Vi skal tale om den gode hyrde nå – og det altså ut fra denne teksten hos profeten Esekiel. Jesus, vår Frelser, hadde mange sider og mange oppgaver, og en av de fremste var å være hyrde for sine – det vil si, å ta seg av lede og sørge for sine på alle måter, og til stor trøst for oss alle skulle jeg tro, kalles Han i Joh 10:11 og 14, for den gode hyrde. Han får toppkarakter med andre ord. Og du har vel ikke levd lenge i lyset før du innser, at det må Han sannelig være også, skal Han makte å ta vare på en slik en som du, ikke sant?

   Mange vil nok anvende denne teksten på Israel i de siste tider. Altså da jødene blir ført tilbake til det landet Gud gav fedrene. Og det kan det også dreie seg om. Sier det på den måten, for det profetiske ord viser seg ofte å handle om flere hendelser på samme tid. Som når Jesus i Matteus, Markus og Lukas evangeliene taler om dommen og den siste tid – da viser det seg at noe av det handler om Jerusalems ødeleggelse i år 70, mens annet handler om den siste tid. Nærmest enhver tekst i Skriften har det vi vel kan kalle «flere lag.»
   Men om noen anvender denne teksten hos Esekiel kun om Israels samling i endetiden, så ser de helt bort fra at profeten Esekiel nettopp befant seg i landflyktighet i Babylon. Han levde og virket i den tid da Israel var bortført til Babylon, og befant seg altså selv i Babylons fangenskap.

   I 1 Pet 1:1, skriver han: «Peter, Jesu Kristi apostel - til de utvalgte, de som er utlendinger og er spredt omkring i Pontus, Galatia, Kappadokia, Asia og Bitynia,.»
   Du ser – spredt omkring i landene. Og da dreier det seg ikke lenger bare om jøder av fødsel, men de som er utlendinger på jorden, nemlig de troende av alle slags folk.
   Du skal ikke ha vært en bekjennende kristen veldig lenge, før du opplever at du er blitt en utlending på jord.
   Når vi leser innledningen av teksten vår, er det vanskelig å ikke se for seg nettopp den gode hyrde, Jesus Kristus, Gud selv som står midt blant sine. Han kom til sitt eget, leser vi i Joh 1:11 – og videre døperen Johannes' tale i Joh 1:26: «Jeg døper med vann, men midt iblant dere står den dere ikke kjenner.» Midt iblant dere! Herren gjestet sitt folk i egen høye person – men fordi Han kom i en tjeners skikkelse kjente de Ham ikke.
   Hør innledningen til vår tekst: «For så sier Herren Herren: Se, jeg kommer og vil spørre etter min hjord og se til dem.» (v.11). Jeg – altså, jeg selv kommer!
   La oss også ta for oss noen av de andre løftene som blir gitt av Herren i teksten vår: «På en god beitemark vil jeg la dem beite.» (v.14a). I Åp 7:17, leser vi: «For Lammet, som er midt for tronen, skal vokte dem og føre dem til livets vannkilder.»
   Videre: «Jeg vil selv være hyrde for min hjord og selv la den hvile, sier Herren Herren.» Vi kan da lese i nettopp Joh 10 og vers 14: «Jeg er den gode hyrde. Jeg kjenner mine, og mine kjenner meg.» Og dette kjente verset fra Matt 11:28: «Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile!» Hør ordet fra teksten vår igjen: «- og selv la den hvile!» Nettopp det Han forkynner i Matt 11:28: «-  og jeg vil gi dere hvile!» Ser du dette?
   Videre i det 16 vers: «De fortapte vil jeg oppsøke.» Og så har du vel hørt Jesu ord i Luk 19:10: «For Menneskesønnen er kommet for å søke og frelse det som var fortapt.»
   Videre av vers 16: «- og de bortdrevne vil jeg føre tilbake.» Hør Jesu ord – også fra Joh. 10: «Jeg har også andre får, som ikke hører til i denne kveen. Også dem skal jeg lede, og de skal høre min røst. Og det skal bli én hjord og én hyrde.» (v.16).
   Vi fortsetter med vers 16 i teksten vår: «- og de sønderbrutte vil jeg forbinde, og de syke vil jeg styrke.» Da husker du vel Jesu ord som det er gjengitt i flere av evangeliene: «Det er ikke de friske som trenger lege, men de som har ondt.» Matt 9:12; Mark 2:17; Luk 5:31).
   Han var altså kommet for dem, nettopp som Han sier oss ved profeten her.

E.K.

   Så langt har vers 16 i teksten vår bare nevnt de ting som vi umiddelbart oppfatter som positive – og det er de jo òg – men så ender det slik: «Men det fete og det sterke vil jeg ødelegge.» Enda et sitat av Jesu tale da fra Mrk. 2,17: «Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere til omvendelse.»

   Er du fremdeles i tvil om hvem som taler i teksten her? Og hør hva Han sier til deg! Da folket i synagogen i Nasaret hørte Ham, står det: «Alle gav Ham vitnesbyrd og undret seg over de nådens ord som lød fra Hans munn.» (Luk 4:22). De nådens ord! I tidligere oversettelse sto det: «- de livsalige ord.» Og Han er altså kommet hit for å være din hyrde – og din sjels tilsynsmann, som det står i 1 Pet 2:25.
   Det er mange slags hyrder ute i dag og påberoper seg både det ene og det andre, for at du skal komme til dem. Her skal du merke deg døperen Johannes' pekefinger – den pekte bort fra ham selv, til Jesus, idet han brakte det vitnesbyrd om Ham: «Se der Guds lam, som bærer verdens synd!» (Joh 1:29; 36).
   En forkynner skal du høre på, så lenge det er Guds ord han forkynner, men du skal aldri knytte deg til ham, som om han var et orakel. Det er bent frem farlig! Jesus er din hyrde og din sjels tilsynsmann – Han skal lære deg ved sin Hellige Ånd og ordet. Du kan alltid henvende deg til Ham.

   Et ord å merke seg for oss her, er det Jesus taler i Matt 23:10: «La heller ikke noen kalle dere lærere, for én er deres lærer, Messias.» Et vrient ord, ikke sant? Ja, men det vi iallfall vet ut fra Ordet er dette, at bare Han er sannheten. (Joh 14_6). Og Hans Ånd er sannhetens Ånd. (Joh 14:17; 16:13; 1 Joh 4:6).
   Et menneske kan svikte både med vilje og av uvitenhet, men Han svikter aldri.
   Hør hvor ydmykt den store forkynneren og apostelen Paulus uttaler seg i 2 Kor 4:5: «For vi forkynner ikke oss selv, men Kristus Jesus som Herre, oss selv derimot som tjenere for dere for Jesu skyld.»
   Du kan lese annetsteds hos profeten Esekiel om hvorfor Herren selv ville røkte sine får – fordi hyrdene så totalt hadde sviktet sin oppgave og sitt kall.
   Vi har sett det opp igjennom historien, og ser det også i dag, hvordan hyrder i Guds menighet berømmer de sterke, og fine og såkalt gode. Jesus derimot kom for å ta seg av det svake og fortapte og tro det eller ei – det syndige! Han kom for å bringe synderen til erkjennelse – sannhets erkjennelse – så Han kunne få berget ham.
   Kjenner du deg igjen i dette – eller har du såpass tro på at det er noen styrke å hente ut av deg, så du iallfall for en del kan ta skritt på denne veien til himmel og salighet? Har du ennå noen tro på hva Gud kan få ut av ditt eget – eller må du ha alt – alt – av nåde? Svaret på dette viser om du virkelig er på vei til himmelen i samfunn med den levende Gud og frelser, eller om du prøver å lage deg en smal vei på den brede.

   Innledningen på teksten vår igjen til slutt: «For så sier Herren Herren: Se, jeg kommer og vil spørre etter min hjord og se til dem.» (v.11).

   Herren sier: «Frykt ikke, du lille hjord! For det har behaget deres Far å gi dere riket.» (Luk 12:32).
   Det er dette vi skal få ta vår tilflukt til alltid - det har behaget Ham å gi meg det. Ikke på grunn av gode kvaliteter hos oss, men at det har behaget Ham å frelse syndere ved sitt kors, sitt blod, sin død!