I synderes hender

Men yppersteprestene og hele rådet søkte falskt vitnesbyrd mot Jesus, slik at de kunne få dømt Ham til døden. Men de fant ikke noe, enda mange falske vitner kom fram. Men til sist kom to fram og sa: Denne mann har sagt: Jeg kan bryte ned Guds tempel og bygge det opp igjen på tre dager! Da stod ypperstepresten opp og sa til Ham: Svarer du ingenting? Hva er det disse vitner imot deg? Men Jesus tidde! Og ypperstepresten sa til Ham: Jeg tar deg i ed ved den levende Gud at du skal si oss om du er Messias, Guds Sønn! Jesus sier til ham: Du har sagt det! Men jeg sier dere: Fra nå av skal dere se Menneskesønnen sitte ved kraftens høyre hånd og komme på himmelens skyer. Da sønderrev ypperstepresten sine klær og sa: Han har spottet Gud! Hva skal vi nå med vitner? Se, nå har dere hørt gudsbespottelsen. Hva mener dere? De svarte og sa: Han er skyldig til døden. Da spyttet de Ham i ansiktet og slo Ham med knyttneven. Andre slo Ham med stokker - og de sa: Spå oss, Messias: Hvem var det som slo deg? Mt. 26, 59-68.

Menneskets fall er virkelig dypt. Dybden av den ondskapen som fyller menneskehjertet er det i grunn bare Gud som kjenner. Vi gjør det ikke selv. Og i hjertets dyp sitter gudsfiendskapet! Men det er bare i møte med det sant guddommelige dette blir åpenbart.

Det naturlige menneske kan gjerne forholde seg til allslags bud og religiøse regler - Et tvers igjennom strengt levesett, for den saks skyld. Men det sant guddommelige råder det ikke med. Det fører enten til at en forferdes over det som åpenbares i ens hjerte og faller ned for Herren, som Peter: «Gå fra meg, Herre, for jeg er en syndig mann.» Luk. 5, 8, eller så reiser det seg motstand mot det som blir åpenbart og ender i forherdelse og et blomstrende gudshat.

Dette bor altså i menneskehjertet som en slange i sitt bol. Men så lenge lyset ikke får skinne inn i denne hulen, så ligger den og slumrer og sover, og mennesket kan endatil tro at det er godt på bunnen, ja, det er jo faktisk den gjengse tro.

I denne beretningen om Jesus, for det høye råd, ser vi dette gudshatet utfolde seg fritt. Alt hykleriet, og løgnen som åpenbarer seg, og den brutale behandlingen av Ham, som yppersteprestene tillater: Om det så hadde vært en falsk en, så skulle de jo som Guds representanter, ikke tillatt hopen å behandle Ham slik!

Men her kommer all forbitrelsen mot Herren til overflaten. «De hater meg uten årsak.» Salme 69, 5.

Derfor lærer Skriften oss, at vi ikke skal vente oss noe sant godt fra det gamle menneske. Bare der hvor du opplever at det naturlige menneske er «brutt», har fått en «knekk», der flyter gudsliv. Disse har ofte ikke noen «herlig skikkelse» i menneskers øyne, men bare disse er brukelige i Guds rike!

Her blir ofte sett etter talegaver, lederegenskaper, administrative evner, et vinnende vesen osv, men hva er dette tjenlig til om det ikke er undergitt Guds Ånd? Det er disse ting verden akter på. Men kan du sette en gudsfiende inn i tjeneste for Gud? Da les igjen om disse «gudstjenere», i teksten vår, i møte med Jesus. Og så burde vi la oss advare mot denne veien. Et menneske er en gudsfiende, inntil det ligger «brutt» for Herrens føtter og overgis til Jesus. Og det åpenbarer seg der hvor sant gudsliv begynner å flyte. Hvor det sanne lys begynner å skinne.

Dette er ikke annerledes i dag, enn det var på Jesu tid. Men ennå lyder Herrens ord til oss - for det som mennesker akter høyt, er en styggedom  (vederstyggelighet)  i Guds øyne. Luk. 16, 15. Vederstyggelighet! Les teksten en gang til med dette ordet for øye! Mine barn, ta dere i vare for avgudene! 1. Joh. 5,21.

E.K.