Det siste måltid el. Nattverdens innstiftelse Matt 26:17 - 30 17. På den første dag av de usyrede brøds høytid kom disiplene til Jesus og sa til Ham: Hvor vil du at vi skal gjøre i stand for deg til å ete påskelammet? 18. Han sa: Gå inn i byen til en mann der og si til ham: Mesteren sier: Min tid er nær. Hos deg vil jeg holde påskemåltid sammen med mine disipler. 19. Disiplene gjorde som Jesus hadde pålagt dem, og gjorde i stand påskemåltidet. 20. Da det var blitt kveld, satte Han seg til bords med de tolv. 21. Mens de spiste, sa Han: Sannelig sier jeg dere: En av dere skal forråde meg. 22. De ble da dypt bedrøvet, og den ene etter den andre begynte å si til Ham: Det er vel ikke meg, Herre? 23. Men Han svarte og sa: Den som dyppet hånden i fatet sammen med meg, han skal forråde meg. 24. Menneskesønnen går bort, som det er skrevet om Ham. Men ve det menneske som forråder Menneskesønnen. Det hadde vært godt for det mennesket om han aldri var født. 25. Men Judas, han som forrådte Ham, tok til orde og sa: Det er vel ikke meg, rabbi? Han sier til ham: Du sa det. 26. Mens de nå holdt måltid, tok Jesus et brød, velsignet og brøt det, gav disiplene og sa: Ta, et! Dette er mitt legeme. 27. Og Han tok en kalk, takket, gav dem og sa: Drikk av den alle. 28. For dette er mitt blod, den nye pakts blod, som utgytes for mange til syndenes forlatelse. 29. Men jeg sier dere: Fra nå av skal jeg ikke drikke av denne vintreets frukt, før den dag jeg drikker den ny med dere i min Fars rike. 30. Og da de hadde sunget lovsangen*, gikk de ut til Oljeberget. * Salmene 113-114 ble
sunget i begynnelsen av påskemåltidet, og ved slutten salmene 115-118. |
Jesus
er kommet til den siste påskehøytid, i sitt liv her på jord. Men det
blir ikke den siste overhode - det skal komme en fullkommen påskehøytid
i himmelen en dag - som Han sier her. (v.29).
Og du kan med frimodighet få slippe det løs allerede her -
du som har tatt din tilflukt til dette blodet. Det er nemlig de
som også vil være der, ved Hans bord i himmelen en dag - ja, på den
konkrete dag Jesus omtaler her. En fremtidsdag som rykker oss
nærmere for hvert sekund som går.
Skal du være der en dag? Ja, da må du begynne å drikke dette
blod, og ete dette legeme her og nå, mens du ennå er på vandring.
Og da tenker jeg ikke først og fremst på den ytre mottakelsen av nattverdens
vin og brød - vi ser blant annet en imellom dem her i teksten,
som ikke hadde noe annet enn dom igjen for det - men jeg tenker på
den som eter ut av hjertets behov for Jesu stedfortredende liv og
død, fordi en erkjenner et tvers igjennom synderhjerte, der inne i
barmen. Først da eter og drikker en, i ordets rette forstand.
Det er ikke så mye godt å si om disse disiplene - de var feige,
de sviktet osv. - men det er underlig å registrere hvilken selverkjennelse
de alt var kommet til. «Hjertet især så bedragelig er,» som han sier
Per Nordsletten i en av sine kjente sanger.
Vi skal se noe på akkurat dette, i teksten videre - noe som
også viser, at denne hjertets erkjennelse ikke stakk så veldig dypt
ennå, hos noen av dem, og særlig ikke hos Peter.
De trodde virkelig at de skulle kunne bli stående. Det var
ikke noen villet ondskap, eller opprør, i dette - de fulgte
bare sitt eget hjertes tanker og tro - og dermed åpenbartes gudsopprøret,
og det åndelige mørke. |
«For mine tanker er ikke deres tanker, og deres veier er ikke
mine veier, sier Herren.» (Jes.
55,8).
Og så vet vi hvordan det gikk med disse disiplene, og Peter
især. Ja, hvordan gikk det? Som Herren hadde sagt!
Men nå skal du få gripe trøsten - det som bygger huset ditt
på klippen - nemlig Herrens trofasthet og sannhet, uttrykt i Hans
ord og løfter. Hør bare: «Fra nå av skal jeg ikke drikke av
denne vintreets frukt, før den dag jeg drikker den ny med dere i min
Fars rike.» (v.29).
Guds ord er ikke noe upersonlig, det taler til deg!
Det forkynner deg at du er utenfor, og det forkynner
deg at du er innenfor, alt etter som din stilling er.
Men altså, en sannhets erkjennelse var, som nevnt, begynt å
spire frem i dem - og da Jesus kommer med den forferdelige forutsigelse,
at en av dem skal forråde Ham, så ser de ikke på de andre, men blir
urolige selv, og spør oppriktig: «Det er vel ikke meg, Herre?»
(v.22b).
Det forekommer meg nemlig, at det kunne være meg. Med andre ord: Jeg
er visst troende til det.
Og så altså, det løftet til sist, som ennå ikke er oppfylt,
men står så støtt som Herren selv: «Fra nå av skal jeg ikke
drikke av denne vintreets frukt, før den dag jeg drikker den ny med
dere i min Fars rike.» (v.29).
Måtte den dagen snart komme!
|
E.K. |