Menigheten i Pergamum

Åp. 2, 12 - 17

12. Og skriv til engelen for menigheten i Pergamum: Dette sier Han som har det tveeggede skarpe sverd: 13. Jeg vet hvor du bor, der hvor Satan har sin trone. Og du holder fast ved mitt navn. Du fornektet ikke min tro, heller ikke i de dager da Antipas var mitt trofaste vitne, han som ble slått i hjel hos dere, der hvor Satan bor. 14. Men jeg har noen få ting imot deg: Du har noen der som holder fast ved Bileams lære, han som lærte Balak å legge anstøt for Israels barn - å ete avgudsoffer og drive hor. 15. Slik har også du noen som på samme vis holder fast ved nikolaittenes lære. 16. Omvend deg! Ellers kommer jeg snart over deg og vil kjempe mot dem med min munns sverd. 17. Den som har øre, han høre hva Ånden sier til menighetene: Den som seirer, ham vil jeg gi av den skjulte manna. Og jeg vil gi ham en hvit sten, og på stenen er et nytt navn skrevet som ingen kjenner uten den som får det.

Overfor denne menigheten presenterer Herren seg som "Han som har det tveeggede skarpe sverd!" Hva sverd det da er tale om, det har vi vitnesbyrd fra Hebreerbrevets forfatter om: "For Guds ord er levende og virksomt og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom helt til det kløver sjel og ånd, ledd og marg, og dømmer hjertets tanker og råd." (Hebr. 4,12). Og som vi også ser av Johannes' møte med den herliggjorte Jesus på øya Patmos; - en av Hans egenskaper, var det tveeggede, skarpe sverd som gikk ut av Hans munn. (Åp. 1,16).
Han er i seg selv sannheten, og sannhetens ord går følgelig ut av Hans munn!

Nettopp dette trengte denne menigheten å bli gjort særlig oppmerksom på, - at den Herre og mester de tilhørte hadde dette ord, - ja, at det var nettopp Han som hadde det! Dette fordi de var særlig utsatt for en sekt og deres lære, nikolaittenes lære, som vi også hører om i forbindelse med Efesusmenigheten.
Denne sektens lære var farlig for menigheten, da den stikk imot Guds ord, talte frihet for kjødets lyst, idet den hevdet at det kjødet foretok seg ikke kunne besmitte ånden og den enkeltes forhold til Gud og Hans frelse. Altså en syndenes tillatelse, noe som faller hykleren i smak, han som gjerne vil fritas for syndens følger, men ikke for synden i seg selv. Men det som var særlig farlig i deres lære, var deres gnostisisme, - dette at det krevdes et bestemt indre lys, åpenbaring, for å forstå Guds vei rett, og at det bare var enkelte som fikk dette, - noe som åpnet menigheten for selvbestaltede "paver," - falske apostler.
Altså en åndelig opplysning som ikke sprang frem av det tveeggede skarpe sverd, Guds eget ord, og dermed Han som hadde det, men ifra menneskets eget indre.

Så minner da Jesus denne menigheten særlig om, at Han er den som har det tveeggede sverd! - og at det er Han som åpenbarer et menneske sannheten, og det nettopp gjennom og ved det tveeggede sverd.

Det er sant dette, at noen mennesker har et lys, en åpenbaring, i sitt indre, i sitt hjerte, som andre ikke har, - men dette lys, denne åpenbaring, har de nettopp fra Guds ord! - de er opplyst ved Ordet, Den Hellige Ånd har åpenbart det for dem. Men i motsetning til f.eks. nikolaittene, så hevder de ikke å ha noe fra eller i seg selv, - de hevder ikke å ha noe som ikke også er tilgjengelig for ethvert menneske som søker Gud!
Dette lys, denne åpenbaring, er nok hva det siktes til, når det i teksten vår tales om "en hvit sten, på hvilken det er skrevet et nytt navn som ingen kjenner uten den som får det," og "den skjulte manna."
Vi kan si det slik, at de har fått åpenbart frifinnelsesdommen, og i hvem de har den!
At det er Guds rettferdiggjørelse, frifinnelse, tilgivelse, syndenes forlatelse, det er tale om, kan vi forstå av dette språket fra rettspleien. Fikk den tiltalte en hvit sten, så var han frikjent fra det han var anklaget for, men fikk han derimot en svart, så var han dømt skyldig.
En kristens vitnesbyrd livet igjennom er nettopp den forlatelse han fant og møtte i Jesus, i sin frelser, - han fikk se at han var frelst og frikjent fra all sin synd i Ham.
Dette er alltid en gåte for dem som ikke selv har fått motta den hvite sten, - også dem som med munnen hevder den samme lære med tindrende klarhet, men aldri har opplevd å bli frikjent av Herren som en helt igjennom fortapt og fordømt synder.
I en kjent sang heter det: "Bare de som kjenner Syndens nød, seg vender Hen til nåden fri!"
Ja, bare de eter den skjulte manna, Herrens legeme og blod!

Nødvendigheten av Herrens vitnesbyrd til dem om, at Han er den som har det tveeggede skarpe sverd, ser vi også av at menigheten var innfiltrert av noen som bar frem Bileams lære, denne fordømte og forkastede profeten, - som tydeligvis sammenfalt med nikolaittenes lære. Og enda mer, de levde nettopp der hvor Satan, denne løgneren fra begynnelsen av, denne iltre fiende av Guds ord, hadde sin trone! - der hvor han bor!

Så berømmer da også Herren dem for dette, at de til tross for dette, og at de selv har sett denne Antipas bli slått i hjel, fordi han var et trofast vitne for Herren, likevel holder fast ved Hans navn. Og ikke fornekter Hans tro. De fikk altså klart demonstrert, hva det kunne komme til å koste å holde fast ved Hans navn, og bekjenne Hans tro, - nemlig livet!
Jesus kaller det min tro! - det skal du legge merke til, du som tenker at troen er en menneskets prestasjon! Nei, takk Gud! - det er en Guds gave! (Ef. 2,8).

"Jeg har noen få ting imot deg," sier Herren; - ikke mange, bare noen få, - og slik sett var det bra, - men de få ting var så alvorlige at de får høre et vekkende budskap om bot og omvendelse fra Herrens munn: "Omvend deg! Ellers kommer jeg snart over deg!"

Pergamum var en menighet som i særlig grad trengte å komme til klarhet i sitt forhold til Guds ord! At det var det eneste bestemmende, og at Han, deres Herre, alene, rådde over det!

Han er den som har sannhetens ord! - derfor må du vende deg til Ham i dag!