Herren!
   Det var for Ham Salomo bygde templet i Jerusalem! – Det var Hans navn som var knyttet til det! Det var Ham hedningen skulle komme og be til – og da ville han også bli hørt, bønnhørt! Det var Hans navn som skulle bredes ut over jorden til frelse for alt folk som hørte det til tro!

   Vi mennesker er så snare til avgudsdyrkelse – det vil si, at vi begynner å dyrke andre navn, ved siden av det navn som er over alle navn, som vi hørte. Vi begynner så snart å dyrke kristennavnet i stedet for eksempel, eller konfesjonsnavn til og med, og også navnet og landet Israel. Men ikke noe av dette er noe i seg selv! Og legg merke til hva jeg sier da – i seg selv! For visst er det noe! Israel er et folk elsket av Gud den dag i dag for fedrenes skyld, og landet er gitt dem av Gud! De kristne er et folk ikke noe mindre enn Guds sønner og døtre, opphøyd til nådestand, himmelborgere og vi kunne fortsette med hedersnavn – men ikke noe av dette ut fra egen fortjeneste! – det er poenget som så snart glipper for oss!
   Gud hører ikke din bønn fordi du hører til en bestemt konfesjon, eller et bestemt folk, eller hva det nå ellers måtte være, men fordi du kjenner dette navn over alle navn og har sett hva det innebærer! Hva det gjelder for i himmelen – hva det gjelder for deg! Det er ikke noe smått å være en kristen – nei, det er tvert imot noe uendelig stort, men du ser ikke det ved å rette blikket mot deg selv eller andre kristne, men mot Ham vi har fått dette høye i!

E.K.

   Det farlige med denne avgudsdyrkelsen og selvopphøyelsen er blant annet dette, at vi faller i fariseerens snare. Merk deg hva Jesus sier, da han taler om fariseeren og tolleren som gikk opp til templet for å be - Luk 18:9: «Han fortalte også denne lignelsen til noen som stolte på seg selv at de var rettferdige, og foraktet de andre.»
   Hørte du? - stolte på seg selv at de var rettferdige – der møter du selvopphøyelsen! – og så følger frukten av den: - og foraktet de andre.» Hør hva som står i en av våre kjente bedehussanger – så sant!: «Vi blir så små hos Jesus, det vil Han vi skal bli. Først da kan vi om Jesus, det rette ord få si. Da blir det Ham alene og ikke meg og mitt, og hvis jeg så får tjene, da er det nåde blitt.»
   «- da er det nåde blitt.» Det er den andre store fare ved det – du faller ut av nåden! Dess mer du vokser her, dess mindre bruk har du for nåden! Behovet blir borte! Hva tror du er årsaken, når det gjelder en bygd hvor kanskje 150 uten å blunke ville bekjenne seg som kristne, men når det kalles inn til samling om Ordet, så er du heldig om du får mer enn ti på bedehusbenken? Kan hende går det noe såkalt bra på TV den kvelden? – en fotballkamp for eksempel! Du blir umiddelbart stemplet som en lovisk forkynner, om du våger å påpeke slikt i dag – men så si du meg hva årsaken er da. Hvorfor er ikke trangen der? Hvorfor er dette behovet for sannhetens ord blitt borte? Hvorfor er det lettere å samle kristenfolket om andre ting? Litt krutt her: Er det samling om Israel for eksempel, da er det gjerne fullt hus, men er det samling om Jesu Kristi evangelium, da samles noen få! Er det ikke nettopp kristenfolket som samles om Israel da? Har du noe svar på dette? Det skulle vel ikke være dette, at det ikke lenger er kristenfolk? Men et dødt skal hvor kjernen er borte – om det noen gang har vært noen kjerne da!
   Nyheter og annet på internett, porno – men et Guds ord, hva med det? Har Den Hellige Ånd veket fra oss, kan vi spørre, så vi kun står igjen med vår egen virksomhet? Kanskje også vi nå skulle søke til det navn som var nevnt over templet, nemlig Jesu navn, for det er ikke frelse å finne i noe annet, om det så er Israel, eller den høyeste engel innfor Gud – nei, i Jesu navn alene!

   Det hviler et veldig alvor over dette, og jeg har fått se noe inn i det, kan jeg si – det er derfor jeg snakker så vidt like ut om det: «Våkn opp, du som sover! Stå opp fra de døde, og Kristus skal lyse for deg,» kan vi les i Ef 5:14.
   Du som sover – du er død! Åndelig død på vei til den evige! Stå opp fra de døde, lyder det her.
   Men alt alvor til tross – ennå er det mulig da, selv når det er så alvorlig fatt! Men du vet jo ikke hvor lang tid du har! Og det er dette med åndelig søvn, du er jo ikke våken, og kan dermed heller ikke skjelne rett og beskytte deg mot det som vil inn og ha plass – hjerteplass! Og hjerteplass, det vil jo si, den plass hvor Herren alene skulle sitte!

   Hør dette løftet fra Herrens eget ord formidlet til deg hedning, som har hørt om Hans store navn og om Hans sterke hånd og om Hans utrakte arm - når du så kommer og ber, vendt mot dette hus, Les: dette navn!), så vil du høre det i himmelen, der hvor du bor, og gjøre alt som den fremmede roper til deg om!
   Du vet, når et menneske roper, da er det blitt noe om å gjøre å få svar, ikke sant!
   Kanskje er det nettopp det Han venter på, når det gjelder deg? Det er i orden for deg der hjemme i himmelen, men hvor er du? – er du fremdeles i villmarka?
   Tenk at du er kjøpt til Gud med Hans blod! La ikke det bli lite for deg, min venn! For noe større enn det finnes ikke!