Her står at vi er kjøpt fri fra noe. Det står også hva
vi ikke er kjøpt fri ved - og hva vi faktisk er kjøpt
fri ved.
Dersom denne arvesynd virkelig finnes - noe altså Skriften gjør ganske
så klart for oss - da er vi også virkelig fortapte i oss selv.
Hva var det som ikke kunne kjøpe oss fri? Forgjengelige ting, sølv
eller gull. Underlig da å tenke på pavekirken som solgte avlatsbrev
for å fri sjelen fra den såkalte skjærsilden - og hva var
betalingsmiddelet? Jo, nettopp sølv eller gull! Og hvor mye er ikke
lagt i kollektkorga opp igjennom - og hvor mye er ikke gitt som gave
til kristen virksomhet, som mer og mindre bevisst har hatt det samme
mål for øye - nemlig å kjøpe seg fri fra synden som bor i en, og inn i
himmel og salighet? Men dette ord forteller også meg og deg, at hvor
mye vi enn legger i kollektkorga, så forandrer ikke det vår situasjon
innfor Gud det aller minste. Tvert imot - om du gir med det sinn - den
hensikt å oppnå noe hos Gud ved det, så virker det det motsatte av
velsignelse. Det er nemlig en ting til som ikke kan kjøpe oss fri fra
dette - det taler Skriften veldig klart og alvorlig om - nemlig
lovgjerninger. Det vil si gjerninger som gjøres i den hensikt å
bedre sin situasjon innfor Gud. Dersom det skjer deg noe trist eller tragisk, hvor fort kommer ikke den tanke opp i dag: Det er for mine synders skyld! Jeg har vært en for dårlig kristen! Gud straffer meg! - eller: Gud har forlatt meg! Jeg føler det jo! Men det du føler er jo ikke at Gud har forlatt deg, men bare det alle normale mennesker føler, når noe trist eller tragisk har skjedd dem. Sier ikke Guds ord blant annet i Sal 103:10: «Han gjør ikke med oss etter våre synder, og gjengjelder oss ikke etter våre misgjerninger.» Han gjør ikke slik! Men hvor er din tro på evangeliet nå? Gjelder ikke Jesu offer til enhver tid? Ja, til evig tid? Er ikke Hans soning skjedd én gang for alle? (Hebr. 7:27; 9:12; 10:10). |
Hvor ustadig det er, det som er av oss! Også vår tro! Plutselig dukker
det opp igjen i forskjellige situasjoner - arven fra fedrene. Den er
der! Også i de gode tidene er den der. Da tror vi gjerne at det står
vel til med oss innfor Gud, fordi vi har det så godt og fredfullt - og
så begynner vi snart å bli fornøyd med vår kristendom. Og
tenker at vi eier noen gunst hos Gud på grunn av noe ved oss.
Når vi nå har sett noe på dette - det som omfatter alt vårt, så må vi
si: «Ve meg! Jeg har ikke noe å betale med!» Hva er det da som har
kjøpt oss fri? Jo, det var en annen som var i besittelse av det
betalingsmiddel som måtte til - «Kristi dyrebare blod, som blodet av
et feilfritt og lyteløst lam.» (v.19). Løsepengen! Utenfor oss! I Ham!
«Han var forut kjent, før verdens grunnvoll ble lagt, og for deres
skyld er Han blitt åpenbart ved tidenes ende.» (v.20). For vår
skyld! For din skyld! Merk deg det!
At du har denne forferdelige arv i deg - at du virkelig er fortapt i
deg selv - det er også sannhet, og nødvendig i din erkjennelse for å
åpne deg for evangeliet, for redning, men er i seg selv ingen
frelsende sannhet. Den frelsende sannhet er ordet om korset, ordet
om blodet, ordet om Jesus! I det 24 vers her ser vi hvordan Gud feier til sides og forkaster - ja, korsfester alt menneskelig som ubrukelig for seg: «For alt kjød er som gress, og all dets herlighet som blomsten på gresset. Gresset visnet, og blomsten på det falt av.»
Men nå skal vi ta to vers i denne teksten helt til slutt, og se dem
sammen: V.23 og 25. Vers 23: Guds ord - den uforgjengelige sæd, det
som lever og blir. Det som aldri forgår, slik som det som er av
mennesket, av denne verden. Hva er det for et ord? Hør nå, for det
gjentas og sies like ut i vers 25 her: Ved evangeliet! At Jesus
gjelder i ditt sted, for den hvite trone! |
Meg til frelse jeg intet vet Uten deg Guds Lam, Ene i din rettferdighet Skjules all min skam. E.K. |