Menigheten i
Sardes Åp. 3,
1 - 6 1. Og skriv til engelen
for menigheten i Sardes: Dette sier Han som har de sju Guds ånder og de sju stjerner:
Jeg vet om dine gjerninger, at du har navn av at du lever, men du er død. 2. Våkn
opp, og styrk det andre som var i ferd med å dø. For jeg har ikke funnet dine
gjerninger fullkomne for min Gud. 3. Kom derfor i hu hvordan du har mottatt og
hørt. Hold fast på det og omvend deg! Dersom du ikke våker, skal jeg komme som
en tyv, og du skal slett ikke vite hvilken time jeg kommer over deg. 4. Men du
har noen få navn i Sardes som ikke har sølt til klærne sine. De skal gå med meg
i hvite klær, for de er verdige til det. 5. Den som seirer skal på samme vis bli
kledd i hvite klær. Jeg skal så visst ikke utslette hans navn av livets bok, og
jeg vil kjennes ved hans navn for min Far og for hans engler. 6. Den som har øre,
han høre hva Ånden sier til menighetene! "Han
som har de sju Guds ånder og de sju stjerner," - slik presenterer Herren
seg for denne menigheten. Hva de sju stjerner er, det har vi allerede fått
forklaringen på: "De sju stjerner er engler for de sju menigheter."
(Åp. 1,20).
Hva de sju Guds ånder egentlig vil si, er like umulig å forstå og forklare for
oss mennesker som det er umulig å forstå og forklare Guds treenighet, - men det
er på samme måte en betegnelse for, og en beskrivelse av Gud.
Vi hører også denne beskrivelse andre steder i Åpenbaringsboken: "-
sju ildfakler brenner foran tronen, det er de sju Guds ånder."
(Åp. 4,5).
Og: "Midt mellom tronen og de fire livsvesener og de eldste,
stod det et lam, likesom det hadde vært slaktet. Det hadde sju horn
og sju øyne, det er de sju Guds ånder som er sendt ut over
hele jorden." (Åp. 5,6).
Om
vi ikke kan forstå denne beskrivelse, - noe som heller ikke er viktig for oss,
- så åpenbares det noe i dette som det virkelig er viktig for oss å se og forstå,
- nemlig at det er Han som her taler til Johannes, og oss! - som har disse sju
ånder, og dermed altså presenterer seg som Gud selv, - nemlig Jesus!
Som vi også leste om det lam som sto for tronen, det har de sju Guds ånder! Jesus
begynner så å tale til dem om deres gjerninger. Vi er ikke så fortrolige med dette,
at vi faktisk skal dømmes etter våre gjerninger; - ikke fordi gjerningene i seg
selv er fullkomne, - de er fullkomne i kraft av at de er gjort i Herren.
Slik leser vi om det hos Johannes: "Men den som gjør sannheten, kommer til
lyset, for at hans gjerninger kan bli åpenbaret, for de er gjort i Gud."
(Joh. 3,21).
Men skal dine gjerninger kunne være gjort i Herren, så må du jo nødvendigvis selv
være i Ham! Og dette er hemmeligheten! "Den som gjør sannheten!"
- hvem andre gjør sannheten, enn den som tror Guds evangelium, og dermed tar sin
tilflukt til det? Deres gjerninger er gjort i Gud, sier Ordet! Det er
altså ikke gjerningene i seg selv som frelser, men de viser seg som en frukt av
at vedkommende lever i, og dermed gjør sannheten. En frukt som bare vingårdsmannen
kan bedømme sant. Men, som vi leser, den troende selv stiger frem for lyset (Gud)
med frimodighet, for han vet at hans gjerninger er gjort i Gud! Det er
altså det som er årsaken til frimodigheten, at du vet deg å være i Gud, som apostelen
skriver: "Brødre, vi har altså i Jesu blod frimodighet til å gå inn i helligdommen."
(Hebr. 10,19). Når
det gjelder Sardesmenigheten, så er det her svikten og frafallet åpenbares: "-
jeg har ikke funnet dine gjerninger fullkomne for min Gud." Og vi får straks
forklaringen på, at Han ikke har funnet dem fullkomne for Gud: "Kom derfor
i hu hvordan du har mottatt og hørt. Hold fast på det og omvend deg!"
De hadde falt i fra det de hadde blitt frelst og satt inn i samfunn med Gud ved!
Vi har tidligere i gjennomgangen pekt på formaninger forskjellige steder i Skriften,
om å holde fast ved det de hørte i begynnelsen, - altså selve frelsesgrunnlaget.
Derimot var det slett ikke
noe å si på menighetens gjerninger i det ytre, dens virksomhet, -
det forstår vi av at den hadde navn av å leve! Men så åpenbares
det tragiske og alvorlige, at alt dette som folket så, og som forårsaket
at de betraktet denne menigheten som levende, det var bare et ytre
skinn, et bedrag! Sannheten var stikk motsatt, nemlig døden!
Når Herren, i motsetning til folket, så på denne
menigheten, da så Han død!
Vi må merke oss dette, at de
menigheter som befinner seg i denne tilstand, de viser seg ytre sett
som det motsatte av hva de i virkeligheten er. Her er snart for oss
å bli lurt! - Mens de menigheter som virkelig lever, de har navn av
å være døde! Smyrna- og Filadelfiamenigheten, den fattige og den svake,
de spottes av de rike og de sterke. Men de lever! Nettopp deres
fattigdom og svakhet gjorde dem så avhengige av Jesus. Så var de rike,
ikke som disse frafalne, i seg selv og på egne gjerninger, men i Ham!
"Men
du har noen få navn i Sardes som ikke har sølt til klærne sine." Ja,
så fantes de også der, - selv om de var få, - disse stakkarene som ikke hadde
"kommet videre." Disse merkelige typene, som vitner om det samme hele
livet, om hyrden som stanset og tok dem opp; - Han som betalte deres
skyld med sitt eget blod! De er ikke vel ansett disse, da de heller blir sett
på som noen som hindrer fremgang i menigheten og "vekkelse." De taler
jo bare om Jesu gjerninger, og ser bort fra våre! Ja, beskyldningene
er kjente, og mange flere kunne nevnes, - men Herrens dom er annerledes, - Han
betegner dem som dem som ikke har sølt til klærne sine! - kan du tenke deg noe
stort mer forsmedelig enn et voksent festkledd menneske som søler til sine klær,
- og så blir gående i disse tilsølte klærne, og søler dem mer og mer til! Det
var Sardesmenighetens situasjon, - de så det ikke selv, men nå er Han her som
har øyensalven. Har du sølt til de klær du fikk i fødselen? - har du prøvd å legge
noe til? - har du lagt over deg en kappe av noe eget i tillegg? Jesus betegner
disse "få navn" i Sardes som verdige! Verdige til å gå med Ham
i hvite klær! Det er slett ikke slik de føler seg disse, å nei, - men
det er slik de er! De er dem som "har tatt imot Hans vitnesbyrd, og
dermed stadfestet at Gud er sanndru."
(Joh. 3,33). Og de er blitt værende
i sannheten! Det er disse som også ble til stor glede for Johannes, når og hvor
han fant dem, som han skriver: "Jeg har gledet meg meget fordi jeg har funnet
noen av dine barn som vandrer i sannhet." (2
Joh. 1,4). "For jeg ble
meget glad da det kom noen brødre og vitnet om din sannhet, slik som du vandrer
i sannhet. Større glede har jeg ikke enn dette at jeg hører mine barn vandrer
i sannheten." (3 Joh. 1,3-4).
Deres gjerninger, ja, alt ved dem, finner Han fullkomment for Gud, for de er i,
og tilregnes, Ham selv! "Den
som seirer!" Hva vil det si? - det høres jo ut som om det kreves noe
av oss! Den som da kjenner sin egen skrøpelig, han blir engstelig så snart noe
slikt antydes. Paulus beskriver også det godt: "Jeg har stridd den gode
strid, fullendt løpet, bevart troen." (2
Tim. 4,7).
Det er altså, hva striden står om, - å bevare troen! - eller rettere:
- å bli bevart i troen. Det ser du gjennom alle hans brev,
det er det han også kjemper for at menighetene og den enkelte troende
skal oppnå. Hans seier består altså ikke i at han har fått utrettet
mye for og i Guds rike, at han har vokst som kristen osv., - men at
han har blitt bevart og værende i det som han hørte ifra begynnelsen,
det som ble ham til tro!
Det er ingen annen
måte å seire på for deg heller, enn at du blir værende i Hans seier! |