Skriften taler
om det som kalles nestekjærlighet. Jesus faktisk likestiller det budet
med kjærligheten til Gud selv. I Mark 12:30-31, sier Han det slik
– Han nevner det også i andre evangelier: «Du skal elske Herren din
Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din fornuft
og av all din makt. Dette er det første bud. Det andre, som er
like stort,» - hørte du det? - «er dette: Du skal elske din neste
som deg selv! Det finnes ikke noe annet bud som er større enn disse.»
Kain gjorde mye for Gud han - han ofret av det han hadde fått dyrket frem av jorden, ofret det til Gud. Men Gud så ikke til Kains offer står det (1 Mos 4:5), for han kom med sitt eget - Mens Abel derimot kom med dette blodet, lammets blod og ofret det. Han så det at her må det soning til, for jeg er en synder innfor Gud. Dette så Gud til. Han så sin Sønn - Han så Jesus, når Abel bar fem sitt offer. Det så Han ikke i Kains offer. Kain kom bare med sitt eget. Han var en religiøs mann, meget religiøs, men det bar ikke frem.
Stans nå for dette: Alle våre handlinger! Alle
fordi vi elsker Gud og vår neste i den potens budet krever det. Det
finnes ikke noe slingringsmonn her. Gir vi oss selv slakk her, så
ender vi i en falsk åndelighet. |
Da blir det ikke
et enkelt regnestykke jeg går glatt forbi, men mat for sjelen, når jeg
leser i 1 Joh 4:10: «I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket
Gud, men at Han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre
synder.» Nå hører du evangeliet – det gode budskap – i det, ikke sant?
«- ikke at vi har elsket Gud, men at Han har elsket oss!» Nå åpner det seg plutselig en revne i dette fjellet, så jeg kan gå igjennom – en åpning i dette havet, så jeg kan gå tørrskodd over. Og denne revnen og denne åpningen er Jesus Kristus, Hans dyrebare blod som ble utøst til en soning for meg. Hør videre fra 1 Joh 4:19: «Vi elsker fordi Han elsket oss først.» Det salige evangelium igjen! Han forlanger ikke at du skal elske Ham! Å joda! - i sin lov gjør Han det, for hva er mer rett enn at skapningen elsker sin skaper? Men «Han vet hvordan vi er skapt, Han kommer i hu at vi er støv,» som vi kan lese i Sal 103:14, så Han kommer til oss og gir oss denne kjærlighet, ved å åpenbare sin kjærlighet til oss ved det syn du ser på Golgata kors: Gud sparte – i sin kjærlighet! - ikke sin egen Sønn, men gav Ham for oss alle! I Jes 53:6, sier profeten: «Men Herren lot den skyld som lå på oss alle, ramme Ham.» Evangeliet er noe helt annet enn loven. Men når det er sagt – jeg tror, at den som aldri har vært innom loven og kjent luen av den ild som brenner der, han kan også vanskelig få øye på evangeliets herlighet! Uten dette Jesu offer, er du fortapt! «La broderkjærligheten bli ved!» skriver apostelen i teksten vår. Her taler han om broderkjærligheten, men du må ikke tenke at det er en annen, og mer begrenset kjærlighet, enn nestekjærligheten. Det var slik fariseerne og de skriftlærde tenkte, som vi kan lese av Jesu ord i Matt 5:43: «Dere har hørt det er sagt: Du skal elske din neste og hate din fiende!» Som om din fiende ikke var din neste altså. Du kjenner Jesu bønn for dem som naglet Ham til korset: «Far, forlat dem, for de vet ikke hva de gjør.» (Luk 23:34). I 2 Pet 1, nevner apostelen en del ting som følger på hinannen, og i det 7de vers lyder det slik: «- og i gudsfrykten broderkjærlighet, og i broderkjærligheten kjærlighet til alle.» Til alle! Det er så visst ikke en innsnevring av nestekjærlighetsbudet! En kan si det slik: Vil du oppfylle det, eller vil du ha det oppfylte bud i Jesus? Vil du bli frelst ved lov eller evangelium? Mange spør da: Så jeg behøver altså ikke å elske min bror da? Svaret er: Den for hvem evangeliet om Jesus Kristus, vår Herre og frelser er levende for hjertet, han kommer til å elske. Som det heter i 1 Joh 5:1, spesifikt om broderkjærligheten da: «Hver den som elsker Faderen, elsker også den som er født av Ham.» Vi kan med full rett utvide det også, og si: «Hver den som elsker Faderen, elsker også det som er født av Ham.» Du elsker rett og slett det som er av Gud! Under stor skrøpelighet, og gjerne under mye innblanding fra dette gamle menneske i deg, men du vil at Guds vilje skal skje! Derfor, sier Rosenius i sin utleggelse av Fader vår, kan ingen ugjenfødt virkelig be av hjertet: Skje din vilje! Det andre vi leser om i teksten vår, om gjestfrihet, og å huske på de som lider og lignende, det er en direkte følge av at broderkjærligheten er levende i en, og broderkjærligheten igjen er bare levende der evangeliet er levende for en. Når jeg leser tekster som dette, så blir det alvorlig for meg dette – ransak deg selv, om du er i troen, om du er i Kristus! Er det ikke slik at jeg trenger å rope til Gud av hjertet nå, for jeg er vel ikke i ferd med å sovne! Det er alltid åpent hos Faderen for den som kommer i Jesu navn – ja, en åpen favn – men når dette alvoret blir borte for oss, så uteblir vi bare mer og mer, for vi klarer oss så greit på egenhånd, uten forsikringen om Guds vedvarende kjærlighet og nærvær i livet vårt. |