Tilbake            
                                               20 søndag i treenighetstiden

 

 

 

 



 

Søskenkjærlighet og gjestfrihet el. Kjærlighetens rot

Hebr 13:1 - 3

   1 La broderkjærligheten bli ved! 2 Glem ikke gjestfrihet! For ved den har noen hatt engler til gjester uten å vite det. 3 Husk på dem som er i fengsel, som om dere var fanger sammen med dem, likeså dem som blir mishandlet, for dere har jo selv et legeme!
 

   Skriften taler om det som kalles nestekjærlighet. Jesus faktisk likestiller det budet med kjærligheten til Gud selv. I Mark 12:30-31, sier Han det slik – Han nevner det også i andre evangelier: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din fornuft og av all din makt. Dette er det første bud. Det andre, som er like stort,» - hørte du det? - «er dette: Du skal elske din neste som deg selv! Det finnes ikke noe annet bud som er større enn disse.»
   I Rom 13:9, sier apostelen noe oppklarende, når det gjelder dette: «For disse bud: Du skal ikke drive hor, du skal ikke slå i hjel, du skal ikke stjele, du skal ikke begjære, og hvilket som helst annet bud, de sammenfattes i dette ord: Du skal elske din neste som deg selv.» De sammenfattes i dette! Du gjør ikke ondt mot en du elsker! Dersom den rette kjærlighet til den neste er til stede, så følger det andre av det.

   Det er altså de to største bud i loven – men det er vel heller ikke noen vi bryter mer enn nettopp dem. Hvor ofte og hvor mye tenker du på dette med å elske Gud, om dagene? Det er vel ikke så ofte det streifer deg, kan hende? Om det i det hele tatt streifer en nå og da – når stanser du virkelig opp for det: Elsker – elsker – jeg Gud?
   Du vet, hvis ikke disse ting i loven får tale ut med oss, så blir dette med kristendom såre enkelt – det blir et slikt 2+2=4 regnestykke. Men hva det da gjerne dreier seg om, er rett og slett det som kalles religiøsitet. Det vil si, noe vi selv driver med. Åndelige sysler, om du vil.
   For noen kan dette nå svært så langt – som det gjorde for fariseerne og de skriftlærde på Jesu tid, for eksempel. Et tvers igjennom åndelig liv, fylt opp av bud og regler, men aldri uoverkommelige bud og regler, iallfall om de ikke var overkommet til nå, så var håpet der at det skulle la seg gjøre der fremme en gang, og da selvfølgelig med Guds hjelp. Bedre og bedre dag for dag. Og faller en igjennom – for det skjer jo – så tilgir jo Gud det!

   Men når budet blir uoverkommelig – elsk Gud, og det over alt annet. Og elsk så din neste like høyt som du elsker Gud, og like høyt som du elsker deg selv.
   Det finnes mange slags sykelige tilstander blant oss, slik at et menneske endatil ender opp med å ta sitt eget liv, men normalt, så elsker et menneske sitt eget liv så høyt at det kjemper for å beholde det, for ikke å miste det. Så høyt skal du elske din nestes liv. Og Guds ord si er at også din fiende, han som forfølger deg er din neste. Også han skal du elske som deg selv.  Så kan vi gå i gang! Dette er de to store bud i loven – uten oppfyllelse av dem, kan vi bare glemme de øvrige. Dersom ikke alle våre handlinger springer ut fra dem, er de bare døde gjerninger.

   Kain gjorde mye for Gud han - han ofret av det han hadde fått dyrket frem av jorden, ofret det til Gud. Men Gud så ikke til Kains offer står det (1 Mos 4:5), for han kom med sitt eget - Mens Abel derimot kom med dette blodet, lammets blod og ofret det. Han så det at her må det soning til, for jeg er en synder innfor Gud. Dette så Gud til. Han så sin Sønn - Han så Jesus, når Abel bar fem sitt offer. Det så Han ikke i Kains offer. Kain kom bare med sitt eget. Han var en religiøs mann, meget religiøs, men det bar ikke frem.

   Stans nå for dette: Alle våre handlinger! Alle fordi vi elsker Gud og vår neste i den potens budet krever det. Det finnes ikke noe slingringsmonn her. Gir vi oss selv slakk her, så ender vi i en falsk åndelighet.
   Men det er jo nettopp hva mennesker gjør i møte med Guds hellighets krav. Du har vel hørt det: Vi er jo bare mennesker! Gud kan da ikke kreve det umulige av oss! Gud er jo kjærlighet! osv.

   Vet du – når jeg står overfor dette fjell jeg innser at jeg ikke under noen omstendighet kan makte å klatre opp – for Han som bor der oppe er hellig og jeg er en hjelpeløs fortapt synder – da får jeg bruk for et annet budskap. Finnes det noe som likevel kan berge meg? Spørsmålet blir rett og slett: Finnes det et evangelium? Finnes det et godt budskap? Og nå er det ikke lenger tale om et enkelt regnestykke – nei, jeg må ha visshet i hjertets dyp, jeg må rett og slett få ete det. Klynge meg til det! Og når jeg får se det – det vil si, får det bekreftet for meg – takke Gud i himmelen, at Han fant denne veien for meg, som faller igjennom overfor alle Guds bud. Nå er det sannhet det hele. Nå står det om liv eller død, himmel eller helvete.

E.K.

   Da blir det ikke et enkelt regnestykke jeg går glatt forbi, men mat for sjelen, når jeg leser i 1 Joh 4:10: «I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at Han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder.» Nå hører du evangeliet – det gode budskap – i det, ikke sant? «-  ikke at vi har elsket Gud, men at Han har elsket oss!»

   Nå åpner det seg plutselig en revne i dette fjellet, så jeg kan gå igjennom – en åpning i dette havet, så jeg kan gå tørrskodd over. Og denne revnen og denne åpningen er Jesus Kristus, Hans dyrebare blod som ble utøst til en soning for meg.
   Hør videre fra 1 Joh 4:19: «Vi elsker fordi Han elsket oss først.» Det salige evangelium igjen! Han forlanger ikke at du skal elske Ham! Å joda! - i sin lov gjør Han det, for hva er mer rett enn at skapningen elsker sin skaper? Men «Han vet hvordan vi er skapt, Han kommer i hu at vi er støv,» som vi kan lese i Sal 103:14, så Han kommer til oss og gir oss denne kjærlighet, ved å åpenbare sin kjærlighet til oss ved det syn du ser på Golgata kors: Gud sparte – i sin kjærlighet! - ikke sin egen Sønn, men gav Ham for oss alle! I Jes 53:6, sier profeten: «Men Herren lot den skyld som lå på oss alle, ramme Ham.»
   Evangeliet er noe helt annet enn loven. Men når det er sagt – jeg tror, at den som aldri har vært innom loven og kjent luen av den ild som brenner der, han kan også vanskelig få øye på evangeliets herlighet! Uten dette Jesu offer, er du fortapt!

   «La broderkjærligheten bli ved!» skriver apostelen i teksten vår. Her taler han om broderkjærligheten, men du må ikke tenke at det er en annen, og mer begrenset kjærlighet, enn nestekjærligheten. Det var slik fariseerne og de skriftlærde tenkte, som vi kan lese av Jesu ord i Matt 5:43: «Dere har hørt det er sagt: Du skal elske din neste og hate din fiende!» Som om din fiende ikke var din neste altså.
   Du kjenner Jesu bønn for dem som naglet Ham til korset: «Far, forlat dem, for de vet ikke hva de gjør.» (Luk 23:34).
   I 2 Pet 1, nevner apostelen en del ting som følger på hinannen, og i det 7de vers lyder det slik: «- og i gudsfrykten broderkjærlighet, og i broderkjærligheten kjærlighet til alle.» Til alle! Det er så visst ikke en innsnevring av nestekjærlighetsbudet!
   En kan si det slik: Vil du oppfylle det, eller vil du ha det oppfylte bud i Jesus? Vil du bli frelst ved lov eller evangelium?
   Mange spør da: Så jeg behøver altså ikke å elske min bror da? Svaret er: Den for hvem evangeliet om Jesus Kristus, vår Herre og frelser er levende for hjertet, han kommer til å elske. Som det heter i 1 Joh 5:1, spesifikt om broderkjærligheten da: «Hver den som elsker Faderen, elsker også den som er født av Ham.» Vi kan med full rett utvide det også, og si: «Hver den som elsker Faderen, elsker også det som er født av Ham.» Du elsker rett og slett det som er av Gud! Under stor skrøpelighet, og gjerne under mye innblanding fra dette gamle menneske i deg, men du vil at Guds vilje skal skje! Derfor, sier Rosenius i sin utleggelse av Fader vår, kan ingen ugjenfødt virkelig be av hjertet: Skje din vilje!

   Det andre vi leser om i teksten vår, om gjestfrihet, og å huske på de som lider og lignende, det er en direkte følge av at broderkjærligheten er levende i en, og broderkjærligheten igjen er bare levende der evangeliet er levende for en.

   Når jeg leser tekster som dette, så blir det alvorlig for meg dette – ransak deg selv, om du er i troen, om du er i Kristus! Er det ikke slik at jeg trenger å rope til Gud av hjertet nå, for jeg er vel ikke i ferd med å sovne!
   Det er alltid åpent hos Faderen for den som kommer i Jesu navn – ja, en åpen favn – men når dette alvoret blir borte for oss, så uteblir vi bare mer og mer, for vi klarer oss så greit på egenhånd, uten forsikringen om Guds vedvarende kjærlighet og nærvær i livet vårt.